Å lage film om kvinnens seksuelle frigjøring er ingen enkel måte å skaffe seg nye venninner på. I Yorgos Lanthimos’ Poor Things møter vi en kvinnelig vanskapning som er lappet sammen i vitenskapsmannens bilde. Med dette som utgangspunkt åpnes det for å forstå kvinnens seksuelle eskapader – filmens hovedanliggende – som utført på egne premisser. Filmen er såpass fenomenalt utsmykket både visuelt og litterært at den nesten fremstår interessant.
Handlingen sentreres rundt en ung kvinne som har fått hjernen til sitt eget ufødte barn transplantert inn i hodet av en vitenskapsmann med grenseoverskridende visjoner. Myten om Mary Shellys Frankenstein (1818), som romanen Poor Things (1992) av Alasdair Gray bygger på, og som Yorgos Lanthimos har regissert, basert på Tony McNamaras manus, danner utgangspunktet for filmens grunnidé: Å se verden med nye øyne.
En person som er strippet for konvensjoner, er den som best bekrefter dem. Denne intetanende disposisjonen er for øvrig noe av en konseptuell tråd i Lanthimos’ filmografi. Han bearbeider flere filosofiske, psykologiske og samfunnsmessige spørsmål på denne måten, noe som fører til at idégrunnlaget er nokså lett å oppfatte. Både i The Lobster (2015) og The Killing of a Sacred Deer (2017) orienteres man tidlig om den overordnede tematikken ved hjelp av kunstneriske grep som er ment å fremmedgjøre det kjente på en mystisk måte. Det samme kan sies om Poor Things.
Men et tema kan jo ha tusenvis av innfallsvinkler, så interessen spisses mot rollefigurenes psykologi og handlinger. I Poor Things er det lett å la seg begeistre av spørsmålet om hvordan en voksen kvinne som ser verden med blikket til et barn, ville ha agert – og like lett å la seg skuffe over svaret filmen tilbyr.
Flere filmkritikere har vært inne på denne punkteringen, særlig med tanke på filmens tilsynelatende feministiske prosjekt. Her i Montages har forfatter Hilde Susan Jægtnes tatt til orde for dette. Hun imøtegår innvendinger det er naturlig å se for seg, som at en tilskuer ikke nødvendigvis kan forvente at et verk faktisk har noen feministisk intensjon, og at en skuffelse da kanskje ikke er noe mer enn en personlig lengsel man må ta på egen kappe. Men som hun ganske riktig påpeker, er det naturlig å ettergå premissene filmen bringer til torgs.
En slik ettergåelse kan føre mange steder hen, men både filmskaper og tilskuer er fanger av konvensjonene rent erfaringsmessig; de betyr noe uansett hvor mye man endevender dem. Man er fri til å si «banan» og mene «høyesterettsjustitiarius», men man kan ikke uten videre forvente å bli forstått. Det man imidlertid kan, er å skape et kaos som avdekker hvordan konvensjonene styrer og begrenser oss – noe Lanthimos satte seg fore i Doogtooth (2009), hvor det er nettopp slike språklige konvensjoner som settes under lupen.
Når samme regissør gransker konvensjonene rundt kvinnelig seksualitet såpass åpenbart som han gjør i Poor Things, kan man med rimelighet forvente et tilsvarende poengtert kaos; et løft opp fra de gitte betingelsene. Det man derimot ikke forventer, er en konvensjonell buskis-film. Skuffelsen er sånn sett høyst berettiget.
Vi befinner oss i viktorianske London, hvor en ung, gravid kvinne kaster seg i elva. Vitenskapsmannen Godwin Baxter (Willem Dafoe) finner den halvdøde kroppen hennes og tar den med til laboratoriet sitt, hvor han gjennomfører hjernetransplantasjonen. Den voksne kvinnen ter seg til å begynne med som et spedbarn som sutter på totten, men utvikler seg i rasende fart, så det tar ikke lange stunden før kvinnebarnet, som får navnet Bella Baxter (Emma Stone), demonstrerer egenrådighet og utferdstrang.
Bella legger ut i verden, og seeren følger henne over sjø og land hvor hun konfronteres med verdens realiteter med hensyn til fattigdom og urett, etikette og kutyme, makt og avmakt. Det veldige sveipet over sivilisasjonens historie er dog mer av et sexposium enn en bevissthetsfilosofisk dannelsesreise. Filmkritiker Angelica Jade Bastién formulerte det slik i sin omtale i Vulture: «…in watching Poor Things, I remembered that perversion must be freighted with a genuine curiosity about the humanity of the people involved. Instead, Poor Things comes across as a pretentious 14-year-old boy’s idea of female becoming, if that boy had a Criterion Channel subscription.»
I utgangspunktet er det relevant å la seksualitet spille en vesentlig rolle i utforskingen av en kvinnes erfaring av verden. I Poor Things er det først og fremst rollegalleriet som styrker denne påstanden. Fortellingens mannlige biroller representerer virkeområder som historisk sett har berøvet kvinner for en grunnleggende frihet som til syvende og sist har redusert dem til seksuelle objekter.
