Denne artikkelen inneholder spoilere.
*
Tilfeldigheter vil ha det til at jeg dagen etter å ha sett Krigseileren på kino leser et dikt av den tyske forfatteren og krigsflyktningen W.G Sebald.1 Et dikt som kunne vært filmens manifest.
Ufortalt
forblir de bortvendte
ansiktenes
historie
Diktet treffer meg hardt denne dagen. Ikke bare fordi Gunnar Vikenes motivasjon for å skrive og regissere en film om de norske krigsseilernes liv og skjebner er at disse historiene har vært, om ikke ufortalt, så underfortalt.2 Det er også fordi et av de estetiske grepene i filmen som festet seg hos meg nettopp var bortvendte ansikter. Gjentatte ganger hviler Sturla Brandth Grøvlens kamera på Alfreds (Kristoffer Joner) nakke: idet han står i lønningskø, skuer utover vann, vasker opp, hogger juletre, mottar eller må gi alvorlige beskjeder, eller forsvinner ut i et landskap i tåke. Og når han hjelpeløs ser menn drukne på havet.
Krigsseileren skiller seg ut i den etter hvert omfangsrike katalogen av norske filmer om andre verdenskrig («Krigen»):
Den er ikke basert på en bok, eller på virkelige mennesker kjent for den alminnelige offentligheten. Langt de fleste nyere norske filmene om andre verdenskrig er nemlig basert på litterære forelegg og/eller kjente mennesker: Max Manus, Den 12. mann, Kongens nei, Spionen og Den største forbrytelsen.
Den er ikke lagt til Østlandet. Jeg tror mange kommer til å høre om bombingen av Laksevåg i 1944 for første gang med denne filmen. Til tross for at bombingen krevde 193 liv, hvor av 61 var barneskolebarn, og at det største tapet av sivile liv på norsk jord var forårsaket av våre allierte.3
Den er ikke en stor episk krigsfortelling med storslåtte slag eller actionscener, men et tett karakterdrevet drama om urettferdighet, overlevelse, savn og traumer.
Den er ikke en typisk heltefortelling, om den individuelle mannlige helten som går i krig og kamp, men derimot en realistisk fortelling om sjøfolk uten valg.
Krigseileren følger Alfred (Freddy blant venner) og barndomskameraten Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) fra de før krigen (i 1939) unnslipper arbeidsledighet ved å ta hyre på transatlantisk lasteskip, gjennom de høydramatiske krigsårene, og inn i den traumatiske etterkrigstiden. Mens de to er uteseilere, venter konen Cecilia (Ine Marie Wilmann) og de tre små barna hjemme i Bergen, på livstegn fra Alfred, og på at mann og far skal «komme hem hel».
*
Navnet og tallet
I teksten «Navnet og tallet», om terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, skriver Karl Ove Knausgård innsiktsfylt om forskjellen på et tall og et navn. Tallet er avstand skriver han: «Et navn er det motsatte av et tall. Et navn er unikt. Et navn er individuelt. Et navn viser ikke til et hvilket som helst menneske, men til dette bestemte mennesket, til dette bestemte ansiktet og til det særegne lyset i disse bestemte øynene».
I Krigsseileren setter Gunnar Vikene navn på sjøfolkene som ofret mye for Norge og de allierte under andre verdenskrig, og han anvender navn(ene) som et (genialt) dramaturgisk virkemiddel. Vi introduseres for Alfred og Sigbjørn etter endt arbeidsdag som løsarbeidere på havna i Bergen, der de står i kø for å oppgi navnene sine (Alfred Garnes og Sigbjørn Kvalvåg) og signere ut dagslønna. Grepet med navnelister gjentas og utnyttes maksimalt i en av filmens mest gripende scener. «Du må lære navn på alle vet du» sier Kvalen (Kvalvåg) til nykommeren Aksel før han skal inn og servere kaffe til offiserene. Oppspillet til sekvensen er både lett og full av humor, og bidrar samtidig til å markere forskjellen på menn man snakker til med etternavn, og folk på golvet som tiltales med fornavn eller kallenavn.
