Radiokameratane er en hyllest til det nære, det hverdagslige og det tradisjonelle. Med nærradioen som episenter, skildrer filmen hverdagsmenneskene som danner et samfunnsnettverk hinsides moderne trender og tendenser.
Mot slutten av Ingrid Eses kinodokumentar, mottar en av filmens hovedpersoner kongens fortjenestemedalje for sitt mangeårige frivillige engasjement og sin viktige innsats i lokalsamfunnet. Nyheten blir formidlet fra prekestolen under en gudstjeneste, og den lokale presten ber en overveldet Paul Sundnes (70) komme fram og ta imot medalje og diplom. Kort tid senere blir en av de andre ildsjelene i filmen, Øystein Bakke, overrasket med marsipankake og fest av sine venner og kolleger som takk for lang og tro tjeneste. Begge er glade, men også litt brydde. Dette er ikke mennesker som vil vise seg fram. De jobber best i det stille.
Både Paul og Øystein jobber og driver Bygderadio Vest. Begge blir i filmen karakterisert som ja-mennesker; helt vanlige folk som stiller opp når det trengs. Sammen med et lite knippe andre entusiaster, først og fremst blide, gamle gubber, holder de den lokale radiostasjonen i live. De trosser DAB-spøkelset, sentraliseringsiveren og den nye tidsånden der folk ikke har tid til dugnad, småprat og samhold, og fungerer som et viktig kulturelt lim som ved å skape et felles referansepunkt holder de små tettstedene og byene på Vestlandet sammen. Selv om Radiokameratane ikke kan karakteriseres som en viktig eller original film, besitter den en enkel, avvæpnende sjarm.
«Skal du være profesjonell, så kom ikke til lokalradioen», vitser en av ildsjelene tidlig i filmen, men det finnes likevel et underliggende alvor i denne dokumentarens anerkjennelse av amatørskap og de små ambisjoner, og den dertilhørende avvisningen av en glatt og profesjonell form. Bygderadio Vest karakteriseres av filmens medvirkende (og implisitt av regissøren) som langt fra livsnødvendig, men den er likevel en geskjeft som holder livet gående og humøret oppe, både hos de som lager radioprogrammene og hos lytterne deres.
Et sted i filmen snakker to av radioens eldste medvirkende om virksomheten de er en del av. De begynner å trekke på årene, hukommelsen er ikke slik den en gang var, men arbeidet med nærradioen forhindrer at «haudet visnar», som en av dem så treffende formulerer det. «Dette er jo dugnadsarbeid, det», sier quiz-sjefen Øystein senere, og til sammen oppsummerer disse små kommentarene hva Radiokameratane handler om: Hvordan både små og store fellesskap skapes og opprettholdes, og hvor nødvendige de er for at vi skal føle oss nyttige og virksomme.
Gruppeportrett
Radiokameratane åpner med et oversiktsbilde av den storslagne vestlandsnaturen, sett fra en fjelltopp. Vi er et sted i Sunnmørsalpene og ser ned på havet og et av de små samfunnene som ligger inneklemt mellom sjø og fjell. Dermed er stedet etablert. Deretter presenteres vi for menneskene som filmen handler om. Ingrid Eses film er, som så mange moderne norske dokumentarer, først og fremst et gruppeportrett av gamle menn, selv om en og annen kvinne kan skimtes i bakgrunnen, nærmest i forbifarten.
Temaet for Radiokameratane er som sagt det kulturelle dugnadsarbeidet som Bygderadio Vest representerer. Nye sendere monteres eller moderniseres, utstyret i studio streiker og må fornyes, det bekymres over økonomien og den generelle samfunnsutviklingen, og vi får bli med både på forberedelser til og gjennomføringen av ymse direktesendinger og intervjuer. I disse korte glimtene inn «bak kulissene», med redaksjonsmøter, intervjuforberedelser eller forsøket på å fikse opp i utdatert teknologi, framstår skildringen av Bygderadio Vest som en sammensatt framstilling av en aktivitet som først og fremst er en hobby, men som samtidig representerer noe langt mer.
Selv om filmen i all hovedsak skildrer nettverket av glade amatører som er så viktig for de små tettstedenes identitet, og som målbærer en type banal nasjonalisme gjennom sin vektlegging av treenigheten Bingo, Kongen og Krigen, følges noen av personene i filmen tettere enn andre. I tillegg til redaktøren Paul Sundnes, er økonomisjefen Olav Kvalsvik en av de mest sentrale aktørene. Men det er nok quiz-sjefen Øystein Bakke som gjør sterkest inntrykk.
