Sigve Endresen er en filmskaper som gjennom mer enn førti år har satt sitt preg på norsk film som regissør, produsent og organisator. Likevel er hans innsats noe ufortjent underskattet i den norske filmoffentligheten, og i anledning hans kinoaktuelle nye dokumentarfilm Søstre elsker evig kan man håpe at dette inntrykket endrer seg noe.
Som en av flere var Endresen med på å starte Norsk filmsenter på 1970-tallet og ble tidlig engasjert i produksjonen av dokumentarfilm med et sterkt sosialpolitisk tilsnitt. Sammen med produsent Aage Aaberge og fotograf Hallgrim Ødegård opprettet han i 1983 produksjonsselskapet Motlys, som fortsatt er å regne som et av landets fremste. I 1989 banet han veien for den norske dokumentarfilmens tilbakekomst til kinolerretet med For harde livet. Denne filmen følger en gruppe unge rusmisbrukere på Tyrili-kollektivet utenfor Lillehammer, der de forsøker å komme ut av en ond spiral.
For harde livet er tydelig inspirert av svenske Stefan Jarls brudd med den rådende, observerende «flue-på-veggen»-dokumentarstilen i Ett anständigt liv (1979) om rusmiljøet i Stockholm. Endresen og Hallgrim Ødegård klarer her å komme tett inn på ungdommen som prøver å komme ut av rushelvetet, blant annet ved å la tilskueren erkjenne det faktum at regissøren/lydmannen og fotografen er til stede under opptakene. Dette skjer ikke gjennom en påtrengende tilstedeværelse, som hos amerikaneren Michael Moore, men diskret og kun når det er nødvendig. Bill Nichols bruker i sin banebrytende bok Representing Reality (1994) avslutningen på Endresens film for å illustrere en tendens i den samtidige dokumentarfilmen – både å understreke regissørens nærvær og å forsyne den dokumentariske fortellingen med en åpen slutt.
I Store gutter gråter ikke (1995) fulgte Endresen flere skjebner knyttet til Tyrili-kollektivet, denne gangen åtte ungdommer som har fått innvilget Tyrili-opphold som del av en fengselsstraff med mål om å få dem tilbake på rett kjøl. Filmen holder seg formmessig nær For harde livet, med bruk av en observerende metode kombinert med regissørens tilstedeværelse, og i blikket på menneskene foran kamera.
Interessen for kollektivet, enkeltmenneskene og de samfunnsmessige strukturene de inngår i, er en fellesnevner for Endresens dokumentarfilmer. I Leve blant løver (1998) følger han og filmteamet tre ungdommer som er under behandling for kreft. Dette problematiske temaet undersøkes med respekt og medfølelse. Det samme preger også filmen Vektløs (2002) om musikeren Kari Iveland og hennes kamp med anoreksi.
Og det blir i lys av dette sveipet gjennom Endresens kunstneriske virke at det blir naturlig å se hans nye film Søstre elsker evig – som en del av en sammensatt personlig dokumentarfilmografi.
XOXO. Dead girl
Søstre elsker evig åpner med en stillbildemontasje, presentert av søstrene Wilde og Marin Siem til tonene av Aasmund Olavsson Vinjes kjente barnesang Blåmann, Blåmann, bukken min fra Knut Reiersruds gitar. Vi følger søskenparet gjennom barndom og ungdom i bilder som tyder på et nært bånd, fram til bildet som er brukt på filmplakaten (og øverst i denne analysen) der Wilde omfavner Marin, og videre til et bilde av Marins gravstein.
Under de siste stillbildene er det umulig ikke å tenke på avslutningslinjene i Vinjes dikt: «Ikkje enno, Blåmann min, må du døy frå guten din». For det er dette Wildes kamp har handlet om: I mange år har hun visst og forgjeves argumentert mot Marins beslutning om å avslutte sitt eget liv. Filmen er Wildes beretning om hvordan hun opplevde dette dilemmaet og til slutt støttet Marin i hennes resolutte ønske.
