Mary og Max-regissør Adam Elliots nye, kinoaktuelle stop motion-animasjon Memoir of a Snail er en mørk komedie om å unnslippe sitt eget skall.

Sneglen er en underlig skapning, som skriker etter å bli en metafor – en myk og samtidig knudrete, hudløs organisme som bærer huset sitt på ryggen. Først og fremst defineres sneglen av sin påståelige treghet. I nyere tid har det virvelløse dyret dessuten gitt liv til et populært hudpleieprodukt: selv har jeg alltid en krukke Advanced Snail Mucin fra det sørkoreanske hudpleiemerket COSRX med i vesken når jeg skal på en reise eller utflukt som innebærer overnatting. Kremen, som består av 96 prosent snegleslim, trekker inn i huden med en akkurat passe klebrig og likevel lett, luftig konsistens. En avkjølende, PH-nøytral hinne med mild duft.

Sneglen som adresseres i Adam Elliots skillingsvise Memoir of a Snail heter Sylvia, oppkalt etter Sylvia Plath, den amerikanske poeten som la hodet sitt i gasskomfyren. Filmen er lagt til Australia på 1970-tallet og viser en interesse for «det franske» i to generasjonsledd – tvillingene Grace (Sarah Snook) og Gilbert (Kodi Smit-McPhee) Pudel har en fransk far (Dominique Pinon), tidligere animatør i Paris, senere alkoholiker, som flyttet til Melbourne da han møtte moren deres. Gilbert drømmer om å bli kunstner i farens hjemland og har en spesiell fascinasjon for flammeslukere og ild.

Fortellingen er tragikomisk fra start til slutt, et dunkelt, brunfarget tablå der den utilpasse Grace fører ordet, og forteller livshistorien sin til sneglen Sylvia, etter at venninnen Pinky (Jacki Weaver) har trukket sitt siste sukk. Også som voksen går hun med snegleluen faren ga henne, med utstikkende øyne av sjongleringsballer (etter en bilulykke kunne han ikke lenger sjonglere eller forsørge familien som gatekunstner).

Når faren dør, sendes tvillingene til fosterhjem på hver sin side av den australske ørkenen; Grace til et barnløst par med selvhjelpsbøker i hyllene, som viser seg å være swingers – «på lørdager gikk de på nøkkelfest» – et fenomen som også forekommer i Ang Lees nydelige generasjonsportrett The Ice Storm (1997). Etter hvert drar de i tillegg på naken-cruise, og hun blir stort sett overlatt til seg selv.

Gilbert er muligens enda mer uheldig med sin destinasjon, og sendes til en religiøs sekt på eplefarmen Eden. De fanatiske fruktdyrkene er besatte av å rense sjelen for demoner. Den eneste kontakten søskenparet har er via brev.

Akkurat som Elliots egen Oscar-vinnende kortfilm Harvie Krumpet (2003), også den om en ensom sjel med enorm uflaks i livet, utspiller Memoir of a Snail seg i et visuelt landskap, stemnings- og toneleie som slekter på gotiske Tim Burton-fantasier i filmer som Et førjulsmareritt (1993) og Corpse Bride (2005). Den tsjekkiske regissøren og animatøren Jan Švankmajers Alice (1988) og Otesánek (2000) kan også føyes inn i dette selskapet av dukker og marionetter. I åpningsscenens nærbilder av kompostavfall, eller noe som ligner på det, i Graces hage, kom jeg også til å tenke på Wes Andersons Isle of Dogs (2018), som nettopp er lagt til en søppeldynge etter et utbrudd av hundeinfluensa i et apokalyptisk sci-fi-univers.

Nick Cave dukker også opp i filmen, i rollen som Pinkys andre ektemann, et postbud som sender henne kjærlighetsbrev med kreative tekster som «Roses are red, violets are camp». Filmuniverset er ellers tettpakket med litterære referanser – karakterene leser John Steinbecks Grapes of Wrath (1939), William Goldings Lord of the Flies (1954), Franz Kafkas novelle A Hunger Artist (1922), i tillegg til nevnte Plath som var tvillingparets mors «favorittforfatter». At Arthur Goldens Memoirs of a Geisha (1997) dukker opp i sofakroken er et brudd med tidsbildet, men det er kanskje meningen?

