Kinodokumentaren De rettsløse tar for seg et problematisk kapittel av okkupasjonshistorien – behandlingen av de kvinnene som ble sammen med tyske soldater, og barna de fikk.
Da Norge ble frigjort 8. mai 1945 kom tiden for et oppgjør med de som hadde stilt seg på feil side i krigen: Mellom 1945 og 1949 ble det ført 92.000 rettsaker der hovedanklagepunktet var «landssvik». 53.000 nordmenn ble kjent skyldige; av disse ble 23.000 dømt til fengsel eller straffarbeid. 25 ble dømt til døden og henrettet.
En av årsakene til det høye antallet rettssaker var at den norske eksilregjeringen i London i 1942 og 1944 hadde utstedt en «Landssvikanordning» der det ble bestemt at alle som hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling (NS) etter 9. april 1940 eller hadde opprettholdt sitt medlemskap under krigen «var hjemfallen til straff». I ettertid anses mange av de utstedte dommene som juridisk tvilsomme, men i Norge var krigshandlingene og okkupasjonen i seg selv et argument for oppgjøret.
Tyskerjentene i nyere norsk historieskriving
I skyggen av dette kom også reaksjoner som ikke var lovhjemlet, men som forholdt seg til stemninger i befolkningen. Dette rammet kvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater. Skjebnene til disse kvinnene og barna deres har vært utgangspunktet for flere bøker og filmer fra 1980-tallet og framover. Et forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo, ført i pennen av Lars Borgersrud og publisert som boka Vi ville ikke ha dem (2017), presenterer også en større rapport om oppvekstsvilkår for krigsbarna. Kåre Olsen bidro med boka Krigens barn: de norske krigsbarna og deres mødre (1998). Tyskerjentene og tyskerbarnas skjebne er også beskrevet av andre, for eksempel Kjersti Ericsson og Eva Simonsen.
Historikeren Terje Pedersen – forfatter av boka Vi kalte dem tyskertøser (2012), basert på forskningsfunn i masteroppgaven – undersøker bakgrunnen til jentene som på folkemunne ble stemplet som «tyskertøser». Med omkring 300.000 unge, tyske soldater i landet var det ikke til å unngå at det ble knyttet forbindelser mellom tyske menn og norske kvinner. Pedersen anslår at rundt 100.000 norske kvinner (i en annen, tidligere utgitt, bok anslår historikeren Kåre Olsen at det dreier seg om «mellom 30 og 50.000») havnet i denne kategorien.
Tyskerjentene og deres barns skjebne er også behandlet litterært i Herbjørg Wassmos trilogi om tyskerbarnet Tora (1981–1986) og som spillefilm i Laila Mikkelsens Liten Ida (1981), basert på romanen med samme tittel av Marit Paulsen.
I dokumentarssammenheng er Veslemøy Kjendsli helt sentral. I 1985 laget hun radiodokumentaren De fortapte pikers øy, om leiren som ble opprettet på Hovedøya utenfor Oslo i 1945 for å internere tyskerjenter. Dette førte til ytterligere to radiodokumentarer og tre dokumentarfilmer for NRKs Sosialkanalen og Brennpunkt: Tapt fortid gjenfunnet (1991), Okkuperte hjerter (1996) og Den perfekte agenten (1997), samt boka Skammens barn. I 2018 kom dokumentarfilmen De uønskede, om tyskerbarnas skjebne, i regi av Dheeraj Akolkar. Emnet er dermed grundig behandlet i radio, film og litteratur.
«Et journalistisk graveprosjekt»
Etter en innledende tekstplakat som forteller at De rettsløse er resultatet av «et journalistisk graveprosjekt» gjennom 14 år, åpner regissør Lena-Christin Kalle filmen med nærbildet av en hånd som åpner en skuff og tar ut noen brev. Hånden tilhører Rigmor, en eldre kvinne. Hun åpner et brev og begynner å lese på tysk. Brevet er fra kjæresten Ernzt, som ble sendt ut av Norge da krigen sluttet. Etterpå fikk Rigmor en datter. De to kjærestene fant aldri sammen siden.
Ragnhild på sin side ble gift med tyske Erich og måtte følge ham til Tyskland for å skape et nytt liv i det krigsherjede landet. Filmen følger skjebnen til disse to kvinnene – Rigmor og Ragnhild – gjennom samtaler med regissøren.
Så klippes det til en sekvens i svart/hvitt, hentet fra franske filmrevyer, der kvinner blir skamklippet foran en folkemengde av medlemmer av motstandsbevegelsen. Kvinnene hadde pleiet omgang med tyske soldater og Kalle sier på lydsporet «i Norge ble de stemplet som tyskertøser» og i Norge ble «tusenvis av jenter fengslet og satt i straffeleir uten lov og dom. De yngste jentene var bare 15 år». En montasje med seks politibilder av unge jenter danner bakgrunnen for filmens tittel De rettsløse.