Wilde forteller sin historie gjennom samtalene med venninnen Guri, en psykolog, faren Kjetil Siem og andre felles venninner. I tillegg bruker hun filmopptak av henne og Marin fra da søsteren ennå levde. Guri blir en viktig samtalepartner i Wildes bearbeiding. Vi følger dem hjemme, på en badetur og senere drar Guri og Wilde til Island for å ri på Islandshester – og snakke om Marin. I disse dialogene kommer det fram at Marin led av en ekstrem form for bipolar lidelse som til tider gjorde henne psykotisk, og som resulterte i at hun fant tanken på å leve videre uutholdelig.
Filmen dreier seg altså i stor grad om Wildes bearbeiding av traumet som Marins bortgang har medført. Sigve Endresens kamera og mikrofon er til stede under Wildes møter med en psykolog og ved de mange samtalene i etterkant av selvmordet. Opptakene fra feiringen av Wildes fødselsdag etter Marins selvmord viser at de felles vennene er en sterk støtte også da.
Som tilskuere vet vi at Marin er død. Likevel blir episoden der Wilde leser et bursdagskort fra den døde søsteren emosjonelt sprengstoff. Avskjedshilsenen lyder: «Du fortjener bare det beste. Evig love fra Marin. XOXO. Dead girl». De tre venninnene bryter ut i gråt og latter. Endresen bak kamera spør hva det betyr, og Wilde forklarer at da søstrene var yngre pleide de å se på den amerikanske serien Gossip Girl (2007-2012) der hver episode ble avsluttet med at fortellerstemmen sa «XOXO Gossip Girl». Den tragikomiske undertonen finner vi flere eksempler på underveis i Søstre elsker evig.
I møte med faren Kjetil Siem får vi et mer komplekst bilde av Marin. En skilsmisse påvirket søstrene, det samme gjorde et opphold i Sør-Afrika der faren arbeidet i en fireårsperiode som direktør i den sørafrikanske fotballigaen. Kjetil og Wilde ser ut til å ha et godt forhold og det kan virke som at Marins død har brakt dem nærmere hverandre.
Det som gir filmen en ekstra emosjonell tyngde, er avsnittene der den levende Marin framtrer. De introduseres første gang med tittelen «Marin og Wilde dokumenterte den siste tiden Marin levde», og senere dukker disse bildene opp med tittelen «Privat opptak». For å finne ut hvem som står for denne «dokumentasjonen» må vi gå til slutt-tekstene under «Stab» der vi finner «Arkivopptak Lasse Thomassen». Disse «arkivopptakene» bidrar til å gi Wildes fortelling en ekstra dimensjon i og med at de lar Marin selv komme direkte til orde.
I Endresens hender har disse amatøropptakene blitt bearbeidet slik at de framstår langt mer «profesjonelle». Dermed blir Lasse Thomassens bidrag innlemmet på en måte som utvider filmens perspektiv vesentlig. Man kan undres på hvorfor dette bidraget er blitt så kraftig nedtonet i bidragslisten, men jeg går ut fra at det er etter fotografens ønske. Han deltar ikke foran kamera og nevnes kun én gang i filmen.
Likevel er disse opptakene helt nødvendige i filmens – og Wildes – dramaturgi. Opptakene der de to søstrene diskuterer Marins beslutning er vesentlige for å gi Marin et ansikt, og for at publikum skal se henne som hel person med en velformulert begrunnelse for sitt valg. Opptaket der Wilde sitter sammen med Marin og skriver på talen hun skal holde i Marins begravelse er sterk kost. Muligens enda sterkere er et nærbilde av Marin der hun forklarer hvor sterkt hun har prøvd å ville leve videre, men at det ikke nytter. Tårene triller nedover kinnet.
