Eksistensielle, etiske, praktiske og sosiale dilemmaer belyses i regissør Eirik Svenssons kinoaktuelle spenningsfilm Før mørket.
Hva gjør man i en tilsynelatende umulig situasjon, der man må ofre et menneskeliv for at andre skal få nødvendig hjelp? Hva innebærer det å legge livet på vektskålen?
Før mørket konkretiserer disse dilemmaene, og stiller på den måten evig aktuelle spørsmål om moral og ansvar. Filmen preges av ekstrem, dramatisk intensitet, og kan karakteriseres som en thriller. Problemstillingene får en helt egen følelsesmessig høyspent ladning: Handlingen utspiller seg i løpet av én dag, fra soloppgang til mørkning, og denne tidsmessige konsentrasjonen skaper et fortettet forløp. I spenningsfeltet mellom det konkrete og det abstrakte finner fortellingen en særegen kraft. Før mørket formulerer viktige allmennmenneskelige og sosiale spørsmål, med dype klangbunner.
Eirik Svensson har i løpet av 2020-tallet tatt steget opp i norsk films eliteklasse, og Før mørket er hans femte langfilm. At han har et helt spesielt talent, var tydelig allerede fra starten. I debuten En som deg (2013) viste han et skarpt blikk for mennesker, følelsesskifter og miljøer, og dessuten en interesse for verden utenfor Norge. Kjærlighetshistorien i En som deg veksler mellom ulike byer – Istanbul, Oslo, Helsinki og Berlin – på en spennende og unorsk måte.
Svenssons andre film, Natt til 17. (2014), var en skildring av en vennegjeng fra østkanten i Oslo. Den har en stram struktur, lagt til døgnet før nasjonaldagen. Vennskap og forelskelse, samt følgene av en brutal slåsskamp, får en virkelighetsnær form med stor gjenkjennelsesverdi i dette vellykkede prosjektet.
Med Harajuku (2018) lagde Svensson sin tredje spillefilm om ungdomserfaringer. Harajuku er den mest ambisiøse av Svenssons første filmer, med utstrakt bruk av animasjon for å gi liv til hovedpersonen Vildes drømmer og indre følelsesliv, og for å tematisere vår tids globalisering. Som i den forrige filmen, er det en stramt fokusert tidsramme, alt foregår kvelden før julaften, men Harajuku er rikere og mer sammensatt i sin skildring av ungdommens følelser knyttet til en oppløst familie.
Den største forbrytelsen (2020) representerte et taktskifte i Eirik Svenssons arbeid. Dette var en annerledes film om krigen, som skildret de norske jødenes tragiske skjebne gjennom historien om familien Braude fra Grünerløkka i Oslo. Den største forbrytelsen er en sober skildring om et av de mørkeste kapitlene i moderne norsk historie.
Sett i sammenheng med våre andre krigsfilmer og okkupasjonsdramaer, er denne et motbilde til de moderne heltefortellingene. I Den største forbrytelsen befinner de tyske okkupantene seg helt i bakgrunnen, og Svensson fokuserer på nordmenns rolle i deportasjonene til Auschwitz. Filmen tematiserer hvordan norske borgere bidro til jødeutryddelsen, enten som pertentlige og tjenestevillige byråkrater, eller som ivrige hirdmenn og medlemmer av Statspolitiet. Dermed blir filmen et viktig dramatisk korrektiv.
Den største forbrytelsen ble skrevet av Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad, som også har stått bak manuset til Før mørket. Felles for disse to siste filmene til Eirik Svensson er også virkelighetsanknytningen, med historier basert på ekte personer og hendelser. Denne gangen dramatiseres deler av Lindis Hurums selvbiografiske bok Det finnes ingen de andre – det er bare oss (2016). Hurum arbeidet som hjelpearbeider for Leger Uten Grenser i Den sentralafrikanske republikk i 2013, og filmen tar utgangspunkt i de delene av boken som skildrer hennes dramatiske tid på et provisorisk feltsykehus utenfor den kristne flyktningleiren i hovedstaden Bangui under borgerkrigen.
Før mørket belyser en av verdens mange glemte konflikter uten å falle i de typiske fellene for en norsk filmskaper. Selve hjelpearbeidet er helt avgjørende i fortellingen. De eksistensielle, etiske og sosiale dilemmaene danner grunnlaget for en intens og medrivende spenningsfilm.
