Den amerikanske fotografen og aktivisten Nan Goldin har reflektert samtiden sin i fem tiår. I Laura Poitras‘ dokumentar All the Beauty and the Bloodshed dannes et portrett av en kunstner som ikke lenger vil bruke kunsten, men heller kunstens hjem som arena for politisk påvirkning: museene.
I kunstnerkretser er det ikke uvanlig å kritisere bakteppet for formidling av kunst. Kryptiske forbindelser, dynastier og internasjonal kriminalitet er stikkord, men kan nok oppfattes som forsmådde konspirasjonsteorier dersom de ytres av mindre anerkjente aktører. Nan Goldin har etter hvert blitt en internasjonalt anerkjent kunstner, men hører hjemme blant «de vansirede og utstøtte» – en gruppe som mangler anerkjennelse på et såpass grunnleggende nivå at de vanskelig kan tale sin egen sak.
Goldin er med andre ord en av mange som er rammet av opioidepidemien i USA. Denne krisen har etter hvert fått såpass stor oppmerksomhet at man ikke lenger trenger å se såkalte «cerebrale» dokumentarer om den (strømmetjenestenes trigger warning for Generasjon Konsentrasjonsvansker), men nå også kan få en innføring via Dopesick (2021), dramaserien basert på boken med samme navn av journalist Beth Macy, som har engasjert seg i saken gjennom en årrekke.
Det unike ved denne krisen er den overveldende lovlige eskaleringen av avhengighet og overdosedødsfall som følge av behandling med opioidpreparatet OxyContin, lansert og markedsført av Purdue Pharma – et amerikansk legemiddelfirma som er eid av Sackler-familien. Denne familien er også en vesentlig bidragsyter til noen av de største utdannings- og kunstinstitusjonene i verden, deriblant museer som MOMA og Guggenheim. I All the Beauty and the Bloodshed følger vi Goldin og hennes innsats for å stille Purdue Pharma og Sackler-familien til ansvar for epidemien.
Filmens tittel stammer fra Joseph Conrads roman Heart of Darkness. Goldins søster var visstnok en slave av det skrevne ord, og sitatet lå gjemt i hennes lommebok. Forholdet til søsteren danner en dyster sløyfe rundt fortellingen om Goldins liv. Konformitet og familielivets intime undertrykkelse er kulturelle betingelser som er uløselig forbundet med søsterens skjebne, og dermed også Goldins menneskelige disposisjon og retningsvalg.
Gjennom sitt virke som fotograf har Goldin avbildet sitt eget forhold til subkulturer som LGBTQ+-bevegelsen, sexindustrien og mennesker som ble rammet av AIDS-krisen. I 2017 grunnla hun aktivist- og interesseorganisasjonen PAIN (Prescription Addiction Intervention Now) på bakgrunn av sitt eget avhengighetsforhold til OxyContin. Organisasjonen legger press på museer og kulturelle institusjoner som mottar finansiell støtte fra Sackler-familien.
Ifølge Poitras har Goldin vært en av hennes viktigste inspirasjonskilder som visuell historieforteller. Poitras’ gjennomgående tema som dokumentarfilmskaper er dessuten politisk aktivisme – i filmer som Citizenfour (2014) og Risk (2016) dokumenterer hun det risikable avsløringsarbeidet til henholdsvis Edward Snowden og Julian Assange – ikke uten risiko for seg selv. I All the Beauty and the Bloodshed går Poitras tilbake til kilden for sitt formspråk og slutter dermed en sirkel om sitt eget og Goldins arbeid mot strukturell vold.
Som regissør minner Laura Poitras om en dyktig oversetter: Hun merkes ikke. Hun er til stede hos objektet på en selvutslettende måte – filmmediet i seg selv reduseres til det støvete jordlaget arkeologen visker vekk fra en eldgammel helligdom. Det oppstår en syntese mellom fortelling og seer som er uhyre fokusert, trass filmens relativt lange varighet.
En såpass uforstyrret opplevelse er en sjeldenhet i tradisjonelle, samfunnskritiske dokumentarer, ofte fordi de er sårbare for alarmistiske effekter. For selv om det finnes nok av berettiget harme der ute, er alarm vanskelig å organisere på en måte som virker engasjerende – snarere kan den vekke skepsis. Den journalistiske stilen er kanskje den mest problematiske på grunn av profesjonens konkrete yrkesetikk og forventningene som vekkes hos publikum.
All the Beauty… byr ikke på noen «trontale» fra filmskaperens side, men oppfattes likevel som en aktivistisk film på grunn av den helhjertede dedikasjonen til aktivistene. Fraværet av alarmistiske effekter er riktignok ikke det samme som fravær av alarm, forskjellen er bare hvor den stammer fra. I dette tilfellet er det seeren selv som må stå til ansvar for eventuell uro – filmen i seg selv er stille som snø.
Aktivistisk film har den fordel at den har bestemt seg for noe. Det er ingenting uhildet ved Poitras motivasjon til å lage All the Beauty and the Bloodshed, ingen tilgjort beskjedenhet eller naiv nysgjerrighet. Valget av Goldin som frontfigur er en stillingtagen i seg selv – det gjøres ikke noe forsøk på å la verken legemiddelindustrien eller Sackler-familien komme til orde. Stansene er avklart; drøfting att og fram er et landskap man for lengst har krysset krabbende. Det er ikke dermed sagt at Poitras og andre aktivistiske filmskapere unnslipper alminnelige krav til redelighet, men de unndrar seg det borgerlige idealet om forbehold.
I den sammenhengen er norsk-pakistanske Deeyah Khan en aktivist og dokumentarfilmskaper som formidler mye av den samme, sjeldne innsikten som Poitras. Formspråket er mer tradisjonelt journalistisk – Khan deltar aktivt foran kamera og som fortellerstemme– og det aktivistiske oppdraget er uttalt og fiendebildet aldri tonet ned, men hun evner å fylle brutale rom med en ettertenksom ro. Hennes egen tilstedeværelse er avgjørende for denne effekten, og menneskeligheten er hennes største styrke. Det samme kan sies om Poitras, selv om hun glimrer med sitt fravær.
All the Beauty and the Bloodshed vant Gulløven for beste film ved filmfestivalen i Venezia i 2022, og et av filmens desidert fremste kvalitetstrekk er det respektfulle slektskapet mellom to kunstnere som forenes av en gjensidig dedikasjon til kunst og aktivisme. Filmen er dessuten sjeldent håpefull. Goldins engasjement har ikke bare vakt oppmerksomhet – den har ført frem. Det vil si, Purdue Pharma tilhører fortsatt en økonomisk gigant som er too big to fail, men i etterkant av PAINs aksjoner har opptil flere museer fjernet sin tilknytning til Sackler-familien, og det er ikke småtteri. Når det ikke er mulig å stille Sackler til ansvar gjennom rettsvesenet, er museene «the only place they’re held responsible», som Goldin sier.
Nan Goldin har heller holdt sin egen kunst hjemme fremfor å stille den ut i museer som er assosiert med Sackler. Og når man følger historien hennes gjennom Laura Poitras linse, blir det tydelig at Goldin egentlig alltid har operert på denne måten. Integriteten er blottlagt i bildene av hennes egne, og anerkjennelsen er brukt til omsorg for dem. Hun har aldri forlatt de vansirede og utstøtte, men alltid tatt kunsten hjem.