Den første av disse birollene er selvsagt Godwin Baxter, vitenskapsmannen som leker Gud ved å tukle med skaperverket. Bella omtaler ham som God, og med det representerer Godwin både religionen og legevitenskapen, domener som i tusenvis av år har lagt betingelsene for kvinners råderett over egen kropp, og fortsetter å gjøre det. Navnet Godwin var for øvrig Mary Shellys etternavn før hun giftet seg med poeten Percy Bysshe Shelly, og er dermed både et nikk til Frankenstein-mytens opprinnelse og forfatterens identitet før ekteskapet.
Deretter har vi Max McCandles (Ramy Youssef), Godwins læresvenn. Hans godlynte, men veike karakter kan forstås som trellen, en mann med liten innflytelse, men som i kraft av sitt kjønn like fullt står over Bella i hierarkiet. Dermed har han mulighet til å inngå giftemål med henne og forpakte livet hennes. Det at hun gir ham sitt ja mens hun fortsatt er intellektuelt infantil, understreker barneekteskapet som sosial institusjon.
Videre kommer den virile advokaten Duncan Wedderburn (Mark Ruffalo) inn fra sidelinjen og forstyrrer denne pakten idet han forfører henne og tar henne med på reise. Advokaten kan tolkes som en libertiner med løyve til rettferdighet, men som i realiteten «prosederer» til fordel for makten – en snedig personifisering av et rettssystem som sjelden frigjør de undertrykte.
Men kvinnen er som kjent lunefull – ingen ekstraordinær transplantasjon kan forandre dette. Hun er Moody Blue – tell me who I’m talking to; you’re like night and day, and it’s hard to say which one is you. Så heller ikke Duncan kan temme henne; hun driver ham til vanvidd med sin naive empati og økonomiske forståelse, og lærer seg å stå på egne fire lemmer på et bordell i Paris.
Omsider kommer siste nøkkelfigur inn: general Alfie Blessington (Christopher Abbot). Dette er den halvdøde kvinnekroppens opprinnelige ektemann, som kjenner Bella som Victoria. Dette blir Bellas siste skanse – å overvinne den ultimate erobreren, han som underlegger seg land og folk, former verdenshistorien og hennes egen fortid som suicidal kone og blivende mor.
Om enn makabert, blir Bellas seier over alle disse mennene en hyllest til foreningen mellom mor og barn. Mor dør, men lever videre gjennom avkommet sitt; de er like sammenvevd i et burlesk dødsrike som de er i svangerskapet. Barnet handler og dømmer av ren impuls, en uskyld som skaper kaos på veien, men orden og rettferd til slutt.
Denne tette sammensetningen av arketyper danner et absurdistisk teater om sivilisasjonens fire ryttere som, direkte eller indirekte, blir ridd av en død kvinne med barnesinn. Og det er vel når man hører seg selv formulere det på denne måten at munnen snurper seg sammen til en blåhvit endetarmsåpning hos enkelte av oss.
Alle litterære hint og poengtert dramaturgi til tross, og trass seksualitet som en relevant innfallsvinkel, sitter man igjen med noen ganske banale erkjennelser. I dette tilfellet lander man på kongstanken om at kvinnen undertrykkes av mannen og at hun faktisk har seksualdrift og egne meninger, noe hun kan bruke til egen vinning. Lufta går ut av ballongen med kjempehøy prompelyd.
Poor Things blomstrer med et visuelt slående produksjonsdesign signert James Price og Shona Heath, eventyrlige kostymer designet av Holly Waddington og engasjerende filmmusikk komponert av Jerskin Fendrix. Videre drar fotografiarbeidet til Robbie Ryan fantasiuniverset ut som en spent streng med overdrevent bruk av fiskeøye og vidvinkel – valg som harmonerer både med handlingens og scenografiens forvridde humor og morbiditet. Summen av dette samarbeidet har ført til en tsunami av lovord, priser og nominasjoner.
Men det er altså få nye nervebaner som dannes hos en tilskuer som naturlig nok også følger filmens tankegods. Selv om man godtar fortellingen som en hevnfantasi om en kvinne som beseirer mannen ved å utnytte eksakt de forestillingene han har tillagt henne, er det lite tilfredsstillende å oppleve at filmen ikke snur så veldig opp ned på noe som helst.
Lanthimos har snarere gått veldig omstendelig til verks i både forelegg og utførelse for å overbevise tilskueren om at dette dreier seg om noe dypere enn seksuelle eskapader. Dybden blir stående igjen som et uutnyttet potensial – det er ingen nyhet over Bella Baxter, tvert om opptrer hun verdensvant inntil det numne (bortsett fra nedentil), på tross av nevrologiske rykninger og «sjokkerende» replikker som forteller oss at hun er «annerledes». Selve grunnideen – å se verden med nye øyne – utforskes ikke i nevneverdig grad. Hva tjente vel hjernetransplantasjonen til, annet enn å forene forestillingene om erotisk kvinnelist og naivitet?
Man ble forespeilet peyote, men fikk en dobbel Munkholm i et dekorativt krus.