Lille Hedvig vil helst spille dataspill. Hun er ikke flink på skolen. Ordene stokker seg når hun leser. Heller ikke i gymsalen føler hun seg hjemme. Hedvig er en klumsete kløne som ikke får til mye. Alle sier hun er en håpløs taper. Ingenting av det hun gjør er godt nok for hennes egen far. Selv bestemoren og vennen Thomas tviler på hennes evner. Som gamer er hun lidenskapelig – en nerd som elsker å sitte foran datamaskinen. Men kan Hedvig mestre noe annet enn å spille? Har hun det som trengs for å komme seg opp og fram i livet?

Slik er den dramaturgiske kjernen i Rasmus A. Sivertsens identitetsfabel Helt super. Vi vet selvsagt at Hedvig vil overraske i dette friske fellesskapseventyret – at pappaen og familien omsider vil bli stolte av henne, og at bestevennens tvil snus til respekt. Det er veien mot det dramatiske øyeblikket som er det avgjørende, en handlingskurve fylt av action, humor og overraskelser.

Helt super forener nyere norsk animasjon med elementer fra Disney og Spielberg. Filmen framstår lenge nærmest som en Encanto (Bush, Howard og Smith, 2021) i vadmel, en fortelling om en jente som ikke har resten av familiens magiske evner. En dose Marvel og Spider-Man er også å spore, samt generøse sideblikk til Batman og John Williams’ action-musikk. Samtidig har Helt super en befriende ironisk og harselerende distanse til filmmagien og superhelt-dyrkelsen i amerikansk kultur. Med tunga rett i munnen blander Sivertsen det sosialdemokratiske norske og amerikanske på en selvsikker måte. Resultatet er en leken og sjarmerende film.

Helt super er ytterligere et bevis på norsk animasjonsfilms høye nivå. Vi har blitt en animasjonsnasjon! For ti år siden var det en sjeldenhet. Rasmus A. Sivertsen er sentral i eksplosjonen som har tiltatt siden 2013. Av de 16 helaftens animasjonsfilmene som har blitt laget her i landet siden 2013, har Sivertsen hatt regi eller co-regi på åtte. Det i seg selv er en bragd, og viser hvilket sentralt navn han er i norsk kinokultur.

Ikke bare er Rasmus A. Sivertsen den suverent mest produktive animasjonsregissøren her i landet, som regissør og co-regissør på totalt 11 langfilmer, han er også den mest allsidige. Siden spillefilmdebuten med Kaptein Sabeltann i 2003, har Sivertsen hatt regi på filmer med svært forskjellige stilgrep og animasjonsteknikker, fra dukkeanimasjon og tradisjonelle 2D-teknikker til digital 3D.

Som deleier av Qvisten Animasjon, kanskje det ledende animasjonsselskapet i Norge i dag, har Sivertsen beveget seg utvungent mellom filmer som peker tilbake på klassisk norsk barnekultur, slik som Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin (2015) og Dyrene i Hakkebakkeskogen (2016), og produksjoner som viderefører bygdehumor med utgangspunkt i Kjell Aukrusts oppfinnsomme skrøner og persongalleri i Flåklypa-filmene (Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa (2013), Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa (2015) og Månelyst i Flåklypa (2018)). Videre følger Kurt blir grusom (2008) og årets Helt super, som har et oppfinnsomt og morsomt manus av Kamilla Krogsveen.

På mange måter er Helt super en typisk animasjonsfilm for barn. Burlesk og humoristisk, med noen heseblesende actionscener som refererer til kjent voksenkultur, slik at de voksne også skal få noe å le av når de går på kino med familiens yngste. Samtidig er filmen en didaktisk kommentar til sentrale forestillinger i vårt moderne vestlige samfunn. Helt super gjør narr av higenen etter berømmelse og det å bli sett av andre, våre knefall for vinnere og usunne talentfiksering. Filmen kombinerer den milde samfunnskritikken med en historie som viser at vennskap, samhold og tro på fellesskapets kraft er de viktigste grunnverdiene man kan ha med seg i livet. At handlingen foregår i et lite samfunn som står overfor en dramatisk naturkatastrofe er også viktig.

