I Brwa Vahabpours spillefilmdebut Onkel Jens behandles vanskelige problemstillinger med en lun og humoristisk tone. Til tross for at enkelte plottelementer kunne vært bedre utvikla, beskriver filmen godt hvordan rollegalleriets bakgrunn påvirker deres blikk på verden.
Akam (Peiman Azizpour), en ung norsklærer som bor i et bokollektiv med to andre i Tøyen-området i Oslo, får plutselig uten forvarsel onkelen sin på døra midt på natta. Onkel Khdr (Hamza Agoshi) sier at han har reist rett fra iranske Kurdistan og har kommet for å besøke Akam. Akam virker forvirret, og tar litt nølende imot onkelen. Mottakelsen av det overraskende besøket er godt framstilt av Azizpour og Agoshi. Sistnevnte er passe krevende og buldrende i sin rolle som fjern slektning, mens Akams forhandling mellom sin kurdiske bakgrunn og urbane, norske livsstil i Oslo er godt synlig i Azizpours gester og ansiktsuttrykk.
Vi aner en forventning fra onkelen om en omfattende gjestfrihet på grensen til det selvutslettende, som Akam etter beste evne prøver å imøtekomme uten å overskride tabuer i norsk kultur, som å få høylytt besøk midt på natta på en arbeidsdag. Når kameraet inntar Akams perspektiv møter seeren Agoshas gjennomborende øyne. Det er virkningsfullt, Onkel Khdrs blikk er overbevisende, sterkt og konfronterende, og står i kontrast til Akams unnvikende, usikre respons.
Mens Akam er på jobb dagen etter onkelens ankomst, blir samboerne hans Pernille (Therese Frostad Eggesbø) og Stian (Magnus Lysbakken) introdusert for Khdr. Det er her tittelen kommer i spill, for Khdr introduserer seg som Jens siden Khdr er for vanskelig å uttale for nordmenn. Når Pernille og Stian spør hvor lenge Khdr skal bli, kan ikke Akam svare, og heller ikke spørre. Pernille spør om det er «en kulturell greie», og Akam svarer ja.
Dette er en veldig morsom scene som viser fram et tydelig kulturkrasj, men også at selv de beste, mest kultursensitive intensjoner er klønete og malplasserte. Selv om Pernille og Stian selv føler de tar hensyn, er de fortsatt ganske langt unna å fullt ut forstå Akams situasjon. Etter hvert viser det seg at onkel Jens har vært lenger i Norge enn han har fortalt Akam, og Akam iverksetter flere tiltak for å finne ut av onkelens situasjon og aller helst å bli kvitt ham.
Solsikkefrø og kulturelle greier
Jevnt over fungerer hovedfortellingen i filmen veldig godt. Det er natt når Khdr ankommer og Akam og Khdr setter seg i kjøkkenet, mens kameraet observerer og dokumenterer et møte vi ikke har noe kontekst for å egentlig forstå. I tillegg til lett forvirring, byr åpningsscenene på flere humoristiske innslag; Khdr sitter og knasker solsikkefrø ved kjøkkenbordet mens han gir diverse ordre som Akam nervøst oppfyller.
Onkelens påtrengende tilstedeværelse og stadige forespørsler og Akams forsøk på å opprettholde både kurdiske og norske høflighetsnormer på én gang, når de åpenbart strider mot hverandre, skaper flere morsomme øyeblikk. Det mørke kjøkkenet som kun er opplyst av en enkelt taklampe over kjøkkenbordet, rammer inn den merkelige samtalen mellom de to, samtidig som det skarpe lyset gir samtalen en eim av politiavhør der det er litt uklart hvem som er den mistenkte. Usikkerheten knyttet til Khdrs motiv for besøket ligger under og driver filmen framover.
Et fortellergrep som også kler filmen godt og som både bygger opp spenning og skaper humor, er bruken av tilbakeblikk. I noen scener, for eksempel da Khdr skal møte Pernille for første gang, ser vi hva som skjer helt fram til et punkt der filmen klipper til en annen scene. Senere i filmen får vi fortalt hva som har skjedd gjennom et tilbakeblikk. Denne retrospektive fremstillingen er ofte mer fortolket, og gir oss et nytt blikk på historien, som for eksempel når onkel Jens forteller hva som egentlig er grunnen til at han er i Norge.