Intensiteten øker idet fokuset rettes inn mot Marins siste dager der de «private» opptakene spiller en stor rolle. Vekslingen mellom det hverdagslige og tragiske kommer særlig til uttrykk i opptaket der Marin og Wilde sørger for at leiligheten er i god stand før Marin tar farvel til livet. «Det blir jo hyggeligere når man kommer inn her etterpå også ser det ordentlig ut», sier Marin mens hun støvsuger stuen. Lasse har også filmet søstrenes siste farvel, der Wilde har lovet Marin ikke å gråte.
Marin har bestemt at hun vil ta livet av seg på sin egen fødselsdag og Lasses kamera er på plass når Wilde og to venninner sitter og venter. Telefonen ringer: Det er politiet som forteller at Marin har varslet dem på e-post, de rykket ut og fant henne «fredfullt i sengen» som den ene politimannen sier. Ved begravelsen forteller far Kjetil at Marin tre år tidligere hadde innviet ham i sin beslutning om å forlate livet når hun følte at det ikke lenger var håp for henne, og ba om å få aksept for det.
Herfra konsentrerer filmen seg om Wildes videre liv. Vi får et lite innblikk i sorgarbeidet og veien videre. Hun har gode samtaler med Kjetil og lillesøster Synne om Marin og bestemmer seg for å dra til Hawaii for å få avstand fra hjemmet. Hun reiser sammen med kusinen Tuva og snart ser vi henne delta i surfekurs. Til å begynne med går det bare sånn passe, men mot slutten av dagen kommer hun seg opp på brettet og surfer inn til stranda. Tuva blir nå den nye samtalepartneren. Mot slutten av oppholdet kan Marin konstatere at det var et riktig valg å reise og hun mener at Hawaii-turen har vært «sjukt bra».
Den positive innstillingen gjentar hun for Guri tilbake til Oslo. Hun har flere gode samtaler med faren. De besøker graven der gravsteinen har et bilde av en hest og innskriften «Elsker evig». Til slutt får vi et tilbakeblikk på Marins surfe-karriere på Hawaii, der hun får vist at hun mestrer bølgene – en metafor på at hun nå mestrer livet etter Marin?
Den lavmælte betrakteren
Søstre elsker evig blir altså presentert som en film av Wilde Siem og Sigve Endresen, med Siem kreditert på manus og Endresen på regi. Filmen tydeliggjør at dette er Wildes historie, hennes fortelling. Hun har vært så heldig å få hjelp av en regissør som makter å gi denne fortellingen en filmatisk form der erfaringen fra alle hans tidligere dokumentarer kommer fortellingen om Marin og Wilde til gode.
Som i hans tidligere filmer, inntar Sigve Endresen her også rollen som en diskret betrakter. Det betyr ikke at han er en «flue på veggen», men at protagonistene i filmen står fri til å henvende seg direkte til ham. Når han en sjelden gang finner det nødvendig å stille spørsmål mens kamera går, skjer det stillferdig, nesten umerkelig. To ganger oppstår et slikt øyeblikk, først da jentene får latteranfall etter henvisningen til Gossip Girl, som regissøren åpenbart ikke har sett, og senere når Wilde er tilbake i Marins leilighet og hun åpner skuffen med de sirlig brettede T-skjortene og han lurer på hva dette er.
Begge disse to kommentarene kunne blitt utelatt i klippen. At de blir med virker på meg som en signatur fra Endresens side, et blikk som trekker paralleller til tidligere filmer. Jeg har også sans for regissørens bruk av det jeg vil kalle hvilebilder, i et tilfelle to innklipp av Wilde i det samme korte bildet: Wilde som sakte flyter nedover i en elv. Først ser vi det etter begravelsen, senere etter hjemkomsten fra Hawaii og i samtaler med Ruth og Kjetil. Disse motivene har ingen direkte narrativ sammenheng med stedet der de er klippet inn, men gir seeren en liten pause til å gjenvinne pusten. Det samme gjelder et bilde fra Ruth og Wildes tur til Island, der de sitter i landskapet ved solnedgang, helt stille og uten å snakke.