Livet i Tusfjord

Vi befinner oss i den lille byen Tusfjord som er inneklemt mellom en fjord og et fjell. Det åpner med brask og bram, i en av de mest forrykende actionsekvenser vi har sett i norsk barnefilm. Vi bokstavelig talt kastes inn i handlingen, idet Superløven (Tobias Santelmann) er i ferd med å redde byen fra en mindre katastrofe. To gasstanker står i fare for å igangsette en katastrofal eksplosjon, men Superløven fyker gjennom byen og forhindrer kaos og ødeleggelse.
Samtidig presenteres vi for lille Hedvig (Hennika Eggum Huuse), Superløvens datter. Hun ser det som skjer fra skolebussen, men kan ikke si at det er pappaen som er byens redningsmann. Identiteten hans er hemmelig. Hun kan heller ikke fortelle skolekameratene at det er hun som en gang skal ta over som Superløve.

Både i klasserommet og gymsalen går det ganske dårlig. Elevenes lærerinne er mest opptatt av talentkonkurransen som skal arrangeres. Hedvigs fetter Adrian (Johannes Kjærnes) pekes ut som den mest sannsynlige vinneren. Han er en brautende blære, og tilsynelatende overlegen på alle områder. Adrian er langt på vei Hedvigs kontrastbilde og motsetning.

Etter skolen spiller Hedvig dataspill, til pappaens irritasjon. Da han tvinger henne til å ta klesvasken skjer imidlertid et skjebnesvangert uhell. Superløven har hengt superdrakten skjødesløst over maskinen, og Hedvig ser ikke at den havner i maskinen. Da den kommer nyvasket ut, er drakten krympet. Pappaen kan ikke lenger bruke antrekket, og han prøver å trene Hedvig til å bli en ny og verdig etterkommer i en lang Superløve-tradisjon.

Hedvig mangler egenskapene som skal til. Hun klarer ikke engang å fange en lemur som har rømt fra dyrehagen. I desperasjon vender Superløven seg til Adrian. Han har tilsynelatende evnene. Hedvig har imidlertid ikke gitt opp – hun får hjelp av farmoren (Kari Simonsen) som tar fri fra gamlehjemmet for å hjelpe barnebarnet slik at hun kan bli en verdig ny Superløve.

Superløve-drakten forsterker både de gode og dårlige egenskapene til den som bærer den. I sin tid måtte farmor sende sønnen på hemmelig superløve-skole i Tibet, fordi drakten forsterket noen mindre flatterende personlighetstrekk. Det samme skjer med Adrian, som kun søker berømmelse. Hans jag etter anerkjennelse og berømmelse truer med å bli byens undergang.

For Tusfjord ligger under fjellrabben Vesletussen, og i et dramatisk sluttparti slår fjellet spekker. Byen frykter et skred. Adrian går energisk til verks, men han er mer opptatt av å framheve seg selv enn å forhindre katastrofen. Ute av kontroll gjør han vondt verre.

Endelig er det Hedvig som redder byen og pappaen sin. Hun finner ut hvordan raset kan ledes bort fra bebyggelsen. Idéen får hun fra gamingen. Forsoningen mellom far og datter rundes av i et farvel til superhelt-tradisjonen. Drakten forsvinner i fjellraset, og byen må klare seg uten en superløve. «Man kan være super uten å være en superhelt», slår Hedvig fast, «man kan faktisk være helt super.»

