NB: Skribenten bak denne analysen er nå ansatt i Kulturmeglerne, men var ikke tilknyttet PR-byrået da teksten ble skrevet. Montages-redaktør Karsten Meinich bidro to uker som klippekonsulent på filmen, så redigeringsarbeidet med artikkelen er utført av en annen redaktør.

*

Det er tung tematikk som tas opp i Erika Calmeyers spillefilmdebut, Storm, som hadde norsk kinopremiere høsten 2022 og nå er aktuell på Netflix. Filmen hvisker bort det prototypiske skillet mellom godt og ondt, og dedikerer seg til gråsoner i spørsmålet om skyld, når alenemoren Elin tvinges til å måtte forholde seg til mistanken om at dattera hennes kan ha vært involvert i sønnens død.

«Jeg hadde først ikke så veldig lyst til å spille i denne filmen fordi det er et barn som dør i starten,» fortalte hovedrolleinnhaver Ane Dahl Torp til Filmweb i anledning filmens premiere. Intervjuet er gjort sammen med regissør Calmeyer, som har båret med seg ideen til Storm helt siden 2014, da hun og manusforfatter Johan Fasting (Ninjababy, Heimebane) vant pitchekonkurransen Nordic Talents,.

«Mitt barn dør,» fortsetter Torp i intervjuet. «Jeg tenkte at det ikke er noe gøy. Det er ikke gøy å se på, det er ikke gøy å spille. Men det som kommer etterpå […] Det er interessant.»

Det er riktig som Ane Dahl Torp selv understreker, at anslaget til Storm er av den vonde, ubehagelige sorten. Filmen starter med det som var ment å være en uskyldig familieaktivitet. Elin skal ut og fiske sammen med sin åtte år gamle datter Storm (Ella Maren Alfsvåg Jørgensen) og minstemann Ulrik (Tarald Buran-Kjersland). Mens mor er opptatt av å hente frem fiskeutstyret fra bilen, løper søsknene i forveien og man kan høre kranglingen deres bevege seg djupere og djupere inn i skogen – før det plutselig blir stille.

Elin slipper det hun har i hendene, for uroen slår henne som en knyttneve i magen. Aktsom gange og lette rop, går raskt over i spurt og skrik. Treslag, kvister og lyng passeres i panikk, og synet som møter henne der fremme, er Storm. Hun står alene ved elvebredden, stirrende nedover den strie strømmen – og Ulrik er vekk.

Fra barnemunn til barnemunn

I kjølvannet av Ulriks død, etterlates mor og datter til seg selv og hverandre. Yngstemann må dele gravsted med sin far, som familien tidligere har mistet av grunner vi ikke får vite, og Elin forsøker å få kontroll i ruinene. Hun returnerer til jobben sin på det lokale politikontoret, selv om hun oppfordres til å holde seg hjemme og ta det med ro, og sender Storm tilbake på skolen, i barnekor og sosiale tilstelninger.

«Jeg vet ikke hva jeg ville gjort i din situasjon,» sier faren til en av de andre i klassen – klønete, velmenende – over lunken pappkruskaffe på et foreldremøte. Elin har ikke særlig mye mer å respondere med enn at «Nei, det er jo ikke så lett å vite».

Men det tar heller ikke lang tid før den omsluttende medfølelsen fra nærmiljøet begynner å visne, i takt med kondolanseblomstene som kom på døren. Det begynner nemlig å spre seg et stygt, lite rykte, når en fødselsdag resulterer i en hviskelek der ordene som blir sendt fra barnemunn til barnemunn, er: «Storm drepte lillebroren sin».

Sjangertåke og fortolkningsdans

Scenarioet som rammer rollefigurene i Storm er som et mareritt, med utgangspunkt i et barns død, og hvorvidt det var storesøsteren som gjorde det. I arbeidet med tekst og regi har Fasting og Calmeyer likevel jobbet for å holde dette dramaet nede, ved hjelp av en innpakket, norsk hverdagslighet. Vi ferdes gjennom kommunale rom, kaffeslabberaset blant de foresatte, og bilturene til og fra familiehytta. Gjenkjenneligheten – denne nøkterne trangen til å tviholde på en hverdag selv i den mest ekstreme unntakstilstand – er med på å trigge kardinalspørsmålet: hvordan ville jeg selv ha handlet i en situasjon som denne?

I sin helhet står Storm i spenn mellom mysteriethrilleren og familiedramaet. I forkant av lanseringen i fjor pekte forventningssignalene sterkest i retning førstnevnte, med dens unektelig illevarslende tittel, samt en plakat som viser en kvinnes kropp ruvende over et barns, med håndflaten fast plassert over jentungens munn. Samtidig ble også filmen omtalt som «en vond og vakker fortelling» – ord som til en viss grad virket motstridende, satt opp mot dens visuelle innpakning.

