Handlinga er nokså forutsigbar i Brendan Cantys kinoaktuelle oppvekstdrama Christy, men det gjør ikke noe. Kanskje det er helt riktig også? Dessuten er det nok sjarm i filmens rollefigurer og stil til å gjøre den fengslende.
Søker du opp filmen «Christy», er det lite sannsynlig at det er irske Brendan Cantys ferske spillefilmdebut som fyller feeden. I høst ble nemlig også David Michôds film om bokseren Christy Martin lansert på festivaler og amerikanske kinoer, med nøyaktig samme tittel. Blesten rundt Michôds Christy har imidlertid ikke handlet så mye om filmens kvaliteter (etter skuffende besøk omtalte Variety den som en flop), men om kontroversene rundt hovedrolleinnehaveren Sydney Sweeneys politiske ståsted.
Brendan Canty var riktignok først ute med tittelen av disse to filmskaperne. Christy er basert på regissørens egen kortfilm (med samme tittel) fra 2019, og handler om en 17 år gammel gutt i Cork som har vokst opp med dårlige odds i livet. Dette er en type film som – også sett bort fra det uheldige sammentreffet med tittelen – fort kan forsvinne i skyggen av filmer med fleksende amerikanske muskler og større navn på plakaten. Men irske Christy bør løftes fram – og ses! – nettopp på grunn av dens ydmyke framtoning.
For det er her slagkraften ligger – i et nøkternt virkelighetsportrett som gir rollefigurenes naturlige framtoning rom til å skinne. Tonen i filmen får meg umiddelbart til å minnes en annen debut, britiske Charlotte Regans Scrapper fra i fjor (som jeg skrev om her). Begge forteller historier om foreldreløse barn, og har en blanding av den sosialrealistiske arven fra gamle travere som Mike Leigh og Ken Loach og et lettere glimt i øyet fra disse yngre regissørene. Filmene diskuterer alvorlige temaer uten å miste humøret.
Humoren som Christy og Scrapper har til felles, er ikke regissørenes forsøk på å avvæpne de begredelige realitetene i et skakkjørt klassesamfunn. De viser snarere hvordan mennesker finner sine – ofte kreative og morsomme – løsninger på å utstå hverdagens håpløshet. De visuelle sprellene i Scrapper fremstod litt umotiverte, så jeg setter pris på Christys mer spartanske stil. Lettheten hos Brendan Canty ligger ikke i leken klipping og sjangerblanding, men i filmens koloritt og stemning. Nevnte regissører Loach og Leigh har ofte en karakteristisk grå palett i filmene sine, men hos Canty skinner sola.
For nei, det regner faktisk ikke alltid på de britiske øyer, eller hos deres irske naboer i vest. Når den rotløse tittelfiguren Christy (Danny Power) går gatelangs i Corks nordlige utkant, får naboenes gressplener lov til å være energisk grønne. Himmelens varme blåfarge får breie seg ut over hans lille verden.
Det gir en slående kontrast – estetisk og emosjonelt – til Christys brydde ansikt og joggedrakt-kledte kropp, der han fyrer opp enda en røyk uten mål og mening. Han fyller atten om et par uker, men i ansiktet ser vi både barnets mykhet og spor av altfor mye motgang for hans antall år i livet.
Danny Powers rolle som Christy er virkelig sterk, på en nedtona måte. Han sier ikke stort, og i store deler av filmen er han ute og går, liksom utenfor sitt eget liv. Etter moras død i rusmisbruk har han vokst opp i ulike fosterhjem, og når vi møter han i filmens åpningsscene, sitter han med voldsomme følelser i sving, aleine på ei seng. På dette punktet er det umulig å vite hva følelsene består i – er det raseri, er det ruspåvirka, er det fortvilelse?
Stormende inn i rommet der han sitter, kommer Christys eldre bror, Shane, overbevisende spilt av Diarmuid Noyes. Det viser seg at Christy har blitt kasta ut av fosterfamilien for å banke opp sønnen i huset. Shane tar han med hjem til seg, sint og oppgitt over at broren har forspilt muligheten til å bo hos en familie i et godt nabolag. Christys taushet utstråler både en håpløshet og en forsvarsmekanisme. Hva er vitsen i å prøve å overbevise folk og knytte bånd, når alle forsvinner eller svikter han?