Å finne seg selv og sin plass i verden

Helt super er først og fremst en dannelseshistorie og identitetsfabel. Sivertsens film handler om hvordan Hedvig finner seg selv. For også Hedvig har gode egenskaper. Hun har lært av dataspillene å analysere en hendelse og finne mulige utveier og scenarier. Med bestevennens hjelp, kan hun redde byen. Slik er det nerdene som redder byen. Helt super handler i så måte om livsmestring, og filmen viser at Hedvig sannsynligvis vil komme til å klare seg godt i voksentilværelsen som byens lærerinne med presis og demonisk patos kaller et «darwinistisk mareritt».

For de som tror på en slik brutal sosialdarwinisme, presenterer Helt super et skarpt motbilde. Men for at ”jenta uten egenskaper” skal bli super, trenger hun hjelp fra andre. Adrian er individualisten som dyrkes fram som overlegent talent, og som tråkker på alle underveis. Hedvig på sin side er symbolet på ydmykhet og viljen til samhold. Filmens tydelige og livsbejaende moral hyller fellesskapet. På mange måter er det en velkjent historie som fortelles i Helt super. Fire elementer synes å være helt sentrale i dagens animerte barnekultur:

For det første er historiene i norske animasjonsfilmer som oftest lagt til et lite samfunn som nærmest er et Norge i miniatyr. Vi befinner oss sjelden i urbane strøk, og desto oftere på landsbygda eller i naturen. Dersom storbyen er et tema, som for eksempel i Simen Alsviks Elias og Storegaps hemmelighet (2017), er det som en kontrast til det mer harmoniske lille samfunnet. Vi er i Flåklypa, Tusfjord, Hakkebakkeskogen, Ervod, Lunvik eller Soltoppen. Her trues harmonien gjerne av en naturkatastrofe eller en ytre trussel, kanskje til og med i kombinasjon. I Sivertsens egen Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa er det tabloid-pressemannen Pløsen som skaper kaos ved å la en snømaskin gå amok, slik at Flåklypa-bygda trues med drukningsdøden. Også i Helt super er det indre og ytre trusler som skaper splittelse innad i familiene og lokalsamfunnet for øvrig.

For det andre er den sentrale kjernefamilien dysfunksjonell eller ufullstendig. Dette er en tilbakevendende trope. Et eksempel finner vi i Lise I. Osvolls KuToppen (2018) og Helt super – samt utallige Disney-eventyr – handler det først og fremst om forholdet mellom en far og hans datter. Superløven i Sivertsens film er mest opptatt av å sole seg i sin egen suksess, og har ikke evnen til virkelig å se sin datter Hedvig.

Familiebildet som tegnes i Helt super er ekstra interessant. Fordi Superløvens identitet er hemmelig, vet ikke engang Superløvens bror hvem han er. Superløvens bror (Atle Antonsen) er en usympatisk streber, opptatt av fin mat og drikke, som bruker enhver anledning til å framheve sønnen Adrian. Bestemoren bor på gamlehjem, og hun har et problematisk forhold til begge sønnene. Familierelasjonene er preget av samme konkurranse- og prestasjonsjag som i kulturen forøvrig, og dette bidrar til usunne relasjoner. Først når samholdet gjenopprettes, blir familien harmonisk. Hedvigs handlinger reparerer familien. Det er altså ikke faren som redder datteren, men motsatt.

For det tredje preges det lille samfunnet av individualisering og et usunt konkurransefokus. Dette er motoren i KuToppen og Troll – kongens hale (Kevin Munroe og Kristian Kamp, 2018). I sistnevnte spiller et hinderløp en viktig rolle – et «darwinistisk mareritt» for hovedpersonen Trym. I mange norske animasjonsfilmer for barn er det Kardemommeloven som gjelder. Den som står imot konkurransepresset, er også den som redder bygda fra en ytre eller indre trussel. I KuToppen er uhyret fugleskremselet Fobetron, i Troll – kongens hale er det trollet Grimmer. Helt super går et steg lenger, ved å vise at det dreier seg om egenskaper alle egentlig besitter. Ironisk nok er Hedvig et unntak. Hennes uselviske kvaliteter skiller henne fra mengden.

