«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.» Leo Tolstojs åpning av romanen Anna Karenina er blitt stående som en universell maksime om familielivet.
I essayet Et forsvar for den ulike lykken tok forfatter Birger Emanuelsen i 2020 til orde for en mer utforskende forståelse av lykken – en som avviser «reglene» som reflekteres på julekort og i Facebook-innlegg, til fordel for hvilken «kaotisk kombinasjon av flaks, arbeid og kjærlighet lykken krever».
Ettersom det er kunsten Emanuelsen henvender seg til, er det gledelig å kunne løfte frem filmografien til den britiske filmskaperen Mike Leigh generelt, og nå også hans seneste verk spesielt – Hard Truths, som i disse dager vises på norske kinoer.
Leigh er en nestor i britisk sosialrealistisk film. For flere av sine mest kjente filmer, som Naken (1993) og Hemmeligheter og løgner (1996), har han blitt møtt med genierklæringer og prisdryss. Sistnevnte vant Gullpalmen, og i 2004 ble Vera Drakes hemmelighet belønnet med Gulløven i Venezia. Siden har han fulgt opp med flere kritikerroste samtidsdramaer som Happy-Go-Lucky (2008) og Another Year (2010), foruten de historiske storfilmene Mr. Turner (2014) og Peterloo (2018).
Hard Truths er et relasjonsdrama som følger i sporet fra Leighs tidligere utforskninger av familieliv, sosial klasse, kjønn og rase. Det er en fortelling om to hjem – et lykkelig og et ulykkelig. De to hjemmene er riktignok forbundet av et blodsbånd, så familielykken og -ulykken kan ikke anses som atskilte størrelser, slik Tolstoj antyder.
Vi følger i hovedsak Pursey (Marianne Jean-Baptiste), som bor sammen med sin mann, Curtley (David Webber), og 22 år gamle sønn, Moses (Tuwaine Barrett), i et illevarslende ryddig og sterilt middelklassehjem i London. Søsteren Chantal (Michele Austin) og hennes to døtre bor på en annen side av byen, noe trangere, men med et inneklima hvor det er rom for både emballasje, tottelotter i sofaen og planter overalt. Fortellingen forflytter seg mellom de to søstrenes hjem, men følger også hvert familiemedlem alene – på jobb, på tur, på butikken. Strukturen er stram, og utviklingen som en voksende byll.
Pursey gjør sin entré med et hyl, og den eksplosive væremåten hennes løper gjennom filmen som en rød tråd av raseri. Enhver intetanende sjel som krysser hennes vei, får sitt pass påskrevet med de mest kreative krenkelser.
Den blinde verbale volden som kommer til uttrykk gjennom replikker som «fix your face!» til fullstendig uskyldige mennesker, er en fryd å bevitne og dessuten en komikk som er helt nødvendig for å holde ut med den kølsvarte pessimismen som for lengst har blokkert Purseys perspektiver.
Omgivelsene hun beveger seg i, er til kontrast alltid fredelige. Mannen og sønnen har for lengst mistet munn og mæle og resignert til selektiv mutisme, mens butikkene og lege- og tannlegekontorene hun besøker, har en meditativ ro over seg som kan minne om Maxbo her hjemme – et sted der man knapt kan høre sine egne fottrinn og hvor duften av sagmugg luller en inn i oppdraget.
Når en brølende hunnelefant med rabies tråkker inn i et sånt lokale, trekkes man naturlig nok ut av det kjente, som det heter. Dette stemningsbruddet gjentas på nærmest insisterende vis, med den effekt at Purseys gallesyke avdekkes som en permanent tilstand – i motsetning til det å ha en dårlig dag. Gradvis blir atferden hennes mindre og mindre frydefull å overvære etter som situasjonene sirkler seg inn fra det trivielle til det eksistensielle.
Søsteren Chantal er ikke blant dem som måper over Purseys fresende utspill, men utviser i stedet en tilvent tålmodighet overfor ufordrageligheten. Hun og døtrene har dessuten en lav terskel for latter – ikke fordi livet er en lek, men fordi den kaotiske kombinasjonen av flaks, arbeid og kjærlighet åpner for det.
*
Det å formidle lykke som et oppnåelig delmål uten kvalmende attributter er en særegenhet ved Leighs relasjonsdramaer. I Et herlig liv (1990) triller latteren til familiemora Wendy (Alison Steadman) gjennom hele filmen som et nasalt håp, på tross av økonomiske utfordringer, psykisk sykdom og tenåringstrøbbel. Optimisme er en risikabel streng å spille på ettersom det er fryktelig irriterende, men Leighs omgang med innstillingen unndrar seg forakt fordi lykken er innen rekkevidde, men aldri lettkjøpt.