Øystein Bakke har vært ansvarlig for det lokale quiz-showet Bakke-sjow i tjue år. Unggutten André stiller opp som teknisk ansvarlig under hver eneste sending, og sammen samler de mange lyttere ved radioapparatene. Hver fredag ankommer Bakke studio med en plastpose med håndskrevne notater i den ene hånda og en flaske Pepsi i den andre, og han humrer og hoster seg gjennom sendingen. Mangelen på profesjonalitet er selve poenget her. Han er ekte. Det er ikke noe juks med Øystein. Han spiller ikke. Øystein er seg selv fullt ut. Noen vil riste på hodet og mumle at det hele er patetisk, og kanskje har de litt rett i det, men samtidig bommer de fullstendig. Øystein er det motsatte av en veloljet, veltalende stemme-ekvilibrist, antitesen til alt det man forventer av en radiovert i dag. Han er et hverdagsmenneske som går på lufta hver fredag, år etter år, fordi det er gøy, fordi det gjør livet lettere å leve.
Øysteins funksjon som en slags nettverksarbeider på to hjul kommer tydelig fram i den sekvensen som kanskje på mest overbevisende måte kobler enkeltpersonene i radioen til større ideer om lokalt og nasjonalt samhold. Før hver sending rusler eller sykler Øystein fra sted til sted, som oftest i Volda, men av og til også i Ørsta om han får bilskyss, der han samler inn gevinster til quiz-showet sitt. Det er ikke store greiene han får. En kopp fra den lokale bensinstasjonen, eller hårvoks fra en frisørsalong. Men det er hverken premiene eller quiz-showets kvalitet som er det viktige. Dette er lokalradio i ordets egentlige forstand, laget av og for folket. Øystein tusler omkring og samler inn små gevinster, men hans rundtur binder bokstavelig talt samfunnet og folk sammen.
Ved et tilfelle gjør noen av de andre i redaksjonen vennligsinnet narr av Øysteins premiefangst. Han har skaffet en toalettbørste, riktignok en ganske fancy en i grønn plast og med moderne design, men det likevel bare en toalettbørste. Gubbene flirer, later som om de pusser tennene med børsten, og gliser av Øystein og samtidig av seg selv. Det er her Ingrid Ese på forbilledlig vis løfter filmen ut av Norge Rundt-reportasjens trange rammer. De små detaljene, det nesten pinlig hverdagslige i at en toalettbørste er quiz-gevinst, fleipen og småpraten, alt dette som nesten er for lite og for smått for en dokumentar, viser seg å være selve kongeveien til skildringen av det sosiale livet til folk flest, og som Bygderadio Vest i seg selv representerer forlengelsen av.
Kombinasjonen av noen representative personligheter – som Øystein, Olav, André eller Paul – og en større gruppe av nærradioentusiaster, gjør at filmen fungerer godt. Samtidig er informasjonen vi får temmelig begrenset. Hvem disse blide, gamle gubbene egentlig er, forblir uklart. Det er selve nærradioinstitusjonen som er temaet, men vi blir naturlig nok nysgjerrige. Hva slags arbeide har Øystein og Paul hatt? Hvordan ser familielivene deres ut? På et tidspunkt dukker kona til Paul opp, men bare i et lite glimt, for Radiokameratane er uinteressert i å fordype seg i personenes liv utenfor radioens rammer.
Som grep er dette et tveegget sverd. På den ene siden understreker det at selv om en rekke enkeltmennesker til sammen utgjør «limet» i lokalsamfunnet, er det det allmenne ved dem som er avgjørende. De er utbyttbare, til tross for sin viktige individuelle innsats. På den andre siden blir karakterene flatere enn nødvendig. Noen ganger svekker det vår interesse, andre ganger vekker det nysgjerrighet at filmen ikke gir oss mer bakgrunnsinformasjon.
Kulturelt vedlikeholdsarbeid
Radiokameratane skriver seg inn det som nærmest har blitt en egen genre i norsk dokumentarfilm, nemlig filmer som skildrer tradisjonelle livsstiler og levemåter og nærmest fungerer som en forsiktig kulturell motstandsbevegelse som indirekte stiller spørsmål ved det raske, fancy, moderne og urbane livet. Her er det verken originalitet, unikhet eller enerne i samfunnet som står i sentrum, men snarere helt vanlige folk og deres hverdagslige syssler, liv som vanligvis er fraværende i mediedekningen og den offentlige samtalen for øvrig.
Denne tradisjonen har sitt utspring i regissørene Knut Erik Jensen og Øyvind Sandbergs filmer. Fra og med Farvel da, gamle Kjelvikfjell (1974) har et av Jensens hovedanliggender vært å hylle Finnmarks befolkning gjennom kjærlige skildringer av hverdagsmennesker og små lokalsamfunn som står på terskelen til å endres, eller avfolkes, på grunn av den moderne utviklingen. Personene i Jensens filmer forsøker å holde de gamle tradisjonene og levemåtene ved like. De holder ut, de lar seg ikke modernisere fullt ut, eller de skaper en egen vri på moderniteten ved å skue bakover heller enn framover i tid. Høydepunktet i Jensens lange karriere, både kunstnerisk og publikumsmessig sett, er utvilsomt Heftig og begeistret (2001) en av de mest populære norske filmene på kino noensinne. En varm hyllest til korsang, samhold, lokalkultur, amatørskap og gammeldags maskulinitet.