Dramatiske timer
Hovedpersonen i Før mørket er hjelpearbeideren Linn Solberg (Kristine Kujath Thorp). Når filmen starter blir hun intervjuet av NRK, i en kort nyhetsreportasje, der hun gir litt bakgrunnsinformasjon: Situasjonen i hovedstaden Bangui i Den sentralafrikanske republikk har blitt gradvis forverret, og flyktningleiren hun er i er på størrelse med Drammen. Mat og vann er det lite av, og meslinger har brutt ut med dødelige resultater. Og i tillegg er dette dagen før julaften.
Herfra skildres den dramatiske dagen på feltsykehuset M’Poko, som Linn er prosjektleder for. Den kristne militsen i sonen der klinikken ligger har begynt å kvitte seg med alle muslimer som befinner seg der. Stemningen er amper og spent, og bare det å komme seg inn i det militsstyrte området er vanskelig og farlig.
Tidligere på dagen er stemningen på feltsykehuset god. En forsendelse med vaksine mot meslinger er på vei og skal lande på flyplassen snart, for så å fraktes til sykehuset. Plutselig oppdager de ansatte en mann som har gjemt seg inne på sykehuset, en navnløs muslim (Chris Djuma), en flyktning blant flyktningene. Nærværet er en trussel mot sykehusets sikkerhet. Mannen er livredd og kan ikke oppholde seg der. Noen har sett at han snek seg inn på sykehusområdet og krever at han utleveres. Linn vet at dette vil bety den sikre død for mannen.
Like etter kommer en annen mann, som tilhører den kristne militsen, inn på sykehuset med en usikret håndgranat, og krever at muslimen utleveres. Klinikkens ansatte klarer å avverge en katastrofe, men dilemmaet blir stadig mer dramatisk. Skal de utlevere mannen, for å få ro og fred til å redde andre flyktninger? Hvem er han? Sivilist eller soldat? Linn tar beslutningen om at de skal sende mange hjelpearbeidere tilbake til hovedbasen, og operere med minimalt mannskap i tilfelle det oppstår voldsepisoder.
De neste to avsnittene inneholder spoilere som avslører filmens slutt.
Militsen er ute etter bråk og unge menn i flyktningeleiren vil ha hevn. FN kan ikke hjelpe fordi situasjonen er for farlig, og franskmennene som befinner seg i området slutter å bry seg når de forstår at mannen ikke er fransk statsborger. Linn forsøker å finne en utvei og samtidig sørge for at han ikke drepes av militsen eller mobben som venter utenfor. De forsøker å smugle ham ut i en likpose, men blir avslørt, og dramatikken øker ytterligere når mennene utenfor ser den vettskremte muslimen. Militsen tar seg inn og gjennomsøker klinikken, og Linn prøver å forhandle med lederen Victor (Nixon Singa). Samtidig faller mørket, og et portforbud trer i kraft. Hjelpearbeiderne må egentlig returnere til området FN og franskmennene beskytter, så fort som mulig.
Linn velger til slutt å bli igjen på sykehuset. Bortsett fra den lokale hjelpearbeideren Marcel (Bibi Tanga) sendes de andre legene og sykepleierne bort. Marcel og Linn smugler muslimen ut, oppdages av militslederen Victor, hvorpå Linn klarer å forhandle frem en slags avtale slik at de kan få mannen ut og fortsette arbeidet neste dag. Helt til slutt ser vi muslimen krysse en elv, og neste morgen begynner en ny dag for hjelpearbeiderne.
Humanitære dilemmaer
Før mørket handler først og fremst om dilemmaene som Linn og de andre hjelpearbeiderne står overfor når den muslimske mannen oppdages på feltsykehuset. Filmen problematiserer ikke humanitær hjelp, og gir lite informasjon om den postkoloniale situasjonen som preger Den sentralafrikanske republikk og regionen ellers, utover det faktum at franske styrker er stasjonert i området. Borgerkrigen brukes mest som et dramatisk springbrett for å stille spørsmål som leger står overfor mange steder i verden.
Vi får heller ikke vite mye om hjelpearbeiderne. Noen er lokale. Den norske legen Andreas (Mattis Herman Nyquist) håndterer ikke helt presset, fordi han har familie og barn hjemme i Norge. Hvem Linn egentlig er får vi kun små hint om. Som prosjektleder styrer hun sykehuset med sikker hånd – trøster og oppmuntrer, og tar de vanskelige beslutningene. Vi lærer henne litt å kjenne gjennom måten hun håndterer de akutte problemene på, men i filmfortellingen har hun ingen fortid.