Så skifter stemningen: På lydsiden hører vi Alfred lese navnene på mannskapet om bord på lastebåten Falkanger, mens de samme mennene stilles opp foran kameraet, mange med løftet hake, som for å bli portrettfotografert. Først når alle navn er lest opp, forstår vi at Alfred leser mannskapslisten med navnene på de døde kollegene på båten han og fem kolleger akkurat har forlatt, og med dét selv unngått torpedoen som senket den.
Scenen er sterk; både fordi den nærmest lar den narrative framdriften i fortellingen stå og dirre, fordi den ukonvensjonelt lar mennene stirre rett i kamera, og fordi det narrative underskuddet overrasker tilskueren som først mot slutten av scenen skjønner at dette er en liste over døde menn. Det oppleves både som stilisert og dokumentaristisk på en og samme gang, og på en god måte. Grepet med navnelister og opprop tåler å gjentas en tredje gang når de seks overlevende sjøfolkene kommer i land i live på Malta, og hver mann som går i land møtes med applaus.
Det er disse dramaturgiske grepene som først løfter filmen for meg, og som frigjør den fra tvangstrøyen episke krigsfilmer ofte bakser med. Krigsfilmer ligner ofte andre krigsfilmer på måter som kan hindre innlevelsen i de dramatiske scenene og skjebnene som framstilles. Krigsseileren tør derimot å strukturere fortellingen annerledes (i alle fall i filmens første time), dels i brutale hopp, og dels i tråder hvor liv og død veves nennsomt sammen. En del av vevnaden er brevene Alfred skriver hjem til «Kjære Cecilia og barna», brev som aldri kommer fram, men som bidrar til at filmskaperne kan skifte perspektivet fra ute og hjemme på en enkel og fin måte.
Slik kan filmen lett hoppe fra de hjemme som må skrape mistet deig opp fra kjøkkengulvet fordi pengene fra Alfred aldri kommer, til servering av wienerbrød i offisersmessen. Krigsseileren unngår likevel ikke helt velbrukte konvensjoner vi forbinder med sjangeren, for eksempel det dramatiske grepet der hovedpersonene nesten går i land og nesten unnslipper tragedien, for så å bli innhentet av skjebnen i siste øyeblikk. Men uansett oppleves filmen som friskere og mer ekte enn mange av de andre krigsfilmene den i fremtiden vil listes opp sammen med.
*
Vannet og kroppen
Jeg har, forgjeves, forsøkt å komme på en norsk film som på samme måten som denne fanger elementet vann. For en historie som denne handler i stor grad om å være på havet, og om å være i sjøen. Også på dette området benyttes gjentagelse som et sterkt grep. Første gang Alfred går i vannet, er det for å vaske av seg arbeidets skit og støv hjemme i Bergen. Scenen starter med et nærbilde av ham under vann, boblende i bilde og lyd, før han bryter vannflaten og lyden av barnerop og latter viser oss at dette er en dag varm nok for frivillig sjøbad på Vestlandet. Scenen gir plass til gleden vann kan gi, men også et frampek til farene havet representerer. Med andre ord det store spennet havet betyr for folk som bor ved kysten og/eller lever av havet.
Neste gang vi møter vannet er det ovenfra, som fra ripa på en stor båt, hvor både lyden og bildene gir inntrykk av kraften i vannet. I sjøen virvler det vrakgods, før vi etter hvert også ser ned på fortvilte mennesker som forsøker å nå fram til båten som i stor fart fosser fram og forbi folkene som ligger fortapt i vannet. De neste intense minuttene viser mannskapet på «vår» båts fortvilte kamp for å redde menn fra en torpedert båt opp fra sjøen. Menneskene blir små mot maktene. Havets størrelse og krefter kan også sees på som bilde på den overmakten vanlige mennesker møter i krig: konkret i møte med norske myndigheter under og etter denne krigen, eller opp imot andre lands ledelse i kriger som pågår nå.