Arbeid er kanskje den aktiviteten Leigh vier mest respekt til når rollefigurene formes. I Hard Truths er vi med alle som har jobb, på jobb. Lediggangen til Pursey og sønnen Moses følger vi som en minst like slitsom syssel fordi fraværet av arbeid ikke betyr velstand, i motsetning til hva brorparten av dagens største TV-serier prøver å fortelle oss.
Å hengi seg til livene til de ultrarike byr på glamour, mote, mersalg og drømmer, men etterlater seg en scene som skal fylles av fritid, og det kan fort bli kjedelig, noe kritiker Sophie Gilbert i The Atlantic er inne på i essayet Money Is Ruining Television. Videre blir estetikken vulgær, noe Gaute Brochmann i Morgenbladet argumenterer for i en kommentar om arkitekturen i HBO-serien The White Lotus. Han stiller det banale, men betimelige spørsmålet: «Kan man egentlig bli lykkelig i et hus som først og fremst er bygget og innredet for å representere materiell velstand?»
Siden Leigh unngår å gjøre arbeid og penger til et ikke-spørsmål, beholder han en dramatisk nerve der noe står på spill. Arbeidsfolk har ikke anledning til å ikke tenke på penger. Arkitekturen og innredningen reflekterer dette vilkåret på en måte som virker uberørt av designerhånd, og som nettopp derfor har en slående estetisk kraft. Leighs karakteristiske redebygging innretter seg etter økonomisk disposisjon, personlig stil og boevne. Denne scenografiske finessen fra produksjonsdesigner Suzie Davies fanger det vi alle oppfatter i det øyeblikket vi kommer inn i et hjem, men som egentlig er ganske mystisk: stemning.
Purseys nevrotiske orden og renhold gjør hjemmet hennes kjemisk renset for «sjel». Bokstavelig talt – møblene har glatte overflater i skinn, glass og stål som er lette å polere med klut og antibakteriell spray. Pyntegjenstandene synes nærmest plassert prøvende, under tvil og med ufri symmetri. To duftlys som står alene på en glasshylle fra Ikea uttrykker noe helt annet enn den Instagram-aktige komposisjonen man har sett så altfor mye av på film og TV i nyere digital tid, der varmt lys og det gylne snitt misbrukes over en lav sko.
Hos Leigh reduseres heller ikke interiøret til et bakteppe. I stedet viser rollefigurene eksplisitt stolthet eller skam avhengig av hvor hyggelig de har greid å gjøre det rundt seg. I Hemmeligheter og løgner er vi sågar med på en guidet tur gjennom et nyoppusset hjem. Såkalt «stensilering» av tapet nevnes som et stilvalg i skuddet, og i Et herlig liv diskuterer mann og kone inngangspartiet. Vil en overbygning med en klatreplante på hver side få huset til å se ut som en kinesisk restaurant, yay or nay?
Klimakset i Hard Truths finner sted hjemme hos Chantal, hvor begge familiene omsider samles. Den rare forløsningen som skjer her, er også knyttet til hjemmedekor, nærmere bestemt blomster, som Chantal fyller hjemmet med, men som Pursey avskyr på grunn av frykt for insekter. Mye av drivkraften bak det som utspiller seg, synes rett og slett å være fremkalt av at de ulykkelige er hjemme hos de lykkelige – et lunt sceneskifte som knekker opp noe hardt i gjestene. Uttrykket «stemningen sitter i veggene» levendegjøres på sjeldent vis.
Filmen avsluttes med en dramatisk hendelse som snur rollene på hodet hjemme hos Pursey. Er det harde realiteter som må til for å myke opp et hardt hjem? Det at man er vitne til emosjonell forløsning samtidig som at fortellingen i seg selv er uforløst, etterlater tilskueren med en rekke ubesvarte spørsmål og kanskje til og med krav.
Hvordan kan Purseys ord og handlinger rettferdiggjøres, og hvor er oppreisningen til familien? Skal man bare innfinne seg med at drittsekkene her i verden egentlig er triste inni seg, og så rette sympatien sin mot dem? Størst av alt er kjærligheten, men ærlig talt.
Uansett avviker avslutningen fra den sørgelige trenden filmkritiker Namwali Serpell i The New Yorker kaller for «den nye bokstaveligheten som hjemsøker dagens største filmer». Hun henviser til en rekke nyere filmer der poengene hamres inn, frembragt av det hun hevder er forventningen om at man med sikkerhet skal kunne vite hva et kunstverk står for.
Pursey er hjemsøkt, og vi får ingen tilfredsstillende forklaring på hvorfor det er slik eller hvordan det er mulig å elske henne. Det vi får, er en invitasjon hjem til et par familier som lever et liv som kanskje ligner ditt.