Fra midten av 1980-tallet fikk Jensen følge av Øyvind Sandberg, som gjennom en rekke kortfilmer, og senere kinofilmer, gjorde det samme for Vestlandet og områdene rundt Bergen som Jensen hadde gjort for Finnmark. Selv om Jensen og Sandbergs kunstneriske temperament skiller seg fra hverandre, framsto de i en årrekke som de to norske dokumentaristene som på mest iherdig vis bedrev kulturelt vedlikeholdsarbeid.
Sandberg hadde vokst opp i filmselskapet Svekon Film i Bergen, og overtok etter hvert sine foreldres virksomhet med en rekke lune, tørr-kjærlige skildringer av tradisjonelle arbeidsformer og levemåter. En av hans tidlige kortfilmer har det emblematiske navnet Livsstil på hell (1986). Denne filmen skildrer arbeidslivet og hverdagen på noen gårder langt oppe på fjellsiden ved Sognefjorden, altså på den hellende fjellsiden. Andre filmer, som Ålefiskerne (1993) og Elmer og blomsterbåten (1999), må også kunne sies å skildre livsstiler på hell, om enn i en mer overført betydning. Med de tre helaftens dokumentarene Sandberg fikk laget før sykdom satte en strek for kunstnerskapet, Å seile sin egen sjø (2002), Kabal i hjerter (2007) og mesterverket Folk ved fjorden (2011), fikk skildringene av liv preget av nøysomhet, enkelhet og nærhet til naturen en nærmest fullendt poetisk form.
I de senere år har mange norske dokumentarister gått i Jensen og Sandbergs fotspor. Å lage slike filmer har imidlertid blitt stadig mer utfordrende, ettersom gamle treskjærertradisjoner eller enkle og nøysomme liv i utkantstrøk har blitt hyllet i Norge Rundt i mer enn 1800 programmer gjennom 45 sesonger siden oppstarten i 1976. For ikke å snakke om Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, som var en landeplage i mange år etter debuten i 2002.
Frode Fimlands to dokumentarer om de gamle søsknene Oddny og Magnar på gården Kleiva i Naustdal i Sogn og Fjordane, Søsken til evig tid (2013) og Søsken til evig tid: Amerikareisa (2015), videreførte arven fra Sandberg og Jensen på en spennende måte. Det samme gjorde Aslaug Vaa i Kvar song ei soge (2016), en film om kvede- og folkesangtradisjonen i Telemark. Andre eksempler kan også nevnes, som fangstfilmen Ishavsblod (Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen, 2017).
Alle disse filmene tar utgangspunkt i det samme kjernetemaet. Vi møter en rekke ujålete og usentimentale hverdagsmennesker som lever i pakt med naturen og tradisjonen, og som legemliggjør spesifikke kulturelle verdier knyttet til hardt arbeid, et nøysomt, stille liv og verdien av de nære ting. Radiokameratane viderefører denne tradisjonen på sin egen måte.
Selv om naturen er en viktig ingrediens også i denne filmen, med stikkbilder fra de praktfulle omgivelsene rundt Volda og Ørsta, og en ørn som flyr forbi for å understreke det ville og naturnære, utspiller Radiokameratane seg i mer moderne omgivelser enn filmene det er nærliggende å sammenligne den med. Det er ikke hardt arbeid eller tradisjonelt håndverk som står i sentrum, men snarere en slags alternativ modernitet. I sin nærmest soft tech-aktige tilnærming til nærradiovirksomheten, viser filmen hvordan teknologi er avgjørende, men at den ikke behøver å være toppmoderne. Man trenger heller ikke å imitere de profesjonelle radiofolkene i hovedstaden for å skape noe verdifullt. I Eses film slår periferien tilbake gjennom avvæpnende sjarm og nøkternt dugnadsarbeid.
Viktigst er imidlertid samspillet og omgangsformene mellom helt vanlige folk. Ved å fokusere på småpraten og gestene som holder disse nærradioentusiastene sammen, viser Ese hvordan våre liv og vår kultur er et nettverk av små handlinger og hverdagslige ord. Gester og fraser som ikke nødvendigvis betyr så mye i seg selv, binder oss likevel sammen.
Godt humør
I Radiokameratane finnes det ingen gretne, gamle gubber. Sammenligningen med Heftig og begeistret er nærliggende, da dennes hyllest til en form for gammeldags maskulinitet var et pionerarbeid som senere har blitt imitert eller videreført av flere dokumentarister. For vi er gutta (Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen, 2018) er et av flere åpenbare eksempler, selv om denne filmen var langt fra vellykket. Så kan vi spørre oss: Hvorfor alle disse blide gubbene i norske dokumentarfilmer? Hvorfor er dette motivet så viktig?