Alt er konsentrert omkring de dilemmaene Linn og de andre opplever. Skal de ofre muslimen «Albert», som får et kallenavn av Tessy (Tracy Gotoas) fordi han ikke vil si hva han heter, eller skal de redde ham? Skal de velge en praktisk løsning som medfører at sykehuset får operere i sikkerhet, eller er et menneskeliv så hellig at de ikke kan ofre ham?
Valget kompliseres av det faktum at vi heller ikke vet noe om muslimen, utover at han er en livredd mann. Når de oppdager ham gjemt bak noen kasser på et bakrom på sykehuset, er alt han kan si: «Alle ble drept!» Vi lurer selvsagt på om han er sivil eller soldat, men har det egentlig noe å si for beslutningen som må tas? I filmen er han bare et menneske. Hvem han ellers er, er uten betydning.
Legene har sverget på legeløftet, den hippokratiske eden, som gir uttrykk for et etisk ideal. En lege – og i forlengningen også pleiere – skal hjelpe pasientene, men ikke ta stilling til hvem som fortjener å bli helbredet. Derfor vil det tradisjonelt være uetisk å ofre muslimen, selv om han ikke er en pasient, men alle på sykehuset vet hva som vil skje dersom de utleverer ham til mobben eller militsen. I en kort scene mot slutten av filmen får vi se hva Linn tenker når de står ved en korsvei. Om muslimen blir tatt av den kristne militsen vil han bli drept av en mann med machete. Skal de da ofre enkeltmennesket for å kunne redde mange? Hva skjer dersom man begynner å ta stilling, og vurderer et menneskeliv opp mot et annet?
Selvsagt er dette noe medisinske myndighetspersoner gjør hver eneste dag, ikke minst fordi leger bes om å ta økonomiske hensyn, men i Før mørket er dette tonet ned. Lojaliteten er rettet mot selve menneskelivet, som er ukrenkelig. Nye spørsmål stilles: Hvor skal lojaliteten ligge? Hvilke hensyn skal man ta? Hvordan spiller sosiale forhold inn?
I Før mørket står Linn først og fremst mot to menn, og denne triangulære konflikten utgjør det dramatiske skjelettet i filmen. Denne triangulære dramatiske kjernen skaper intens spenning. På den ene siden handler det om den interne spenningen blant hjelpearbeiderne og spesielt den norske legen Andreas, og på den andre siden handler det om den eksterne spenningen representert av Victor, lederen for den lokale kristne militsen.
Om Linn er den som til tross for alle problemer klarer å beholde sin ro, og takler det umenneskelige presset ved feltsykehuset, er Andreas den som i mindre grad takler presset. Andreas framstår på mange måter som Linns motsetning. Han er en slags idealist, og blir irritert og sint når han i en scene forstår at de vil ta et bilde av ham med en pasient for å gjøre PR. Ettersom det hele er arrangert, og det egentlig ikke er hans pasient, sier han klart ifra at han ikke vil være med på det «oppstilte pisset». Andreas har prinsipper, men allerede fra begynnelsen av forstår vi at han er i ferd med å rakne under presset. Linn blir nødt til å be ham puste med magen, og i en scene må en lokal lege forlate sin pasient fordi Andreas har vanskeligheter med et keisersnitt.
Denne scenen illustrerer på mange måter kjernen i det etiske dilemmaet. Fordi Andreas trenger hjelp må Joseph (Alexander Karim) forlate sin pasient, en ung barnesoldat med et alvorlig skuddsår, for å berolige og hjelpe Andreas. Resultatet er at fødselen går bra, mor og barn klarer seg godt, mens den unge soldaten dør. «Det var ikke din feil», sier Joseph til sykepleieren Tessy, «du skulle ikke vært alene med pasienten». Det antydes at soldaten døde fordi Andreas ikke taklet presset. I scener som dette står individets innsats mot det sosiale. Det får konsekvenser om individet feiler. Selv om Tessy forsøker å vitse det hele bort med å si at det går opp i opp, én er død, men et nytt barn er født, forstår vi at dette er en mørk og desperat kommentar.
