Tundraens voktere – Eallogierdu forteller en enkel og effektiv kjærlighetshistorie, og er en sammensatt allegori om samisk identitet og kulturell fornyelse.

Sara Margrethe Oskals film synes å foreslå at bare gjennom et virkelig eksistensielt møte der det nye smelter sammen med det gamle, kan en moderne og livskraftig samisk identitet formes. Det er ikke nok å se tilbake, og heller ikke tilstrekkelig å se seg rundt. Gamle identiteter må finne nye former med dype røtter i naturen og landskapet.

Tundraens voktere – Eallogierdu ble første gang vist på filmfestivalen i Toronto høsten 2023, og hadde norsk kinopremiere 9. februar 2024. Den er en del av en ny bølge av samisk film, som har hatt en slående utvikling de siste årene. Nils Gaups Oscar-nominerte klassiker Ofelas – Veiviseren ble den første samiske spillefilmen i 1987. I 2023 ble hele fem samiske spillefilmer produsert, og like mange filmer er nå laget de siste to årene som mellom 1987 og 2023.

En helt ny energi preger samisk film i dag, og flere korte og lange produksjoner er på vei. Den store internasjonale oppmerksomheten omkring Amanda Kernells debut Sameblod (2016) ble en viktig vitamininnsprøytning. Avgjørende for denne utviklingen er ikke bare fremveksten av nye talenter, men også en styrket infrastruktur og økt festivalaktivitet. I tillegg har International Sami Film Institute fått en sterkere posisjon, både nasjonalt og internasjonalt.

Hva kjennetegner en «samisk film»? Svaret er både enkelt og sammensatt. Sápmi strekker seg over flere landegrenser, og mange av de nye samiske spillefilmene er samproduksjoner der flere nordiske land bidrar med midler. For at en spillefilm skal kunne regnes som samisk, må både kreftene foran kameraet og temaene som bearbeides kunne regnes for å være samiske. Målet er å sette Sápmi på filmkartet, bidra med samiske perspektiver på historiske hendelser og samtidens utfordringer, og dermed styrke det samiske fellesskapet. Film har blitt et viktig redskap for å gjøre Sápmi mer synlig i storsamfunnet.

Flere av de samiske filmene vi har sett de siste årene kan karakteriseres som samiske mot-fortellinger. De gir alternative perspektiver på kjente hendelser og synliggjør de skandinaviske storsamfunnenes overgrep mot de samiske minoritetene. Kernells Sameblod og Ole Giævers Ellos eatnu – La elva leve (2023) er to svært ulike eksempler som likevel har klare fellestrekk. Kanskje får disse fortellingene en ekstra kraft i kjølvannet av Disneys suksessfulle Frozen-franchise, som på sin måte har bidratt til å rette oppmerksomheten mot nord.

Tundraens voktere – Eallogierdu gir enda et nytt perspektiv på samisk identitet og kjønnsroller. Mer konkret handler Oskals film om framtiden for den samiske reindriften. Samtidig er dette en hyllest til kjærligheten, og limet som holder moderniteten og tradisjonen sammen.

Møtet som forandrer alt

De første bildene i filmen transporterer oss til Finnmarksvidda der solen står opp over reinflokken. Máhtte (Nils Ailu Kemi) følger med flokkens bevegelser fra snøscooteren, men moderne teknologi er sårbar i kulda, og han klarer ikke å forhindre at en simle blir påkjørt av en buss på motorveien. Máhtte må frakte simla hjem til sin mor som er vant til å fikse reinsdyrhofter som er ute av ledd.

På bussen sitter kunstneren Lena (Risten Anine Gaup) med sønnen Jonas Ántá (Elias Ánte Pilutaq Gaup Lennert). Lena har arvet sin fars reinflokk, men solgte dyrene og flyttet til Oslo fordi presset ble for sterkt. Hun ønsket også å bli billedkunstner. Nå skal hun og sønnen oppholde seg noen måneder i nord, mens Lena gjør forarbeidet til et kunstprosjekt om kvinnelige reineiere. Lenas mor Márjá (Anitta Suikkari) er glad for å få datteren hjem, men synes bildene datteren lager er uskjønne. «Du skulle male reinsdyr i stedet», sier hun til Lena.

Når Lena gjør undersøkelser knyttet til kunstprosjektet sitt møter hun Máhtte, og raskt oppstår en god kjemi. De to kysser hverandre heftig og ligger sammen, men gleden varer ikke lenge. Mange hindre må overvinnes før de to kan bli et par.