Denne brå og brutale scenen skildrer første gang en norsk båt blir senket av tyskere, og inntar et uvant perspektiv. Volker Bertelmanns musikk tar opp i seg lydene fra maskinrommet og bølgene, og det føles nesten som om den dytter tilskueren både framover og nedover. Mange steder er det vanskelig å merke forskjellen på musikk og lyddesign. Nede i maskinrommet kan ikke sjøfolkene se hva som truer, og et langt øyeblikk lar filmskaperne oss lytte sammen med mannskapet: Kommer det flere torpedoer, eller er det bare knirkelyder og buldring fra eget skip vi hører? Pust, maskinlyder og musikk veves sammen.
I maskinrommet er det fysisk arbeid som gjelder, ventiler som skal skrus til, og kull som skal lempes. Filmen gir ikke bare navn til sjøfolk, den gir også kropper til arbeidsfolk. Krigsseileren gir en realistisk framstilling av norske arbeidere, og om noe, har arbeidsfolk og arbeidsliv virkelig vært et savn i norsk film. Folk er skitne og klær er slitte, på måter som skaper troverdige univers enten det er i arbeid på havna i Bergen eller i et maskinrom på Atlanterhavet. Sminke, kostymer og koloritt gir filmen sted- og tidsmessig autentisitet. Selv om jeg må innrømme at 70-åringene ved filmens slutt framstår litt vel gamle.
Flere av bildene fra havneområder minner om de vakre bildene fra Jan Troells Maria Larsson evige øyeblikk (2008), som også framstiller havnearbeid og arbeidsfolk uten fast arbeid ved inngangen til det 20-århundrede. Begge filmene har noe av den samme, sepia-aktige koloritten.
Igjen vil jeg beskrive Krigsseilerens estetiske uttrykk som en fin balansegang mellom det dokumentaristiske og det stiliserte. Det er vanskelig å tro at ikke Vikene og Brandth Grøvlen har latt seg inspirere av Troell når det gjelder farger, lys og utsnitt. Og Brandth Grøvlen er helt uforståelig god til å fange kropper i arbeid på land og i kamp for livet i vann.
En av filmens beste scener starter med håndgemeng fordi en av sjøfolkene, Sivert, beskyldes for svik fordi han gikk i land i New York for å danse ballett. «Danset! Han danset ballet!», som den fortvilte sjømannen som ypper til strid spytter ut: «Han danset! Han danset!». «I fjor mistet jeg broren min der ute, mens du bare vil danse ballett!». Den trygge Sigbjørn stopper krangelen, med replikken «Jammen, faen, han kanskje kan dansa? Kan du det?» Rommet ryddes, det røykes, flires og prates. Og han kan.
Platespilleren spiller Bachs «Dobbel fiolinkonsert», mens ballettdanseren (Joakim Visnes) flyr i luften. Blikkene til de andre krigsseilerne forandrer karakter fra mistenksomhet til beundring, fra sinne til sansende opplevelse av hva en levende kropp er i stand til. Ballettdanseren flyter mellom mennene og gjennom rommet, og i neste øyeblikk flyter han, livløs, i sjøen. Ikke lenger like alene, alle er like i møtet med graven på havet.
Traumer, tap og taushet
Fortellingen om danseren Sivert skal være inspirert av en virkelig hendelse, hvor en ung gutt forsøkte å unnslippe krigsseilas og bli danser i New York, men ble funnet og bragt tilbake på båt, fordi alle voksne over 16 som var på sjøen ble pålagt å seile til krigen var over. Å gå i land var i praksis å være desertør.
Hvor virkelige menneskene i filmen er, er ikke avgjørende for hvor sterk medfølelse vi får, hverken med Sivert, Alfred eller Sigbjørn. Fiksjonen bærer i seg selv, og det skinner tydelig gjennom at dette er en film som det har føltes viktig for Vikene å lage. Og den historiske sannheten bak er etter hvert godt nok dokumentert. Etter krigsutbruddet bestemte den norske regjeringen at alle skip av en viss størrelse (som var utenfor tyskokkupert farvann) skulle stilles til rådighet for Norge og de allierte. Norge var på dette tidspunktet en stor og viktig skipsnasjon, og over 1000 skip med mannskap ble del av uteflåten det nye rederiet Nortraship disponerte under krigen. Det er anslått at 3700 krigsseilere mistet livet og at 473 skip gikk ned.