Dette fungerer også som en signatur fra Sigve Endresens side og understreker hans betydning som lavmælt betrakter i en dramatisk og til dels opprivende filmfortelling.
Den usagte etiske problematikken
Kort er godt. En av årsakene til at Sigve Endresen lykkes så godt med denne filmen, er at den ikke er ett sekund for lang – én time og fem minutter. Andre dokumentarfilmskapere har tendert til å være nervøse hvis filmmaterialet ikke ser ut til å strekke til den antatte akseptable lengden på halvannen time og derfor delvis ødelegger ved å føye til unødvendig materiale for å oppnå den forjettede lengden. Endresen har såpass med opparbeidet dokumentarisk selvtillit at han ikke bryr seg med det.
Dialogen i filmen er svært innholdsrik, godt hjulpet av foto (Eivind Aurstad) og klipp (Lisa Ekberg). Samtidig er det deler av Marins historie vi får glimt av, uten å få vite mer. Ved et par anledninger går det fram at hun har vært innlagt. En samtale refererer til en psykotisk episode, noe som selvfølgelig reiser spørsmålet om hvor det norske helsevesenet har vært i Marins tilfelle. Jeg går ut fra at Wilde har eksempler på dette, men har utelatt det fra historien om Marin.
Det skal ikke legges skjul på at Søstre elsker evig berører en kontroversiell problematikk som bare delvis blir diskutert: spørsmålet om assistert dødshjelp. I dag har Nederland og Sveits lovgiving om legeassistert dødshjelp. I Norge blir spørsmålet diskutert, men foreløpig er det lite som tyder på politisk vilje til å endre lovverket på dette punktet.
Den norske straffeloven er klar når det gjelder assistert selvmord, det er straffbart med en ramme på seks til ti års fengsel. Debatten blusser opp med jevne mellomrom, som regel i forbindelse med at noen har reist til Sveits for å kunne avslutte livet. Søstre elsker evig går rett inn i disse problemstillingene, og må kunne ses på som et intenst partsinnlegg for retten til å avslutte eget liv når det blir uutholdelig. Jeg kjenner ikke til om noen er dømt etter denne paragrafen i Norge i de siste årene. Politimannen som fant Marin, later til å være klar over forholdene rundt hennes død da han ringer Wilde og bekrefter at Marin skrev en e-post til politiet om hva hun skulle gjøre og han later også til å være klar over at Wilde er innforstått med dette.
I en sak om filmen publisert i Aftenpostens fredagsbilag A-magasinet (11. april 2024) intervjuer avisen Fredrik A.Waage, en forsker ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, som sier han at han er skeptisk til at Søstre elsker evig skal vises offentlig. Han mener at filmen kan bidra til å påvirke sårbare individer med selvmordstanker og at den representerer «en åpenhet som ikke er bra.» På spørsmål om hvordan en slik film burde være, svarer han at den bør preges av «nøktern informasjon» og at Søstre elsker evig er det motsatte av dette idealet.
Her kommer myten om den «objektive» og «nøkterne» dokumentarfilmen igjen til syne og det kan være grunn til å minne om at dokumentarfilmen framfor alt er en fortelling om virkeligheten. Wilde Siem og Sigve Endresens film er fortellingen om Marins liv og død, fra Wildes synspunkt og preget av hennes erfaringer fortalt med Wildes stemme. Så vondt det enn er, er det en fortelling som ikke bør undertrykkes.
Det er uansett ingen enkel løsning på denne problematikken, og den vil nok følge oss i mange år. Før rulletekstene kommer en tekstplakat rettet til de som går med selvmordstanker, om at det er mulig å få hjelp ved å henvende seg til legevakt, psykiatrisk poliklinikk eller sykehus.
Selv om Søstre elsker evig ikke adresserer problematikken direkte, er den en film som engasjerer og beveger, og som gir en gripende innsikt i menneskelig ulykke og styrke.