For det fjerde handler så å si alle filmene om oppvekst. Dette er selvsagt naturlig for filmer som retter seg mot barn. Helt super er i likhet med mange andre animasjonsfilmer en dannelseshistorie om identitet og utvikling. Sivertsens film er en didaktisk fabel, et lærestykke i fantasikostyme. Den er en instrumentell film som bruker historien om Hedvig for å lære sine unge tilskuere noen grunnverdier. Det som gjør filmen ekstra vellykket og verdifull er at disse prinsippene på en leken og utvungen måte utgjør rammeverket i historien. Det er ingen tung og belærende film, men snarere et samtidseventyr.

Modernitetens dobbeltbilde

Som samtidseventyr er Helt super en interessant kommentar til vår egen tid. Sivertsens film skisserer et slags dobbeltbilde. På den ene siden er filmen kritisk til mange aspekter ved vår samtidskultur, på den andre siden er det tross alt Hedvigs dataspillferdigheter som redder byen. Alt moderne er ikke like dårlig og farlig.

Det mest problematiske synes å være talentfokuset og vinnerkulturen. Her er Hedvigs far like problematisk som alle andre i Tusfjord, som stort sett avfeier Hedvig som en kløne. «Selv en idiot kan fange en lemur», sier faren da han prøver å trene opp Hedvig. Superdrakten blir det fremste redskapet for å vise fram både dårlige og gode sider ved mennesker og i storsamfunnet.

Adrian blir et egoistisk monster når han ifører seg drakten. Riktignok har han unike fysiske ferdigheter, og står tilsynelatende klar til å ta over etter Superløven, men drakten gjør ham mer selvsentrert enn Hedvigs far. Også Hedvig synes en stund å bruke superdrakten på en dårlig måte. Hun har meldt seg på skolens store talentkonkurranse som trommeslager, noe alle ler av, og det er når hun har på seg superdrakten under sine vanlige klær at hun blir et talent bak trommesettet. Dette avsløres som juks, og Hedvig må bevise at hun kan briljere uten magi og vise hvem hun egentlig er.

Som i Sivertsens første Flåklypa-film, Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa, finnes det en slags mediekritikk i Helt super. I den første Flåklypa-filmen er det tabloid-pressen som er trusselen. I andre nyere animasjonsfilmer kritiseres for eksempel reality-tv og missekonkurranser. Helt super er mindre tydelig, men legger også inn noen morsomme sleivspark til fjernsynsjournalistikk og voksnes mobiltelefonbruk.

I sum er den kulturen som skisseres i Helt super nærmest å betrakte som et eksempel på det den tyske sosiologen Ulrich Beck i sin tid kalte et risikosamfunn. Innledningsvis eksploderer gasstanker på byens fabrikk. Voksnes «organiserte uansvarlighet» er for eksempel hvordan skolebussen kjøres av en som samtidig sjekker mobilen, eller lærerinnens kyniske jakt på talenter og enere. De voksne synes å være forført av tekniske duppeditter.

At farmoren til Hedvig befinner seg på en institusjon, er også sentralt. Tilsynelatende er hun mer vital enn de fleste, men også hun gjør en rekke uansvarlige valg – ikke minst ved å kjøre bil uten førerkort. I tillegg er naturen lunefull i Tusfjord. Fjellet truer med å rase når som helst. Med dette blir Helt super en slags katastrofefilm, men i aller mildeste form.

Energi og dynamikk

En av kvalitetene til Helt super er den hemningsløse gleden ved å utnytte alle animasjonens grep for å skape kinetisk energi, plastisk form og dynamiske vekslinger. Filmens åpning er trolig den heftigste action-sekvens i norsk films historie.