Gunnar Vikene har forsøkt å fange dimensjonene i dette offeret, og Krigsseileren er som havet, stort, bredt og dypt. Derfor seiler våre folk i filmen i Altanterhavskonvoi, til Malta og på Murmansk. Derfor følger vi krigen både ute og hjemme (Bergen). Derfor strekker filmen seg over mer enn 30 år (og to og en halv time). Derfor handler den om menn, kvinner og barn. Derfor har filmen birollefigurer som synliggjør at noen av de som reiste ute var kvinner, representert ved Alexandra Gjerpens Hannah, og at noen var barn, representert ved Aksel (Leon Tobias Slettbakk). Hannah-karakteren får dessverre litt for liten plass til å bli særlig interessant. Aksels drama fra han som 15 åring blir reddet fra et torpedoangrep til han som 16 åring blir drept av et annet blir derimot kjernen i hovedpersonen Alfreds traume. Det blir Alfred som må avgjøre om en hardt skadd Aksel skal leve eller dø.
For én krigsseiler er viktigere enn andre i denne filmen, og det er Kristoffer Joners Alfred. Vikene og Joner går dypt inn i det mørket som omslutter Alfred på grunn av krigens påkjenninger. Det er en tung menneskeskjebne som handler om savn, om redsel, om moralske valg som er og blir ødeleggende, om svik, og om å hente seg opp igjen fra bunnen. Det er lett å tenke at dersom man skal finne en norsk skuespiller som skal personifisere traumer og tap, så er Joner det «opplagte» valget. Men egentlig har Joner fått alt for få roller av et slikt kaliber som her, selv om det er elementer av store dilemmaer og sterke følelser også i Bølgen (2015) og Skjelvet (2018). Alfred er Joners store rolle, og han svikter den ikke.
Pål Sverre Hagen har spilt både Thor Heyerdal og Roald Amundsen, men først her er han en helt ekte helt i mine øyne. Hverdagslig og litt feig, men også stødig, og med en vestlandshumor som går rett i hjertet mitt. De to skuespillerne gjør begge sine beste roller og har sikkert opplevd at de kunne spille hverandre gode. Ine Marie Wilmann må jobbe litt mer på egenhånd, alene med tre små barn som hun er i store deler av filmen. Selv om barna, og særlig Henrikke Lund-Olsen som spiller datteren Magdi, er flinke.
Et av grepene filmskaperne skal ha særlig ros for er jobben de har gjort med type-castingen av mindre roller. Av scenene hjemme i Bergen er det nemlig én som står ut, når Cecilia får besøk av presten. Presten spilles av en som er vant med å møte mennesker i sorg og krise, tidligere gateprest Thor Brekkeflat, som gir troverdighet til sorgens budbringer. En annen av de mange fine birollene er Nils-Ove Sørvik som kapteinen Jens Dahl, en vestlending med bakgrunn fra sjøen og dialekt med pondus. Det er sjelden å se en amatør være så autoriter og trygg i en film. Rollebesetning, språk, kallenavn, humor og vestlandsk forankring gir Krigsseileren særpreg. (Et resultat av målrettet arbeid fra Vikene og produsent Maria Ekerhovd.)
Krigsseileren rommer mange store og høydramatiske scener: angrep på skip, kamp på liv og død på en redningsflåte, en svært voldelig scene på et sykehus, bombinger av Bergen. Men det er i det tette, mellommenneskelige filmen gjør sterkest inntrykk. Relasjonene mellom de som seilte sammen, og mellom en kvinne og to menn. For det er jo det krig handler om, mennesker. Manusforfatteren Vikene har skrevet mange gode scener som fanger inn dette, og regissøren Vikene har gjort spennende valg hva gjelder vinkler og perspektiv.
