Hjelp, vi er russ! er det ferskeste tilskuddet i en ung serie, kommersielt levedyktige sjangerfilmer fra Tappeluft Pictures. Produksjonsselskapets resymé inneholder publikumssuksessene Død snø, Tomme tønner og Tomme tønner 2 – Det brune gullet, og etter å ha lekt seg med lettsindig horror- og gangster-film, var det slettes ikke overraskende at selskapet skulle vende seg mot high school-filmen for sitt neste prosjekt.

I filmen møter vi Markus og Robert, to forhåpningsfulle avgangselever som har russetiden for dør. Den kjedelige tilværelsen i bakevja Ødvåg passer dem dårlig og russelivet skal snu bygdelivet på hodet. Russekassa med oppsparte midler blir borte på mistenkelig vis, og med den forsvinner også muligheten til å dra på russetreffet i Stavanger. Markus og Robert allierer seg derfor med et knippe medelever. Sammen ordner de seg med russebuss, sprit og kondomer, og setter kursen mot Stavanger. Problemer oppstår med hyppig frekvens når småbygdas skolerektor og lensmann, samt de høyere makter, konspirerer mot dem. Alt kulminerer i et oppmøte på russetreff i Stavanger.

Filmen markedsføres som en homage, og man fornemmer da også umiddelbart at dette er en hyllest til high school-sjangeren. Sjangerens etablerte konvensjoner følges nøye og den norske russetilværelsen fungerer som et lokalt bakteppe. American Grafitti, Skulk med stil, The Breakfast Club, Fast Times and Ridgemont High og Porky’s, er alle til en viss grad representerte her. Hjelp, vi er russ! er på mange måter tro til sine røtter. Alt er tilrettelagt for at dette skal være en ellevill komedie med klassisk kofferthumor, kombinert med high school-filmens mildt ettertenksomme coming of age-dramatikk. Forviklinger og fortvilelse oppstår, og utgangspunktet er ofte klasseskiller og identitetskriser; taperen vil ha skjønnheten, nerden vil ha vennskap, raringen vil ha aksept. Omstendighetene fører de ulike personlighetene sammen, og i fellesskap lærer karakterene hverandre å kjenne og oppnår til slutt gjensidig respekt.

Også Kenneth Olaf Hjellums film har dette som sitt hovedprosjekt, med liten modifikasjon. Skolens rektor og småbygdas sleske lensmann fungerer som maktmisbrukende autoritære figurer, som mener at russen heller skal være hjemme og jobbe med skolearbeid. Markus og Roberts russevenner fyller ut high school-filmens stereotypiske karakterer på et overtydelig vis, med utvekslingsstudenten Yao Ming, sexbomben Caroline, nerden Vigdis, bøllen Kjell Arne og rebellen Truls. Livet i russebussen blir katalysatoren for konfrontasjoner mellom disse vennene; de drar på en reise, både bokstavelig og metaforisk, for å til slutt nå Stavanger og Nirvana. Markus er litt klokere på kjærligheten, Vigdis er ikke fullt så nerdete, Kjell Arne er ikke like bøllete, og så videre. Det hele konkluderes med en monolog fra Markus, om at det å være russ til syvende og sist handler om fellesskapet. Det hele fremstår som komisk banalt, men dessverre oppleves dette bare som til dels intendert.

John Hughes balanserte humor og alvor i sine sjangerdefinerende ungdomsfilmer. Tenåringenes fantestreker ble romantisert, samtidig som man behandlet rollefigurenes livssituasjoner på en seriøs måte. Hughes forstod at det å ikke få oppmerksomhet, eller ha det tøft på skolen, er blodig alvor for ungdommen. Hjelp, vi er russ! tar for seg den samme tematikken, som ungdomsforelskelse, ensomhet og identitet, men på et slikt sett at det verken blir lattermild parodi eller vektige problemstillinger. Som en humoristisk kontrast til en drømmesekvens der Markus løper i en eng sammen med Caroline, før han legger henne ned i gresset og kler av henne, vises samme scene med Markus og Robert, hvor de to gjør det samme. Deretter klippes det brått til en nyvåknet Robert, som ser seg rundt, sjokkert og forvirret, for å så bemerke seg sin egen ereksjon under dyna. Dette poenget berøres bare i den ene scenen og blir dermed vanskelig å ta på alvor, men håndteres samtidig med et toneleie som ikke legger opp til en humoristisk tolkning av scenen. Det samme gjelder Kjell Arnes harde oppvekst hos en psykisk syk far, og Carolines arrogante holdning overfor en mekaniker som gav opp ambisjonene om en potensiell juristkarriere.

I disse tilfellene sitter man igjen med følelsen av en film som har noe å si, men som dessverre ikke har tid til å si det – gjerne fordi det er så mye annet som skal berøres i tillegg. Dialogen blir ren prosedyre, hvor målet er å levere et formmessig korrekt avtrykk av en velkjent sjanger, fremfor å utvikle karakterene, slik at vi kan bry oss om dem. Russelivet i sin helhet fremstår likeså; mer praktisk for filmens idé enn realistisk.

Akkurat som i Død snø og Tomme tønner, kommer filmreferansene fortløpende og med tydelige markører. Kjell Arne, russeklikkets huleboerske festløve, grenser til en look-alike av Bluto, John Belushis karakter i filmen Deltagjengen. Når russebussen kjører av veien og gjengen befinner seg i ødemarken i månelyset, kommenterer filmfantasten Robert: «They mostly come at night, mostly». Med mangel på respons fra de andre legger han til: «Det er Aliens jo!». Mot slutten av filmen, vandrer russegjengen inn på en kafé hvor innredning og kostymeutvalg minner om en amerikansk diner; en fornemmer ekko fra Easy Rider når tre lugubre karakterer konfronterer gjengen og gjennom sammenbitte tenner uttrykker sitt inngrodde russehat. En kan også nevne i fleng Haisommer, Motorsagsmassakren og Ringenes Herre: Ringens brorskap – det begynner etter hvert å ligne filmreferensiell tungetale.

Det virker som om Hjelp, vi er russ! ikke evner å uttrykke seg uten å bære med seg filmhistorisk gjenklang, hvilket får den til å virke handlinglammet når det kommer til originalitet. Filmen virker produsert etter sjekklistemetoden; metodisk fylt med high school-filmkorpusets gjentagende karakterer, rekvisitter og lokasjoner, med den intensjonen å lage en romantiserende sjangerfilm med glimt i øyet. Den støtter seg på high school-filmens veletablerte klisjeer, men blir verken en vellykket humoristisk hyllest til sjangeren eller en latterliggjørende parodi av den. Tappeluft Pictures har produsert et velmenende publikumsfrieri av en sjangerfilm, som forsøker å levere alt jeg vil ha, men som verken klarer å kultivere følelsen av nostalgia jeg sitter inne med, eller makter å tilføye sjangeren noe nytt.

En styrke ved sjangerfilm er spenningen mellom det gamle og det nye, det etablerte og det originale. God sjangerfilm gir en følelse av trygghet og gjenkjennbarhet, men vet samtidig å utnytte disse forventningene for å skape en ny seeropplevelse; en følelse av originalitet til tross for repetisjonen. Hjelp, vi er russ! forblir repetisjon en masse, pluss russ.