I tillegg til historiene om Rigmor og Ragnhild, får vi en kort fortelling som peker på at samværet mellom unge tyske gutter og norske jenter resulterte i barn. Kalle drar til Tyskland for å snakke med Johan, en tysk soldat i Hammerfest som forelsket seg i ei norsk jente, som ble gravid og fødte en sønn. Han tilbød seg da å gifte seg med henne, men hun svarte ikke. Kalle har også fått sporet opp sønnen Odd Johan, som forteller om å vokse opp hos besteforeldrene som tok seg av ham da moren ikke ville.
Det føyes til et intervju med bergenseren Einar som stemmen til «de gode nordmenn» som dømte «tyskertøsene» i folkeopinionen. Dette intervjuet virker malplassert, men er vel ment å knytte til de innledende bildene fra snauklippingen av «collaboratices» (kvinnelige landssvikere) i Frankrike. Einar har i grunnen ikke så mye å komme med, skamklipping forekom sjelden i Norge. Terje Pedersen har bare funnet 40 tilfeller der dette skal ha funnet sted. Interessant nok var mange av disse tilfellene knyttet til de norske politisoldatene som kom over fra Sverige, og vi får et intervju med en av disse, som minnes noen slike tilfeller.
Det er også et lengre avsnitt i De rettsløse om leiren på Hovedøya i Oslo og flere lignende rundt om i Norge der tyskerjentene ble internert. Kvinnene var ikke tiltalt for noe, men man brukte påskuddet om at disse jentene var bærere av kjønnssykdommer og derfor måtte isoleres fra den øvrige befolkningen. Leiren på Hovedøya ble først avviklet i april 1946.
Videre følger vi Rigmor og Ragnhild gjennom intervjuer med regissøren fram til dokumentaren når et klimaks, idet statsminister Erna Solberg i 2018 kommer med en offisiell unnskyldning til tyskerjentene. Lena-Christin Kalle er til stede og overbringer statsministeren to brev (sannsynligvis fra Rigmor og Ragnhild), og hun vil vite hvorfor Rigmor ikke er invitert til denne seansen. Ragnhild døde kort tid før.
Gerd Benneche, som har vært talskvinne og kjempet for «tyskerbarna» i den norske offentligheten, sier i et intervju at unnskyldningen framstår som «veldig billig», all den tid det på dette tidspunktet bare var to overlevende i denne gruppen. Filmen avsluttes med en rørende sekvens der Rigmor besøker Vebjørn Sands kunstinstallasjon Roseslottet ved Frognerseteren i Oslo, der et portrett av henne representerer kvinnene som kom til å betale dyrt for sitt forhold til tyske unggutter etter krigen.
Styrken i De rettsløse er de to portrettene av Rigmor og Ragnhild, som ikke kan unnlate å gjøre et sterkt inntrykk, vekke sympati for personene og forskrekkelse over hvordan de har blitt behandlet av den norske staten. Når det er sagt, må det også påpekes at filmen framstår som meget ujevn og sprikende.
Hovedlinjen er basert på intervjusekvensene med Rigmor og Ragnhild, men samtidig inneholder filmen også en annen fortelling basert på regissørens påstand om at det norske arkivverket bevisst har hindret innsyn i sakspapirene som angår tyskerjentene. I denne sidefortellingen er Lena-Christin Kalle selv hovedperson og sekvensene karakteriseres av konfrontasjoner med arkivverket og bilder av Kalle fordypet i sitt forskningsarbeide, men som regissør strever hun med å samle disse ulike trådene.
Disse scenene tar til tider preg av ufrivillig komikk, som når Lena-Christin Kalle toger opp trappene på Nasjonalbiblioteket og fram til utlånsskranken, der hun får overlevert et bestilt bind med Statsbudsjettet for 1946 og deretter leser budsjettet for Hovedøya-leiren for 1946, før hun informerer publikum off-screen om at «gamle statsbudsjetter avslører ukjente forhold» – en påstand som impliserer at historikerne som har arbeidet med dette sakskomplekset ikke har tatt seg bryet med å sjekke en så innlysende og lett tilgjengelig kilde.