På den ene siden representerer denne typen mannsbilde noe trygt og avseksualisert. Paul, Olav, Øystein og de andre nærradioentusiastene legemliggjør en maskulinitet som preges av uselvisk omtanke og ydmyk tilfredshet. Nærradiogubbene er ikke forvokste gutter, men voksne mannfolk. For dem er det enkle og ukompliserte mer enn godt nok. De er tilfredse med de små ting. Dessuten er de optimister. Hver gang noe uforutsett hender eller problemer må løses, feirer de gjennomført oppdrag med kaffe og bakst. I dagens kultur, hvor maskulinitet ofte framstilles som utrygg, giftig og hyperseksualisert, framstår de blide mennene som en viktig motvekt.
På den andre siden representerer de glade radiokameratene selve bindeleddet til en enklere tid som de fleste har lagt bak seg. Det er ikke tilfeldig at den kjernevirksomheten som får nærradioens økonomi til å gå rundt, er bingo. Salget av bingolodd holder virksomheten i live, og bildene røper at bingotreffene en arena som fører mennesker på tvers av generasjoner sammen, der bestemødre og barnebarn møtes til felles aktivitet.
Det er heller ikke tilfeldig at et av filmens mest sentrale radiointervjuer, der en av radiokameratene drar på besøk til en av lokalsamfunnets eldste menn, kretser rundt emnene Kongen og Krigen. Den gamle deler et personlig minne fra 1940, om da han var på sjøen med Kong Olav og ble bedt om å bytte uniform med ham før de gikk i land, sånn for moroskyld. Fortellingen framstår som emblematisk for filmen og for sjangeren. Nok en gang framstår kongefamilien, som i så mange filmer og fjernsynsserier i senere år, nærmest som helt vanlige folk, ikke annerledes enn alle oss andre. Dette er et prakteksempel på hva den brittiske sosiologen Michael Billig i sin tid kalte «banal nasjonalisme».
Det er selvsagt trygt å romantisere noe som er i ferd med å forsvinne eller som har fått sin posisjon svekket, særlig når det framstår så snilt og ufarlig som her. Samtidig viser Radiokameratane at disse gamle idealene lever videre i det stille, i lokalradioen og i de små samfunnene. Kanskje bør man som tilskuer ikke stille seg helt ukritisk til slike forherligelser av det som en gang var. Man kan glede seg over at det finnes samtidige filmskildringer, og mennesker, som yter motstand mot, eller beint fram avviser de formene for glatt nyliberalisme som samfunnet og mediene ellers fylt til randen av, samtidig som et spørsmål for lov til å murre i bakhodet: Var det virkelig bedre før? Svaret er trolig like ofte nei som ja.
Å sulle sammen
Radiokameratene er ingen stor dokumentar, men det er heller ikke dens ambisjon. Den er en ujålete og nøktern, men også sjarmerende og morsom skildring av livet bak kulissene i Bygderadio Vest. Likheten med Norge Rundt er slående, men Ese spenner opp et bredere lerret.
Det er i framstillingen av hvordan folk suller sammen, som det heter et sted i filmen, at Radiokameratane skiller seg ut. De fleste av filmene det er nærliggende å sammenligne den med, skildrer først og fremst stille liv. For eksempel er Jensen og Vaas filmer observerende, og deres hovedpersoner er ordknappe. Sangen er viktigere enn samtalen og dialogen. Radiokameratane dokumenterer, i ordets egentlige forstand, på sin side samværsformer og språklig kommunikasjon. Og den gjør det på en spennende måte. Innholdet i samtalene er selvsagt banalt, men det er jo hele poenget. Det er når Paul, Øystein og Olav og de andre småprater sammen at filmen virkelig får liv.
På plakaten til Radiokameratane presenteres den som en «feelgood dokumentar». Dette er en treffende karakteristikk. Det er vanskelig å bli annet enn glad av å se denne filmen. Selvsagt stryker den oss så velvillig med hårene at vi kan oppleve øyeblikk av irritert trass. Er egentlig Bingo, Kongen og Krigen så viktig? Kan vi ikke bli ferdige med det snart? Kan vi ikke gå videre? Ingrid Ese sier nei. Hun sier: la oss stoppe opp enda en gang, og se hvordan Olav, Øystein, Paul og de andre skaper det nettverket av sosiale bånd som et samfunn består av. Hun retter oppmerksomheten mot den sullingen som vi så ofte ellers rister oppgitt på hodet av.
Radiokameratane får oss til å virkelig lytte til vår egen sulling. Det er ganske godt gjort, og kanskje viktigere enn vi tror.