Andreas er typisk nok også den av alle på feltsykehuset som tydeligst formulerer et alternativ til Linns holdning om at muslimen skal beskyttes for enhver pris. «Skal vi risikere livet for én soldat», sier Andreas til Linn. Han har tilsynelatende allerede tatt en beslutning. Muslimen er ikke et menneske, men en soldat, og enkeltindividet kan ofres for felleskapet.
Hans eget eksistensielle dilemma formuleres også klart. «Jeg vil gjøre en forskjell», sier Andreas, «men jeg vil også se barna mine igjen». Gang på gang svarer Andreas på spørsmål om han har det bra med samme knappe mantra: «Alt er bra». Men vi ser at han er i ferd med å krakelere under presset. Derfor ønsker han mest av alt at muslimen skal utleveres (til en sikker død). Han takler ikke bare presset dårlig, men også eden i yrket. Han vil at Victor skal overta den besværlige flyktningen.
Om Andreas representerer det indre presset i gruppen av hjelpearbeidere, representerer Victor det ytre presset fra den kristne militsen. Vi møter Victor allerede helt i begynnelsen av filmen. Han slipper Linn og de andre inn i den sonen han har kontroll over. Han hjelper også til når Linn angripes av en mobb og en mann vil ta livet av henne med en stor sementblokk. Han viser dessuten hvordan han tar hånd om og straffer soldaten som brøt seg inn i sykehuset med en usikret håndgranat.
Spenningene mellom Linn og Victor blir like avgjørende som spenningene mellom Linn og legen Andreas, og i de forhandlingene som foregår mellom Linn og Victor kommer filmen nærmest en avklaring. Diplomati og avtaler er helt avgjørende, sier Svensson med sin fortelling.
Da Victor tidlig i filmen spør Linn om muslimen finnes inne i sykehuset, svarer Linn vagt og unnvikende. Denne spesielle scenen illustrerer hvordan undertekst er avgjørende i fortellingen. Victor vet at muslimen befinner seg inne på sykehuset, og at Linn forsøker å unngå å svare på hans direkte spørsmål. Det som sies kontrasteres mot det som antydes.
Henimot slutten av filmen blir forhandlingene mellom Linn og Victor tydeligere. Hele tiden har Linn, Marcel og andre argumentert overfor mobben og militsen at dersom de angriper dem vil de selv lide overlast. Uten sykehuset vil både sivile og soldater dø. Hver dag fødes flere barn som heller ikke vil kunne få hjelp. Victors nestkommanderende kommer så inn med en skade, og i mobiltelefonlyset hjelper legene mannen mens Linn forhandler med Victor. «Vi hjelper din mann, og du hjelper meg», sier Linn. Victor slår fast at «hevn er terapi her», og legger til: «Du er bare en hvit kvinne her». Likevel velger Victor å hjelpe Linn og teamet.
«Vaksinene er kommet», sier Linn til Victor i deres siste samtale. «I morgen begynner vaksineringen.» Natten har kommet og militsen raser. Linn og Marcel smugler muslimen ut iført en legefrakk. Victor ser inn i bilen deres og tar beslutningen. Han vet at mannen er rett foran ham der han sitter i baksetet, men han vet også at ved å slippe ham gjennom sperringene vil sykehusteamet gjøre jobben sin i tiden framover. Linns sta forhandlingsvilje har seiret.
Før mørket diskuterer fundamentale spørsmål i en intens thriller-form. Individets rolle settes opp mot kollektivet, vanskelige valg som tas av enkeltpersoner får konsekvenser for mange. Linn står mellom Andreas og Victor, som representerer de menneskelige hindrene hun må forsere for å kunne redde en skremt mann. Før mørket våger imidlertid å la de fleste store spørsmålene forbli ubesvarte. Det blir opp til oss i publikum å bidra med ulike tolkninger.
Tidsfrister og hindre
Som et følelsesladet kammerspill, illustrerer Før mørket hvor effektive enkle dramaturgiske grep kan være. Det viktigste grepet er å skape større og mindre tidsfrister for deretter å orkestrere en rekke hindre som skaper utfordringer for filmens hovedpersoner. Den overhengende tidsfristen er at hjelpearbeiderne må tilbake til sin sikre sone før solnedgangen. De kjører til sykehuset om morgenen, men må forlate sykehuset før portforbudet trer i kraft og lovløsheten råder. I filmen minnes vi på dette til stadighet, gjennom små tidskoder nederst i bildet.