En kjærlighetshistorie til besvær
Onkel Jens kunne likevel ha spandert på seg noen flere minutter for å utvikle enkelte rollefigurer og sider ved narrativet. Særlig påtrengende synes jeg dette er i skildringen av romansen mellom Elina (Sara Francesca Brænne) og Akam. Dette subplottet synes jeg ikke er så veldig engasjerende, og det føles også lite bearbeidet. Jeg kjøper ikke helt måten forholdet starter på; Akam tar egentlig kontakt med Elina for å undersøke hva slags konsekvenser ulovlig innvandring kan ha for medsammensvorne, men vil ikke avsløre sin egentlige hensikt. Han bruker derfor påskuddet at han skal gjøre research til en novelle, en unnskyldning de aller fleste vel ville ha gjennomskuet.
Relasjonen er enkelt fortalt, og som seer opplever jeg ikke at det virkelig står noe på spill. Her er ikke manuset på sitt beste, skuespillerne virker heller ikke helt komfortable i datingscenene. Replikkene leveres stivt og oppstykket av for lange pauser, med unntak av en skogsdate der dynamikken mellom de to flyter bedre.
Også relasjonene til Akams samboere kunne vært utvikla mer. I filmen fungerer de begge mest som comic relief. En morsom scene i starten er en samtale mellom Pernille og Stian der hun roser ham for å ha grepet inn og beskyttet henne da Onkel Jens overraska henne i stua mens hun gjorde yoga. Til tross for rosen fra Pernille, fornekter Stig sin egen innsats og understreker at han aldri ville grepet inn slik fordi hun er et selvstendig individ som kan beskytte seg selv.
Stig har selvfølgelig også en surdeisstarter i kjøleskapet, og når han ikke finner den, friker han ut og er på nippet til å beskylde Jens for overtredelsen. Dette er morsomme elementer, men Pernille og Stian forblir likevel pappfiguraktige, og mot slutten forsvinner de helt ut av handlingen. Jeg tror de morsomme scenene kunne blitt enda bedre dersom de to fikk mer liv, historie og kompleksitet.
På en annen side kan det også ha en symbolsk funksjon at Pernille og Stian forblir flate og overfladisk portrettert. Som om filmen vil si at uansett hvor hardt Stig og Pernille prøver å være kultursensitive og «tolerante» er det likevel umulig for dem å fullt ut forstå Akams erfaring. De skildres litt flatt fordi de forblir på utsida og lever i en parallell, trygg verden der lite står på spill, i sterk kontrast til Jens som regnes som kriminell etter norsk lov i kraft av hvor han kommer fra.
Selv om denne kontrasten mellom «norsk» ubekymra letthet og alvoret i Jens’ og Akams situasjon blir vel skjematisk framstilt, er det kanskje sånn det oppleves å ha innvandrerbakgrunn i Norge og ha familie i konfliktfylte områder, eller i krigssoner. Det må jo føles perverst for blant annet norsk-palestinere når nyhetsbildet i Norge tidvis blåser opp strømpriser og manglende rentekutt mens bombene regner over Gaza. Og noe av det som er veldig godt gjort av regissør Brwa Vahabpour er nettopp vekslinga mellom lett og tung materie. Akam synes onkelen er irriterende og krevende, noe som fører til mange morsomme scener. Samtidig er han sterkt knyttet til ham, og det gjør at han må navigere i langt mer alvorlige konflikter enn forsvunne surdeigsstartere.
Språklige forhandlinger
Tematisk sett sentrerer filmen rundt flere indre konflikter hos Akam knytta til språk og identitet. Å ordlegge seg godt og korrekt er viktig for Akam, og han blir synlig frustrert over ord han ikke skjønner eller kan på kurdisk. Når han har en samtale med eleven sin Marko, forteller han ham om hvordan faren insisterte på at Akam ikke skulle snakke norsk, men kun morsmålet sitt hjemme. Og hvordan han fikk kjeft hvis han erstatta ord han ikke kunne med norsk.