Senere i filmen forstår vi Christys indre følelsesstrøm i åpningsscenen. Pressa opp mot hans tause, harde ytre er et angstanfall, som returnerer på et nytt, kritisk punkt i historien. Troverdigheten i skuespillet viser et imponerende register og er viktig for karakterens etablering. Han har ikke noe språk for å håndtere livet han står i, og når følelsene først bryter ut, medfører det fare.
I sentrum av filmen er en eksistensiell brytning mellom de to brødrene. Shane har kjempet seg ut av dårlige vilkår og lever nå et stabilt liv med jobben som maler, den tålmodige og sterke samboeren Stacey (Emma Willis) og babyen deres. (Apropos jobben som maler: Her kommer også filmens koloritt til sin naturlige rett, i fargene på Shane og Staceys vegger.) Ved terskelen til attenårsdagen vipper Christy mellom å være i andres varetekt og å bli en myndig voksen. Forutsetningene forespeiler imidlertid en faretruende framtid – i kriminalitet, utenforskap og i verste fall (?) hjemløshet.
I tillegg har brødrene en antagonistisk motpart i en parallell familie: Shane og Christys nevøer. Den eldste av de to (Shanes motpart) har for lengst bikka over til å bli en rein skurk, med et lugubert liv hvor rus og aggresjon er drivstoff. Lillebroren hans (Christys motpart) er også på et vippepunkt, men brorens mørke dragsug gir lite håp om å lande på rett side. Dette dragsuget river også i Christy. Hvis han kapitulerer og slutter seg til nevøene, har han i hvert fall et miljø. Livet til Shane framstår på sin side lukka og utilgjengelig. Shane frykter de destruktive kreftene Christy bringer inn i hjemmet hans, og frykten driver en kile imellom dem.
Dermed er filmens konflikt en kjent trope fra sosialrealistiske skildringer av svakere stiltes vilkår. I grove trekk er dette en kamp mellom det gode og det onde. Hvilken vei vil Christy ta? I Shanes nabolag – der brødrene vokste opp – møter Christy også oppriktig snille mennesker som vil han vel. Pauline, ei venninne av Christy og Shanes mor, tilfører en kilde til lys med minnene fra tida før alt gikk galt, da Christy var en godlynt ung gutt som satt i Paulines frisørsalong mens mora jobba.
Christy står også på kanten av en alternativ vennegjeng som vitterlig har sine halvkriminelle eskapader, men med positivt fortegn; de samler inn brensel for et storslått bål på «bonfire night». De røyker og drikker litt, men representerer fortsatt en verden der de får lov til å være barn og ungdommer.
Vennegjengen – humoren, oppfinnsomheten og sjarmen deres – får meg til å smile; ikke minst scenene fra en bursdagsfest hvor de unge gjestene briljerer med hvert sitt rapvers til beats fra anlegget. I disse rollene er medlemmer fra en hiphop-gruppe sprunget ut av Corks frivillige aktivitetstilbud for unge, og virkelighetsaspektet gir bare enda mer håp.
Likevel kan man spørre seg: Har vi ikke sett denne filmen før? Det kan man for så vidt si om mange filmer, men det er noe med denne typen historier som gjør spørsmålet presserende. Kanskje skyldes det noe helt annet enn Christy sine kvaliteter, og heller seerens ønske om at konfliktene de skildrer skal forsvinne ut av verden.
Ettersom hovedpersonenes problemer skyldes tilsynelatende fastsatte strukturer i samfunnet, fins det ingen tilfredsstillende løsning innenfor fortellingas rammer. Enhver liten seier framstår som en fattig trøst når man veit at historien vil gjenta seg, både i det virkelige liv og på lerretet.
Ved ettertanke mener jeg at det faktisk er helt riktig at et liv med nedarva motgang, medfører en smal sti for handlingas muligheter. I denne filmens forfriskende stil er det også et gust av noe nytt – en videreføring av en filmatisk virkelighetsskildring som samtidig bryter med forventningene. På et narrativt plan glimter dette til idet Christys vennegjeng oppdager hans talent for å klippe hår, et bokstavelig talt håndfast tegn på agens og utfoldelse.
Budskapet i tilsvarende filmer er gjerne at samfunnet suger, men enkeltindivider kan hjelpe. Denne filmens avslutning hinter i stedet til at offentlige tilbud kan bli bedre med tid og ytre press, og slik løfter regissør Brendan Canty blikket fra det helt nære, til noe større.