Presset knyttet til portforbudet suppleres av enda en tidsfrist knyttet til vaksinen som er på vei til flyplassen i Bangui. Dersom ikke vaksinen legges i fryseboksen i tide, kan de ikke vaksinere titusenvis av barn. Andre mindre frister antydes og bidrar til å skape uro og intensitet. Vil Andreas bryte sammen? Vil Linn holde ut presset?
Med nennsom hånd klarer manusforfatterne og regissør Eirik Svensson å lade disse momentene med intens spenning. Hver gang vi tror Linn har funnet en løsning, introduseres et nytt hinder. Et eksempel er en fortvilet kvinne som de oppdager i rommet hvor de oppbevarer posene med døde mennesker. Hun leter desperat etter sønnen sin og må ledes ut. Når muslimen senere blir forsøkt smuglet ut i en likpose dukker kvinnen opp på nytt og hindrer Linn. Hvert dramatiske ledd skrur til spenningen betraktelig.
Intensiteten aksentueres også av klippingen og fotograferingen. Arbeidet til fotograf Karl Erik Brøndbo er spesielt viktig for å skape en thrillerlignende intensitet. Kameraet er rastløst søkende, bevegelig og urolig. Bildene er oftest halvnære, opptatt av ansikter under sterkt press, som bades i et gul-brunt lys. Vekten på nærhet lader bildene med ekstra energi, som forsterkes gjennom en hurtig klipperytme og en diskret spenningsmusikk som skaper en hastig og intens puls i filmfortellingen. Også klipperen Elise Solberg og komponisten Lisa Nordström bidrar til at filmen beholder sin intensitet.
Helt i begynnelsen av filmen tillater Eirik Svensson seg en liten leken intertekstuell referanse, og mange vil kanskje tenke på Francis Ford Coppolas Vietnam-film Apocalypse nå! (1979) når det klippes fra Linns ansikt om morgenen til en vifte i taket. Men samtidig slutter alle sammenligninger. Før mørket er et annerledes drama. Ikke en reise til mørkets hjerte, men en thriller om eksistensielle valg og etiske dilemmaer. I motsetning til kaptein Willard går Linn ikke i oppløsning under press. Det er hennes trassige mot og medmenneskelighet som sørger for at de kommer seg gjennom det dramatiske døgnet.
Balansegang på stram line
Åpningen av Før mørket sier i klartekst at filmen ønsker å gå bak medienes knappe nyhetsreportasjer, og på den måten vise hvilke utfordringer hjelpearbeidere står overfor. Her antyder Svensson en mørk ironi i anslaget: Når nyhetsankeret i NRK er ferdig med å intervjue den slitne hjelpearbeideren Linn, er neste innslag viet julehandelen. Selv om filmen sier lite om konteksten og ikke gir oss innsikt i landets postkoloniale historie, går vi så å si bak kulissene i et nyhetsinnslag. Dramaet gir et alternativ til medienes forenklinger.
På mange måter skisserer Svenssons film en omvendt gisselsituasjon. Det er hjelpearbeiderne som er gisler på grunn av en flyktning blant andre flyktninger. Selv om Linn og noen andre hjelpearbeidere er hvite, tones dette også ned. Andreas vil ikke være en «hvit frelser», som han sier, og det er klart at Linn heller ikke passer inn i et slikt bilde. Den dramatiske fokuseringen krever likevel at mye informasjon om konflikten holdes tilbake, slik at filmen forblir et drama om enkeltmennesker og medmenneskelighet. Det er egentlig ikke så viktig at handlingen utspiller seg i et gitt land i Afrika. Før mørket er ikke et spesifikt politisk drama, men en thriller om mennesker og «evige» kompliserte valg.
Den åpne slutten bidrar til at filmen balanserer elegant på en stram line. Vi får ikke alle svarene vi som tilskuere ønsker eller forventer, og det i seg selv er fruktbart for filmopplevelsen. Hvem er egentlig muslimen? Var han et sivilt offer eller en livredd soldat? Riktignok ender det meste godt for rollefigurene, men det siste døgnet har satt markante spor.
Også vi som ser filmen, må forsøke å formulere forsiktige svar på de viktige og vanskelige spørsmålene Eirik Svenssons film stiller.