Den pensjonerte showdanseren Pinky er stjernen i den søvnige forstaden – «bare Pinky, som Cher» – fra hun dukker opp utenfor biblioteket der Grace er ansatt, og forveksler søppelkassene med innleveringsboksene for bøker. Kallenavnet fikk Pinky da hun mistet pekefingeren under en danseopptreden i Barcelona (hun hoppet så høyt at fingeren ble kappet av i takviften). Pinky er en eksentriker og byr på et hav av anekdoter; en gang spilte hun ping-pong med Fidel Castro. Ikke minst er hun opptatt av at livet går fremover, og sier lite om sin egen oppvekst.

Ulike tilnærminger til terapi, selvoppholdelse og overlevelsesstrategier er en fundering som filmen tar opp i seg – i Graces blikk på omgivelsene er det en uttalt kritikk av selvhjelpsbøkenes (eller chakra-kursets) quick fix, som hun møter med en trassig hang til melankoli, mose og leire. Monologen er en pågående dveling og erindringsarbeid. Grace er en notorisk samler – hvis jeg så noe sneglete, måtte det bli mitt – og etter hvert en kleptoman, som hamstrer og lagrer ting på rommet sitt, og i kroppen sin.

Sneglen, som mates med Vegemite, det rare australske pålegget på glass, blir et bilde på hovedpersonens egen langsomhet og tendens til å skue tilbake (i kontrast til Pinky). Pinky er en svoren tilhenger av hagearbeid, som «fikser alt», og nåtidsplanet utspiller seg i «Pinkys Pity Pit» der sneglene åler seg rundt på jordsmonnet.

Pinkys største bedrift i pensjonisttilværelsen, er at hun besøker ensomme mennesker og holder dem i hånden – noe Grace og flere av byens utstøtte blir med på. Pinky er forkjemper for en kombinasjon av hasjpepperkaker og berøring.

Når Grace feiler i kjærligheten, tar selvmedlidenheten overtaket, og hun burer seg fullstendig inne. Nok en gang er Pinky den beste medisinen, og hun flytter inn og fargelegger dagene med sin joie de vivre – inntil det viser seg at hun er rammet av sin største skrekk, Alzheimer (som hun forveksler med Guggenheim, et annet tyskklingende navn). Rollene reverseres, og Grace må ta seg av den eldre kvinnen. Pinkys siste ønske er at asken hennes drysses i hagen.

I mellomtiden har Gilbert kommet ut av skapet som homofil, og blitt straffet av de kristne som driver ut «Satan» med elektrosjokk. I et anfall av berettiget sinne og hevn setter Gilbert fyr på kirken – Inferno! – og rømmer fra sekten, mens Grace får et brev om at han brant inne, og er mer ensom enn noensinne.

Omsider er Memoir of a Snail en dannelseshistorie som ender med at Grace regisserer sin første film (om en snegle). Den viktigste livsvisdommen får hun i et brev som Pinky skrev før hun døde, etterlatt i en boks hun har gravd ned i bakken der potetene gror, sammen med pengene hun aldri satte inn i banken. «Litt selvmedlidenhet er OK.» «Bli kvitt sneglene.» Sneglen Sylvia, som har vært oppbevart i en glasskrukke, settes fri – og Grace forsøker på nytt å kvitte seg med det som tynger, og begynne på nytt.

Når Gilbert dukker opp på nytt er det (nesten) en lykkelig slutt.

Som kunstnerportrett bikker Memoir of a Snail tidvis over i det didaktiske, i overkant forklarende. Adam Elliots film er også en tåreperse, og utpreget sentimental, med karakteristisk svart emo-kajal rundt rollefigurenes store øyne. Men forbindelsene som plantes – mellom «sneglefestningens trygghet», Graces hang, på den ene siden, til tilbaketrekning og gnuring, og, på den andre siden, evnen hennes til å konstruere en fiktiv forestillingsverden, er ikke mindre troverdige av den grunn.

Til slutt lærer hun kanskje også å slippe seg løs, og leve mer i presens, i Pinkys ånd.