Superløven er i full sving, og vi flyr bokstavelig talt gjennom byen. Ved å veksle mellom Hedvig på skolebussen, vår stand-in som tilskuer, og Superløven som redder byen fra en gasseksplosjon, kastes vi inn i handlingen fra aller første sekund. Ved å veksle mellom scener som er «realistiske» og mer stiliserte tegneserie-øyeblikk, nesten som i en Spider Man-film eller en serie fra Cartoon Network, skaper Helt super en imponerende blanding av energi og spenning.

I åpningssekvensen finnes også flere referanser til action-filmer eller mesterverk, slik at voksne tilskuere kan ha det litt ekstra moro mens historiens berg-og-dalbane-reise formelig rister og river i oss. Her demonstreres et overskudd og vilje til å fleipe på en fremragende måte. Sentralt står en lun parodi på trappesekvensen i Sergej Eisensteins Panserkrysseren Potemkin (1926), men filtrert gjennom Brian De Palmas ironiske bruk av samme sekvens i gangsterfilmen The Untouchables (1987). Her er det lag på lag med pastisj, for den som vil lete.

Også skildringen av livet på gamlehjemmet der Hedvigs farmor bor er et eksempel på det nyanserte og burleske komiske overskuddet i filmen. Gamle som spiller kort om piller på gamlehjemmet, går sikkert hus forbi hos de yngste seerne, mens de voksne vil dra på smilebåndet eller gapskratte.

Manuskriptet til Kamilla Krogsveen balanserer godt mellom handlingsmettede og roligere scener som kan utvikle hovedmotivene, og Sivertsens regi er stram og elegant. Sivertsens mange animatører gjør en ekstra god jobb med ansikter. Nærbildene av Hedvigs ansikt får en spesiell rolle i filmen, og hennes mimikk er effektiv. Ved å stilisere uttrykket løftes karaktertrekk ved rollefigurene, slik som kontrasten mellom Superløvens super-maskuline kropp og hans brors stinne ølmage. Det er lett å la seg imponere over håndverket i denne filmen.

Identitetsfabel for vår egen tid

Helt super er en identitetsfabel for vår egen tid. Fortellingen handler først og fremst om Hedvigs prosess med å finne seg selv og verdiene i hennes indre, men på veien dit kommenteres mange dagsaktuelle problemer og utfordringer. I hovedsak er det jakten på talenter og individer med enestående evner som kritiseres, en jakt som har sivet helt inn i skolens klasserom.

At Hedvig er en lidenskapelig gamer er ikke tilfeldig. At hun mest av alt er interessert i at noen følger henne når hun og Thomas spiller dataspill er avgjørende. Hedvig er ikke perfekt eller noe glansbilde. Selv om hun har den girl power som skal til, må hun også lære. Hedvig viser imidlertid at moderne teknologi også kan være til hjelp. Samtidig er Hedvig så langt fra en Powerpuff Girl man kan komme. Hun er rotfestet i en helt annen og mer nøktern kultur, som utviser sunn skepsis til superhelter.

Norske barnefilmer balanserer ofte på en stram line mellom underholdning og pedagogikk. Filmene framhever alltid noen gode egenskaper og verdier, og historiene er løst spunnet omkring disse kjerneverdiene. Av og til ønsker man seg kanskje mer anarki og opprør. Helt super har imidlertid begge deler. Det finnes nok av lun samfunnskritikk i filmen, selv om kritikken av og til er diffus og paradoksal. Som fellesskapseventyr har Rasmus A. Sivertsens film mange kvaliteter, og den berører viktige spørsmål i vår tid og i våre liv med en befriende humor.

Helt super finner en god balanse mellom å skildre Hedvigs søk etter anerkjennelse, der hun vil bli sett som den hun virkelig er, og hennes ønske om å bidra til et fellesskap der man tar vare på hverandre. I det ene øyeblikket sier hun «Jeg vil bare være meg», og nesten i samme øyeblikk slår hun fast: «Vi kan gjøre dette sammen». Det er ingen dårlig moral i en film som langt på vei er helt super.