Når bombeflyene kommer inn over Bergen 29. oktober 1944 vises ikke ødeleggelsene etter de alliertes andre fatale feilbombing på tre uker; bildet fester seg i stedet ved vinduet i det fattige kjøkkenet til Cecilia mens lyset sakte mørkner mot natt og bombeflyene skimtes der ute i mørket. Et slikt utsnitt muliggjør å holde tilbake informasjon om hvordan det har gått med Alfreds familie til et senere tidspunkt i filmen, men det er også en subtil måte å visualisere hva tap er på. Det er lettere å identifisere seg med tap av et hjem, gjennom bilder av det som var, enn en ruinhaug. Når de menneskelige skjebnene blir så berørende som her, skyldes det kombinasjonen av fortellerviljen og -evnen til Vikene, skuespillerne og Brandth Grøvlens evne til å være så tett, så tett på.
Vikene borer ikke dypt i det politiske og økonomiske sviket som rammet krigsseilerne når de kom hjem, men essensen er der. Som mange krigsfilmer er dette først og fremst en film om menn, og om kameratskap. Samholdet mannskapene i mellom gis kanskje et litt romantisk skjær, men filmen sier interessante ting om mannsroller. Som når filmen berører hvor trangt og homofobt det maskuline rommet kunne (kan) være, og hvor lett ukvemsord som fitte hangler over en mann som kan og vil noe annet, som å danse ballet. Filmen viser ulike former for styrke, mot og moral, både hos kvinner og menn. Og ikke minst synliggjør den hvor vanskelig det kan være for to menn å snakke om det de har opplevd sammen.
Til sist er Alfreds ansikt vendt mot oss. Selv bak masken som gjør Kristoffer Joner 30 år eldre, er det et ansikt som nesten går i oppløsning når han gjenforenes med sin gamle venn og medseiler Sigbjørn etter alle disse årene. Gjennom deres ordfattige møte skjønner vi mer om hvorfor det har vært så vanskelig å få denne historien fortalt. Den går nesten ikke an å fortelle med ord. Men det går med film, når det blir gjort som her.
*
Fotnoter
1. Jeg leste diktet i Even Teistungs anmeldelse av Mazdak Shafieians roman Skinnende døde i Klassekampen 17.9.2022. Diktet er tittelteksten i diktsamlingen «Unerzählt», som utkom i 2003, og oversatt til norsk av Even Teistung.
2. At historien om norske krigsseilere ikke har blitt fortalt har blitt gjentatt av mange, både i forbindelse med denne filmen og med utgivelsen av Jon Michelets store romanserie En sjøens helt (2012-2018). Når jeg velger underfortalt i stedet for ufortalt her skyldes det blant annet viktige bidrag som: Per Hanssons dokumentarbok Hver tiende mann måtte dø fra 1967, Guri Hjeltnes’ forskning og bøkene hennes Sjømann – lang vakt og Krigsseiler – krig, hjemkomst, oppgjør som inngikk i bokserien Handelsflåten i krig på 1990-tallet, samt den sterke og prisbelønte NRK-serien Evig heder (Magne Misje). Sistnevnte, også fra 90-tallet beskrives som «en serie om de vi glemte» består av seks episoder som er basert på over 100 intervjuer med krigsseilere og kvinnene som ventet hjemme. Jeg er sikker på at alle verkene jeg nevner her har blitt flittig konsultert av Gunnar Vikene i arbeidet med filmen. At historien først når ut til et bredt publikum med Michelets bøker og denne filmen er utvilsomt.
3. Bergen ble bombet av allierte fly to ganger i løpet av tre uker høsten 1944. Den første gangen, 4 oktober, var det ubåtbunkeren Bruno som var målet, men bombene traff blant annet Holen skole. 29 oktober var også bunkeren målet, men noen bomber traff området mellom Engen og Nøstet og drepte 43 personer. Vibeke Løkkeberg har blant annet skrevet om dette i romanen Allierte (2007).