Máhttes mor Gáren (Berit Anne O. Kemi) er kritisk til sønnens valg av kjæreste. Hun liker ikke Lena, fordi hun solgte flokken sin og reiste fra stedet, og hun vil at Máhtte skal gifte seg med Biret (Inga Marja Utsi). Biret er også reineier, og blir de to et par kan flokkene deres slås sammen. «Kjærligheten kommer med tiden», sier hun når sønnen slår fast at han og Biret bare er venner og at det er Lena han vil ha.

At Máhttes mor er fiendtlig innstilt, er bare et av hindrene. Lena møter også motstand. Da hun stiller ut noen bilder på det lokale kunstsenteret blir hun sterkt kritisert av noen av de kvinnelige tilskuerne. De har samme holdning som Lenas mor. De liker vakre bilder av reinsdyr, men ikke kunst som er ment å stille spørsmål ved samiske kjønnsrollemønstre og starte en debatt om utfordringene i reindriften.

Det ser ut som om alt er imot de to unge. Det kan også synes som om Máhtte finner tilbake til Biret, og at Lena trøster seg med en ekskjæreste som eier stedets pub. Både Lena og Máhtte blir mer og mer fortvilet. Lena vil reise tilbake til Oslo, og Máhtte vil selge reinflokken sin og flytte sørover med Lena. Han opplever at han aldri får tilstrekkelig tillit av moren, som styrer reindriften med hard og sikker hånd, og blir inspirert av bestekompisen Jonni (John Ante Oskal) som vil ta kurs i drilling og jobbe i oljeindustrien. Å være reingjeter er et hardt liv uten noen særlig fritid, og ikke er det mye å tjene heller, mumler Máhtte bittert.

Lena forstår imidlertid hvilke konsekvenser det vil få for Máhtte om han selger dyrene sine. Hun sørger for at hans dyr blander seg med dyrene til Gáren, og vinner dermed respekt. Máhttes mor har forstått at hennes uforsonlige holdning er i ferd med å resultere i at hun mister sønnen, og forteller ham at hun har overført reindriftslisensen sin til ham. Omsider er alle hindre overvunnet. De to unge kan endelig få hverandre.

I filmens sluttscene sitter Lena og Máhtte på hver sin snøscooter og ser utover vidda. «Jeg mistet meg selv», sier Máhtte, men slår fast at hans mor endelig har gitt ham et valg nå som han kan overta ansvaret for familiens flokk. «Dette er mitt liv, og jeg vil kjempe for det», sier han. Lena vil kjempe med ham, på sine vilkår, som hun sier, og med sin kunst. Filmen ender så i et livsbejaende kyss.

En kjærlighetshistorie

Tundraens voktere – Eallogierdu er en klassisk kjærlighetshistorie, der søt musikk oppstår mellom to unge mennesker. Hindre står i veien for at de skal kunne finne sammen og bli et par. Slutten er imidlertid håpefull. Máhtte har fra første øyeblikk hatt et godt forhold til Lenas lille sønn Jonas Ántá, og i filmens sluttscene slår de fast at de tre skal være som pilarene som holder en lavvo oppe.

Sara Margrethe Oskals film følger godt opptrådte stier som kjærlighetshistorie. Familiene er første hinder som må overvinnes. Det er interessant at Lenas sønn umiddelbart aksepterer Máhtte, og til og med synes det er stas å kunne ha to fedre. Lenas mor er mest kritisk til Lenas kunstneriske praksis. Også hun aksepterer den nye kjæresten. Lenas mor er ikke minst opptatt av at kjærlighetsforholdet kan føre til at datteren forblir i nord, og at hun ikke reiser tilbake til Oslo. På Máhttes side er familiekonfliktene sterkere. Gáren er redd for å miste sin sønn, og gammelt agg bidrar til at hun ikke aksepterer at Máhtte vil ha en kvinne som har gitt opp reindriften og tradisjonen. Lena må vise at hun er sterk. Først da kan Gáren akseptere sønnens valg.

Både Lena og Máhtte må også finne seg selv før kjærligheten kan blomstre. Mot slutten forstår vi at Lena som ung kvinne ga opp familiens reindrift, fordi det var for slitsomt og utfordrende. Dette har skapt et dypt sår, som hun har bearbeidet i sitt kunstneriske virke. Hun skammer seg fremdeles over valget hun tok, som kuttet båndene til moren og stedet der hun vokste opp, og hun savner vidda og livet som reineier. Lena må slutte å rømme fra seg selv, hun må finne en balanse mellom kunstnerskapet og sin samiske identitet, og bare når hun har funnet denne balansen kan hun akseptere å bli på stedet og hos Máhtte.