Dette speiler hvordan Akam selv korrigerer sine elever når de bruker anglisismer. Språk er kanskje særlig viktig for kurdere som ikke har offisielt anerkjente landegrenser. Norsk, uten sammenligning for øvrig, er et lite språk som krever et aktivt vern i framtida for ikke å bli slukt av engelsk. Akam driver med en slags språklig forhandling og er i begynnelsen av filmen usikker på hvilken rolle de ulike språkene skal spille i livet hans.
Møtet og parallellen mellom Akam og eleven Marko (Marko Lazic) er også et fint grep, særlig på grunn av skuespilleren som spiller Marko. Marko er i tenårene og gjør en sjeldent sterk prestasjon som frekk og uregjerlig bråkmaker. På et tidspunkt skal Marko lese opp et selvlagd eventyr i norsktimen, og framføringa av dette eventyret er rå, brutal, barnslig og sårbar – og selve historien har mange åpne partier som fungerer som en kommentar til både Akams historie, elevens historie og mer overordna til en erfaring av å vokse opp mellom flere kulturer.
Dette er fine grep, og Akams frustrasjon over morsmålskunnskapene og tilhørighet til foreldres kultur gir assosiasjoner til Karpes album Omar Sheriff fra 2022 og journalist Yohan Shanmugaratnams sterke tekst om hvordan forankringa til en kultur forsvinner med foreldregenerasjonen for alle de nordmennene som har foreldre fra andre land.
Brwa Vahabpour har selv kurdisk bakgrunn, og fortalte for noen år siden i et intervju med Bistandsaktuelt at det å vokse opp som «third culture kid», altså barn som vokser opp i en annen kultur enn sine foreldre, var noe av det som førte til at han ble regissør. Også i den prisbelønte kortfilmen Silence (2020) er tilhørigheten til Kurdistan tydelig, der Vahabpour har villet skildre morens oppvekst som døv i en kurdisk landsby.
Jeg tolker Onkel Jens som en forlengelse av den store samtalen om hvordan skape en identitet i et krysningspunkt mellom flere kulturer. Det har de siste årene kommet flere norske filmer som har tematisert lignende erfaringer, blant annet Hør her’a! (2023) og Alle utlendinger har lukka gardiner (2020), men Onkel Jens skiller seg ut ved at det er en voksen mann sine erfaringer som tematiseres, og at den behandler tematikken sobert og med et større alvor, til tross for innslag av humor.
Når Onkel Khdr bytter navn til Jens, tenker jeg på alle de med innvandrerbakgrunn som må bytte navn, eller fornorske navnene sine, alle elevene i landets skoler som får navnene sine uttalt feil av lærere. Selv lærere med de beste intensjoner evner ikke å få det helt til. Og med små endringer i navnet, skjer det også ørsmå justeringer, forflytninger og forskyvninger i identitet og tilhørighet. I dette landskapet kunne jeg ha ønska meg at filmen hadde dvelt litt lenger.
Noen av bihistoriene forblir uforløste og forutsigbare i Onkel Jens. Jeg kunne for eksempel fint klart meg uten kjærlighetshistorien. Hovedmotivet er på sett og vis heller ikke veldig originalt; en ung mann får besøk av en slektning som gir han noen nye perspektiver på livet. Likevel sitter Onkel Jens lenge i. Og den har mange sterke kvaliteter; kjemien mellom Akam og Onkel Khdr, Markos sårbare hardhet og påminnelsen om at det å fysisk befinne seg et sted, i et land, er en radikalt ulik erfaring med radikalt ulike konsekvenser avhengig av en del tilfeldige årsaker, som for eksempel hvor i verden du ble født.
Filmen slutter åpent: Akam gjør ikke lenger bare akkurat det som forventes av ham, og møtet med Onkel Khdr har gjort Akam mer nyansert i sin selvforståelse. Han står ærligere og klokere i verden enn ved filmens start.
