«Spørsmålet er hva som kan vekke vår empati overfor denne altfor pene kvinnen i denne altfor pene filmen. Svaret Sorrentino tilbyr, er vakkert i sin visjon om universell skjønnhet, men krever en viss velvilje.» [1]

I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2023.

Å lage film om kvinnens seksuelle frigjøring er ingen enkel måte å skaffe seg nye venninner på. I Yorgos Lanthimos’ siste film møter vi en kvinnelig vanskapning som er lappet sammen i vitenskapsmannens bilde. [3]

I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2022.

Jakob Rørviks Thomas mot Thomas er en kosmopsykologisk dramakomedie om «det ubetydelige livet i multiverset». Ideen om et splittet univers er både et fortellerteknisk springbrett og filmens konseptuelle problem, for splittelse går igjen på flere plan.

Andrea Arnold (American Honey) tar oss med ut på grønne beitemarker – og inn i fjøset. I disse to rommene, det naturlige og det industrielle, dokumenteres livsløpet til ei britisk melkeku.

Vår samtid er preget av klimakrisen og andre konkurrerende katastrofer. Hva har kunsten å melde om aktivismen knyttet til dette, og hverdagsmennesket som prøver å påvirke? [1]

Her er kritiker Helga Brekke Mathisens favoritter fra fjoråret, inkludert Sjel, Beanpole og Possessor.

Må humor bunne i et alvor, slik lyset ikke kan eksistere uten mørket? 

Benjamin Rees dokumentar Kunstneren og tyven er ladet med uforløst politisk sprengkraft. Hva skjer hvis den suppleres med en overbygning i flertallsform – Kunstneren og tyvene? [3]

Hva kan den maleriske landskapsidyllen i Ut og stjæle hester fortelle oss? Hvilke ideer ligger til grunn for naturens rolle? Hva er filmens økologiske identitet? [4]

Hector Babencos prisbelønte brasilianske dokudrama Pixote (1981) er nå endelig tilgjengelig igjen for publikum, gjennom en nyrestaurert kopi som denne uken vises på de digitale Cinematekene i syv norske byer.

«I utstrakt forstand utgjør Harajuku Vildes lysende Soria Moria slott; et stilistisk El Dorado og et emosjonelt Utopia.»

«Den misofonilidende er uten tvil en smertens beføler, men omfattes aldri av sympatien – ingen grøtomslag er noensinne lagt om hodet til den som eksploderer over sin nestes potetgulltygging.» [2]