Det er altså ikke så mye originalitet i Tundraens voktere – Eallogierdu i lys av den romantiske sjangeren, men det er nettopp i en samisk kontekst at filmen får egenart og sjarm. Ikke minst er det befriende å slippe en lidelseshistorie om gamle eller nye overgrep, men isteden oppleve en utforskning av kjærlighet i vår moderne tid. Til tross for sine eldgamle tradisjoner, og reindriftens betydning, er mobiltelefonen også det fremste redskapet for Lena og Máhtte. Tekstmeldinger, bilder og videofiler bidrar til at de finner hverandre og holder lidenskapen ved like. «Du holder meg varm», skriver Máhtte i en tekstmelding fra vidda, mens han passer på reinflokken, og Lena sender ham et bilde av seg selv tatt i sengen. Lena og Máhtte er som alle andre forelskede i dag. Kjærlighetshistorien i Tundraens voktere – Eallogierdu er dermed både allmenngyldig og kulturelt presis.

En allegori om identitet og kjønnsroller

Sara Margrethe Oskal bruker imidlertid kjærlighetshistorien om Lena og Máhtte som et springbrett for en sammensatt og rik allegorisk utforskning av identitet og kjønn. I begynnelsen av filmen er det kjønnsrollene som får mest oppmerksomhet, men langsomt bringes også andre spørsmål i spenningsfeltet mellom tradisjon og modernitet inn i fortellingen.

To elementer etableres tydelig. Lena er en sterk kvinne som vil undersøke hva det innebærer å være kvinne i reinnæringen. Máhtte er en litt tafatt mann som ennå ikke mestrer livet som reineier i like stor grad som sin mor. Han tror den påkjørte simla kun kan brukes til mat, men moren hans får dyrets hofte tilbake i ledd, og returnerer det til flokken. Máhtte har heller ikke så mye hell med hverken scooter eller lasso. Lena synes å være sikrere når de skal fange inn en umerket reinkalv. Máhtte er omgitt av sterke kvinner som gjør et godt arbeid uten nykker, mens han selv opplever et stadig sterkere meningstap. Typisk nok er Biret hans motsetning. «Jeg gjør samme jobben som gutta,» svarer hun enkelt og naturlig når Lena spør om hvordan det er å være ung kvinne i reindriften.

Begge familiene som skildres er uten fedre, og det nærmeste vi kommer en farsfigur i filmen er Máhttes milde onkel Biera. Han arbeider også for Máhttes mor, og har en annen holdning til livet som reingjeter enn nevøen. «Det er ikke verdt noe lenger», sier Máhtte i en sentral scene, der han setter spørsmålstegn ved alt i livet sitt. «Reinsdyra bestemmer», sier onkelen kort.

Gáren og Biret er sterke kvinner som på ulike måter gjør jobben like godt som gutta – ja, til og med bedre enn Máhtte. At mye av filmens milde humor rettes mot menn er også et viktig poeng. Lenas mor fleiper med Jonas Ántá når han prøver morens gamle lue, og sier at de har fått en ny jente i familien, og moren fleiper også med dattersønnens manndom.

Det er gjennom Lenas historie og kunstnerskap at kjønnsrolletematikken trer tydeligst fram. Hun arbeider i et uttrykk som kombinerer ulike teknikker og nærmer seg collage, men holder bevisst avstand til tradisjonelle samiske bildeverdener. Bildene er ekspressive, uskjønne og ladet med kritikk av kvinneundertrykking i Sápmi. Tidlig i filmen ser vi henne forsøke å finne kvinner å intervjue om erfaringer fra reindriften. En av dem – en kvinne hun møter i butikken – speiler på mange måter Lena selv. Også hun slet seg ut, både fysisk og psykisk, i forsøket på å være lik mennene. «Jeg slet meg ut i forsøket på være en mann,» sier hun.

Lenas kunstneriske praksis er sentral, ikke bare fordi det er yrket hun valgte framfor reindrift, men fordi det representerer noe moderne. Når hun henger opp en plakat på nærbutikken for å finne intervjupersoner, er den tydelig inspirert av den klassiske amerikanske «We Can Do It»-plakaten fra andre verdenskrig. Slik Rosie og kvinnene i industrien en gang viste at de kunne fylle mannsroller, vil Lena utfordre holdninger som fortsatt gjør det vanskelig for kvinner å være reineiere. «Jeg vil starte en debatt om kvinnespørsmål,» sier hun.

I en kultur som verdsetter det tradisjonelle kunstuttrykket, fremstår Lenas kunst som en provokasjon. Moren omtaler bildene hennes som stygge og uttrykker ønske om at hun heller skal lage vakre bilder eller kofter av skinn. Utstillingen Lena deltar på – omtrent én time inn i filmen – er en tydelig nøkkelscene. Der viser hun blant annet et verk med en figur med et ekspressivt kranium i sentrum. Kuratoren forstår intensjonen hennes, men to kvinner på åpningen reagerer kraftig: De oppfatter seg latterliggjort, vil ha idylliske bilder av rein, og overser henne når hun forsøker å forklare hva hun ønsker å formidle.