Den refleksive dokumentargenren
Fortellingene om Rigmor og Ragnhild og Lena-Christin Kalles kamp mot Riksarkivet i De rettsløse er holdt i en dokumentarform som i sin tid oppsto som reaksjon på den «usynlige» fortelleren som, supplert med kameraets permanente tilstedeværelse, dominerte det vi kan kalle fjernsynsdokumentarismen. I motsetning til denne tradisjonen er De rettsløse holdt i en refleksiv modus, der regissøren selv er deltaker. Det mest outrerte eksempelet på dette er vel Michael Moores tilstedeværelse i sine egne filmer, som i Roger & Me (1989), Bowling for Columbine (2002) og Fahrenheit 9/11 (2004), publikumssuksesser som også vakte diskusjoner om den aggressive formen i disse filmene.
I De rettsløse finner vi en noe mer dempet versjon av den refleksive dokumentaren, men det står ikke til å nekte for at Lena-Christin Kalle opptar stor plass i sin egen film. I beretningen om de to kvinnene bruker hun konsekvent en shot-reverse-shot-teknikk, det vil si at hun veksler mellom bilder på seg selv og kvinnene hun intervjuer der hun framstår både som intervjuer og sympatisk lyttende medmenneske. Rigmor blir, etter hennes ønske, filmet slik at ikke ansiktet kommer tydelig fram – selv om hun i løpet av filmen blir mer og mer gjenkjennelig og på slutten av filmen står tydelig fram.
Og det er ikke tvil om at denne teknikken er en styrke i skildringen av de to kvinnene og bidrar til å bygge opp et sterkt emosjonelt engasjement hos tilskueren, som gir ekstra intensitet til den avsluttende sekvensen der Rigmor besøker Roseslottet og får se bildet av seg selv.
Kalles narrativ om den tapre gravejournalisten som blir motarbeidet av et følelsesløst byråkrati er mer problematisk. Den innledende tekstplakaten lyder:
Denne filmen er basert på et journalistisk graveprosjekt som har pågått mellom 2009 og 2023. Gjennom hele denne perioden har de statlige arkivene som beskriver hvordan Norge behandlet tyskerjentene som hovedregel vært hemmelighetsstemplet (klausulert).
Både allmennheten og pressen nektes fortsatt innsyn i arkivene.
Hvis hun har brukt 14 år på dette «graveprosjektet» har hun ikke gravd særlig dypt. Som det går fram av den innledende oversikten i denne anmeldelsen er emnet dekket av mange historikere og journalister med fyldige kildehenvisninger og funnene som kommer fram i filmen representerer ikke noe nytt. Det virker som om Kalle ikke har gravd nok i det tilgjengelige materialet. Hun later for eksempel til å ikke være kjent med Veslemøy Kjendslis dokumentarer fra 1980- og 1990-tallet, selv om hun faktisk henter sine sitatet fra Adolf Hals, nestleder for Hovedøya-leiren fra Kjendslis radiodokumentar i 1985 med henvisningen «NRK-radioprogram fra 1985».
Kjendslis radiodokumentar byr faktisk på et innslag som kunne gjort seg godt i en film som tar for seg Hovedøya-leiren: 15-årige Marit var en av de internerte og skrev på nyåret i 1946 en sang som Terje Pedersen gjengir det første verset av:
Jeg sitter her på Øya som en løve i sitt bur,
og tenker på de lengst forsvunne dage.
Jeg tenker på den gangen da jeg med tyskerene gikk tur,
den tiden kommer aldri mer tilbake.
Marit hadde da sittet i leiren i seks måneder.
Det hefter altså etter mitt syn store mangler med Kalles kildebruk og kunnskap, noe som står i sterk kontrast til inntrykket som skapes av den innledende erklæringen og de mange bildene av Lena-Christin Kalle som oppsøker arkiver, blar i bøker og dokumenter, leser mikrofilm og snakker med forskeren Terje Pedersen.
Kalles bruk av sin egen person, i jakten etter sannheten om tyskerjentene, er sterkt preget av det retoriske begrepet patos. Bildet av den tapre gravejournalisten, som trosser stivbeint byråkrati i sin kamp for de svake, fungerer dermed også som filmens etos, en garanti for påliteligheten i framstillingen.
Det er ikke vanskelig å være enig i påstanden om at det norske arkivverket har vært lite fleksibelt overfor enkeltpersoner som ønsker adgang til dokumenter som er klausulerte, men samtidig har historikerne nevnt ovenfor sikret seg adgang til relevante kilder. Terje Pedersen, som Kalle bruker som sakkyndig kommentator i sin film, forteller i sin bok om problemene med å få ut Adolf Hals’ arkiv. Men han peker også på at han til slutt fikk adgang til dokumentene.
