The Ballad of Buster Scruggs er en pastisj i parentes

I The Ballad of Buster Scruggs fortsetter Coen-brødrene å leke seg med amerikansk mytologi, men de små historiene fra Det ville vesten forsvinner raskt med kruttrøyken.

Begrepet «antologifilm» innbyr til en viss forvirring. Noen filmhistorikere og -kritikere utvider sjangeren til å innbefatte flettverksfilm (som Short Cuts og Babel) og filmer som inneholder flere plottlinjer (Chungking Express, Pulp Fiction). Andre forholder seg strengere til begrepet; det gjelder kun samlinger av kortfilmer, satt sammen til spillefilmlengde, gjerne med en rød tråd eller et bestemt tema.

Mange slike filmer inneholder bidrag fra flere regissører, slik som New York Stories og Paris, je t’aime. Andre består av segmenter som alle er regissert av én filmskaper, slik som Night on Earth og Coffee and Cigarettes av Jim Jarmusch, eller Wild Tales av Damián Szifron.

I The Ballad of Buster Scruggs står Joel og Ethan Coen bak samtlige seks fortellinger, og filmen er dermed å regne som et fullblods Coen-verk. Det gikk rykter om at den opprinnelig skulle lanseres som seks separate TV-episoder, men det stemte ikke – intensjonen fra Coen-brødrene var hele tiden å samle historiene til én film. Når Annapurna Pictures bragte manuset til Netflix, sa strømmegiganten seg villig til å finansiere prosjektet som spillefilm.

Samlingen, som hadde premiere under filmfestivalen i Venezia, er godt forankret i westernsjangeren. Dødelige konsekvenser er et gjennomgangsemne. Handlingen i The Ballad of Buster Scruggs er dyster og voldelig, men flere av segmentene er fortalt med trubadurisk lyst. Åpningskapittelet, som bærer filmens tittel, skaper assosiasjoner til Lucky Luke og ufarlige westernhistorier kjent fra kiosklitteratur og TV. Men skinnet bedrar: Den karismatiske fortelleren Scruggs (med mange aliaser) viser seg å være en kaldblodig lykkejeger uten moralske skrupler.

Fra og med No Country For Old Men har Coen-brødrene hatt et mer påfallende fokus på amerikansk historie og mytologi enn tidligere, preget av en gammeltestamentlig moralsk posisjon – men ikke uten grad av mystikk og tvetydighet. Finnes det et fasitsvar på den gåtefulle avslutningen i A Serious Man? Jo mer nysgjerrig man er i møtet med Inside Llewyn Davis, jo vanskeligere er det å få grep om den repetetive, beige uhyggen.

Jeg er glad i Coen-brødrene, selv om fascinasjonen ikke på langt nær er like stor som før. Kan man på generelt grunnlag slå fast at mye av det som i sin tid gjorde dem så populære ikke er like «kult» lengre? De absurde birollefigurene, den kvikke dialogen og den sorte humoren – elementer som først og fremst hører 90-tallet til, og som isolert sett kanskje ikke er nok for at en film skal beholde sin posisjon. Med unntak av The Big Lebowski, som må regnes som ren komedie, er Coen-brødrenes mest slitesterke verker dem som betrakter menneskeheten med bekymring og alvor (men ispedd humor).

The Ballad of Buster Scruggs er ikke i nærheten av å nå et slikt nivå, selv om filmen ser sine rollefigurer med et skråblikk utenfra. Kan man kalle den en «revisjonistisk western» når vi har blitt så vant med kritiske og/eller problematiserende fortellinger i de få westernfilmene som lages? Jeg vet ikke om den merkelappen lenger har noen aktuell verdi – i alle tilfeller er The Ballad of Buster Scruggs også bevisst romantiserende, på samme måte som Hail, Caesar! var en kjærlighetserklæring overfor storproduksjonene i 1950-tallets Hollywood.

Coen-brødrene skuer tilbake mot Det ville vesten, og ideen om the manifest destiny. Med litt godvilje finnes det i flere av segmentene en tematikk knyttet til kraften som ligger i det verbale, og fremveksten av språk i takt med sivilisasjonen for øvrig. Buster Scruggs er avbildet på en etterlyst-plakat, med tilnavnet «The Misantrophe». I senere kapitler er ikke konklusjonene og de rette ordene like selvsagte.

Den barbariske Scruggs avløses av fortellingen «Near Algodones» og en bankraner spilt av James Franco, som gjør det han synes han må – og aksepterer sin skjebne. Den navnløse gullgraveren i «All Gold Canyon» (gestaltet av Tom Waits) har en lignende rettferdighetssans. Han vil ha krav på sitt, og stjeler ikke mer enn ett egg fra reiret mens ugla ser på. Er det en økende grad av kunnskap, opplysning og refleksjon i balladene? Modningsprosessen gjør i så fall ikke ende på lidelsen, snarere skaper den nye typer problemer.

Antologifilmer som dette har ofte for lite spillerom og for lavt ambisjonsnivå til virkelig å kunne bli medrivende. Det er også tilfellet her, og de interessante aspektene er forsvinnende små i westernpastisjen og det punchline-baserte. Produksjonsdesigner Jess Gonchor og fotograf Bruno Delbonnel har samarbeidet om en tidsriktig visualitet, som kan minne om det mytiske uttrykket i de separate åpningssekvensene i A Serious Man og True Grit (begge riktignok fotografert av Roger Deakins). Estetikken fungerer til sitt formål, men er ikke nok til å løfte segmentene ut av sitt knappe novelleformat.

Den nest siste delen, «The Gal Who Got Rattled», mestrer riktignok formatet på imponerende vis. Dette er for øvrig det eneste kapittelet der en kvinne spiller en sentral rolle, og dessuten det lengste. Her har vi kommet såpass langt ut i den samlede historien, eller allmenndannelsen, om man vil, at de eksistensielle og etiske problemstillingene for alvor har blitt mer komplekse. Den unge Alice (Zoe Kazan) og hennes eldre bror er på vei til Oregon i et følge med hestevogner. Broren har gitt Alice et ullent løfte om giftemål med en forretningsmann, men når broren dør underveis på reisen oppstår det et dilemma. Skal Alice likevel ta sjansen og bli med til Oregon eller vende tomhendt hjem? Det utvikler seg en ny, liten kjærlighetshistorie, med hjerteskjærende konsekvenser. I tillegg til å være ordentlig engasjerende, innehar denne kortfilmen en vellykket spenningssekvens, og en overbevisende skildring av en sentral, men vanskelig samtale mellom to menn.

Den gryende kapitalismen plager figurene i The Ballad of Buster Scruggs, i sine ulike grader og konsekvenser. Vi utsettes for dens brutalitet og nødvendighet, som i «Meal Ticket», der en stakkars mann uten armer og ben kun får livnære seg som litterær formidler så lenge publikum bidrar til kollekten. Moralen virker klar: Kunsten trenger offentlig støtte for å overleve, hvis ikke dør den.

Den siste delen, «The Mortal Remains», utspiller seg inne i en diligence, der en engelskmann, en ire, en franskmann, en «lady» og en lykkejeger er i samtale. Med preg av spøkelseshistorie og med en stadig mer ladd dialog byr avslutningen opp til dødsdans, men får ikke riktig anledning til å ese. Vil man se hestevogn-western med filosofisk og historisk anstrøk, kan man heller se The Hateful Eight – som varer i tre timer, ikke i 25 minutter.

Når dørene lukkes i «The Mortal Remains» lukkes også The Ballad of Buster Scruggs, som samlet sett er et uvesentlig bidrag til Coen-filmografien.