Lenas bilder fokuserer ofte på kvinnekropper, gjerne i grotesk og ekspressiv form. En kvinne sitter med sprikende ben i en truse med sameflaggets mønster. En androgyn skikkelse føder jordkloden, som stiger frem fra underlivet som et spedbarnshode. Gjennom slike bilder stiller Tundraens voktere – Eallogierdu viktige spørsmål: Hva er kvinners plass i reindriften? Hvilken rolle har de i en kultur som balanserer mellom tradisjon og modernitet? Kan kunst være noe annet enn reinsdyr i solnedgang? Hva skal samisk kunst være?

Filmen vever sammen kontraster: nord og sør, sentrum og periferi, samisk og ikke-samisk identitet. Lena får tilbud om å stille ut i Oslo, og møtet med de samiske kvinnenes avvisning i nord får henne til å vurdere å flytte sørover igjen. Filmen skildrer et vedvarende spenningsforhold mellom det tradisjonelle og det moderne, noe som preger både Lena og Máhtte.

Mot slutten glir disse motsetningene over i hverandre. Mer tradisjonelle forestillinger får økt tyngde. Selv om Lena ikke gir slipp på sitt uttrykk, vender også hun blikket mot reinsdyret som symbol. Hun fotograferer seg selv med horn som del av et nytt arbeid. «Du tilhører vidda,» sier hun til Máhtte når han vil selge flokken og flytte sørover. Kompisen Jonni slår fast: «Hva er du uten flokken?» Lena, mer rotløs, sier til sønnen: «Jeg hadde en flokk engang.»

Noe av det mest fascinerende med Tundraens voktere – Eallogierdu er hvordan kjærlighetshistorien og identitetssøket får et nærmest magisk preg. Gjennom innklipp av reinsdyr som kobler mennesker og drømmer, eller små kontrastmontasjer med en hvit rein eller Máhtte i en drømmestrøm av dyr, åpnes en poetisk dimensjon. Bildene er ikke bare symbolske, de peker mot gamle forestillinger om forbindelsen mellom menneske og natur. For Máhtte er reindriften ikke bare et levebrød, men en livsnerve. Også Lena dras mot dette båndet – mot flokken.

Sara Margrethe Oskals film rommer en overskridende magisk realisme, der forholdet mellom menneske, natur og landskap undersøkes med ømhet og styrke.

Det eksistensielle valget

Tundraens voktere – Eallogierdu er i utgangspunktet orkestrert omkring enkle kontraster. Det gjør også filmen tidvis forutsigbar, og det dramaturgiske rammeverket trer tydelig fram. Samtidig har fortellingen både humor og sjarm, og den langsomme rytmen er godt tilpasset historiens framdrift. Sara Margrethe Oskal og hennes medarbeidere lykkes i å fylle den enkle sjangerformen med liv og kraft. Filmens fascinasjon for vidda og reinflokken er smittende.

Alle filmer er samarbeidsprosjekter, og regissøren har hatt god hjelp av fotografen Anders Hoft som lader interiører og eksteriører med spesiell kraft. Når selve fortellingen er såpass skjematisk, er klipperen avgjørende for å skaper en puls som gir liv til fortellingen, rytmen som er nødvendig for at de enkle kontrastene ikke skal bli for enkle. Anna Løvlund gjør en god jobb. Ikke minst i de scenene mot slutten da en mer magisk realisme skinner gjennom kjærlighetshistorien. Løvlund finner gode balanser i bildeutsnittene. Den sparsomme, men effektive musikken er også viktig, av Ville Langfeldt og Jakop Janssønn, og alt det auditive orkestreres med sikker hånd av lyddesigneren Håkon Lammetun. Tundraens voktere – Eallogierdu utmerker seg ikke gjennom originalitet, men gjennom et visuelt uttrykk og en lydside som er konsekvent og gjennomarbeidet.

Til syvende og sist handler Tundraens voktere – Eallogierdu om de eksistensielle valgene som karakterene presses til å ta. Lena og Máhtte må velge hverandre, og de må ta stilling til hvilke verdier de står for. De må velge en livsvei som forener egne drømmer med slektens forventninger, og finne den skjøre balansen mellom tradisjon og modernitet. Dette eksistensielle perspektivet løfter Sara Margrethe Oskals verk, og gir filmen en helt spesiell vakker glød.

Tundraens voktere – Eallogierdu er en film til å bli klok av.