I beste Michael Moore-stil konfronterer regissør Kalle Riksarkivet. Hun gjengir en samtale med en ansatt der vedkommende kommer med nedsettende bemerkninger om tyskerjentene og spør riksarkivar Inga Bostad om dette er karakteristisk for ansatte ved arkivet. Så lenge samtalepartneren til Kalle forblir anonym har selvfølgelig ikke Bostad muligheter for å svare på dette, men Kalle lykkes i å sette sitt engasjement opp mot riksarkivarens noe overbærende holdning. I Riksarkivets avdeling i Bergen møter hun imidlertid en langt mer forekommende arkivar, Yngve Nedrebø, som bekrefter at regelverket er for stivbeint og at bestemmelser som i sin tid var etablert for å beskytte ofrene i dag kan fungere som beskyttelse for overgripere.
De ulike fortellingene Lena-Christin Kalle har etablert i denne filmen svekker dessverre filmens kjerne – den himmelropende urettferdigheten personene Rigmor og Ragnhild ble utsatt for. Det virker som om regissøren forsøker å dekke mer enn hun har materiale til, ikke minst med tanke på at mye av dette er godt skildret i litteratur og på film fra før.
Veslemøy Kjendsli: en «glemt» norsk dokumentarpioner
I den sammenheng kan det være på sin plass å trekke fram en kvinnelig radio- og filmdokumentarist fra glemselen. Som nevnt var det Veslemøy Kjendsli som i 1984 omsider lettet på det lokket som var blitt lagt over tyskerjentene og deres barns skjebne, i radiodokumentaren De fortapte pikers øy om leiren på Hovedøya utenfor Oslo. Dette førte til ytterligere to radiodokumentarer og tre dokumentarfilmer for NRK. De tre filmene knytter seg både til problematikken rundt tyskerjentene og ikke minst deres barn.
I Tapt fortid gjenfunnet (1991) introduserer Kjendsli SS-organisasjonen Lebensborn og hvordan denne etablerte fødsels- og barnehjem i Norge under krigen. Mange av disse barna ble under okkupasjonen overført til Tyskland. Filmen følger noen av disse og ender opp i Tyskland, i det tidligere DDR. Her finner Kjendsli flere norske barn som vokste opp uten kjennskap til sin norske mor. På slutten av filmen ser vi ett av dem, Anita, som blir gjenforent med sin familie i Nord-Norge.
Okkuperte hjerter (1996) tar utgangspunkt i Anna, en norsk jente som fikk barn med en tysk soldat og som fødte dette barnet på Lebensborn-hjemmet Klekken, men avslo å adoptere bort ungen. Kjendsli og hennes kamerateam følger Anna til Klekken der hun forteller om dagliglivet på institusjonen. Hun giftet seg senere med en dekorert krigsveteran og opplevde å bli nektet krigsenkepensjon fordi hun hadde fått barn med en tysker. Kjendsli intervjuer også historikeren Dag Ellingsen som deltok i et forskningsprosjekt om kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater under krigen.
I Den perfekte agenten (1997) vender Kjendsli tilbake til Tyskland og forteller historien om Ludwig Bergmann, født i Haugesund av norsk mor med tysk far og sendt til det tyske Lebensborn-hjemmet i Kohren-Salis i Øst-Tyskland. I denne filmen kommer det fram at DDRs etterretningstjeneste Stasi stjal de norske barnehjemsbarnas identitet og brukte dem til å infiltrere det norske samfunnet.
En agent som ga seg ut for å være Ludwig Bergmann presenterte seg i Haugesund som den tapte sønnen, ble innvilget norsk statsborgerskap og bodde her i flere år. Senere dro han til Vest-Tyskland og deretter til Østerrike, før han i 1983 ble avslørt og dro tilbake til DDR før han kunne bli arrestert. Kjendsli og hennes kamerateam finner den virkelige Ludwig Bergmann og filmen avslutter med at han blir gjenforent med sine halvsøstre i Haugesund.
Kjendslis tre filmer er typiske eksempler på NRKs «fjernsynsreportasje»-stil på 1980-tallet. Kjendslis tilstedeværelse i filmene innskrenker seg til lydsporets kommentarer og intervjuer, men er preget av solid research. Produksjonene ble også viktige bidrag til århundreskiftets forskningsarbeid med å sette lys på tyskerjentene og tyskerbarnas skjebne under krigen
Dessverre er disse filmene i dag ikke allment tilgjengelige, og det er oppsiktsvekkende at de ikke finnes i det rikholdige filmarkivet på nettspilleren NRK TV. Med den fornyede interessen for krigsårene, burde NRK sørge for å gjøre disse allment tilgjengelige.
Sammenligningen med Kjendsli gjør det beklageligvis enda tydeligere at Lena-Christin Kalles konstante tilstedeværelse i De rettsløse bidrar til å svekke det nødvendige søkelyset på hovedpersonene – de forhatte tyskerjentene og deres skjebne.