Calmeyer uttalte i et intervju med Aftenposten, at hun ikke har villet være for tydelig med Storm: at grensene mellom det gode og onde er mer interessante når de overlapper. Tittelfiguren er derfor ikke ment å bli portrettert utelukkende som det ene eller andre, og handlingen byr således opp til en konsekvent fortolkningsdans med like tunge lodd på hver sin side av barnets skyldsskala.

I så måte er det gåten Storm som driver handlingen fremover. Tvetydigheten i jentungens atferd kan leses like følelseskald, selv morbid, som impulsiv, ren og simpelthen barnlig. På den ferske graven til Ulrik, henger hun seg for eksempel opp i praktikaliteter, som at det er umulig for begge søsknene å bli begravet ved siden av sin far. «Skal jeg ligge oppå Ulrik jeg, da, selv om han døde først?» spør hun mammaen sin.

Slike utsagn kommer bardust på og fremstår upassende, som om hun er emosjonelt avstumpet av situasjonen. Samtidig er det jo også slike betraktninger barn har en tendens til å plumpe ut med, utilslørte og plutselige tanker, uten forståelse for «riktig» og «feil» kontekst. Storm lurer også på hvorfor tante Bea (Ane Skumsvoll) besøker dem gråtende på sykehussenga, bare timer etter lillebrorens død. Spørsmålet bortforklarer Elin i denne omgang med at datteren er i sjokk, som hun jo naturlig nok kan være etter en traumatisk hendelse som dette.

Mørke motiver, som knokler på gips

Det er ingen tvil om at døden har vært nær på åtteåringen, og kanskje har hun fått et forherdet forhold til den. Visuelt er filmen supplert med noen interessante motiver av mørke, i retning dette. Første gang skyldspørsmålet reises omkring Storms innblanding i lillebrorens død, er i barneselskapet der Storm er utkledt som en levende død, iført hvite lakener og store, svartmalte ringer rundt øynene. På et senere tidspunkt har hun fått armen sin gipset, og Elin finner henne alene på soveromsgulvet, dekorerende en skjellettarm med fet, svart tusj over den hvite avstøpningen.

Alle disse «tegnene», eller detaljene, blir det stadig flere av, og etter hvert begynner også Ane Dahl Torps Elin å bite seg merke i dem. Erika Calmeyers utforskning av hvor langt rollefiguren er villig til å gå som mor for å beskytte barnet sitt står helt sentralt i filmen, og jo mer mistenkeliggjort datteren blir – for både tilskueren og nærmiljøet – dess mer iherdig settes Elins moderlige instinkt på prøve.

Den moderne morsrollen på film, og da med særlig vekt på feilbarhet og skavanker, er en tematisk krumtapp det er lett å la seg fascinere av. Det avslører nemlig mye om hva som er de uttalte (og uskrevne) «sannhetene» og forventningene til hva en mor i dag skal være. I både verker som Luca Guadagninos I Am Love (2009), eller Lynne Ramsays Vi må snakke om Kevin (2011), figurerer for eksempel Tilda Swinton som en ambisiøs og egenrådig kvinne som på ulike måter svikter som mor – og filmskaperne lar denne «utilstrekkeligheten» slå ut i en narrativ straff av dem hun er glad i.

Selv om det er tydelig at Calmeyer ikke har ønsket å lage et svart/hvitt-bilde av Storm som sosiopat eller dydsmønster, står Ramsays film i relevans til det mørke, psykologiske sløret over familiedramaet, og hvordan hovedpersonen føres ut i en selvransakelse av sin egen egnethet som mor: er ungen hennes et resultat av manglende, moderlig varme?

Til å begynne med tar Elin datteren i forsvar. Onde tunger begynner å tale, og hun tyr til protest og motsigelser, men går også mer manipulativt til verks i form av løgner, villedelse og overtredelse. Men den gryende tvilen hennes fargelegger handlingen mer og mer, og det kommer blant annet til uttrykk i en av filmens mest kunstnerisk engasjerende scener, der Elin sitter i publikum og studerer en scenebelyst Storm, som fremfører salmer med barnekoret.

Salmen som synges er full av blåtoner, melankolsk og mystisk, og strofen som gjentas er: «I øyets lyse iris, bærer du en mørk pupille.» Scenen er stemningsfull, og fungerer som et tiltrengt taktskifte i filmens ellers rimelig monotone klang. Episoden lar også tankene vandre over til en liknende sekvens i det franske thrillerdramaet L’heure de la sortie (2018, vist på Oslo Pix) av Sébastien Marnier. Her er hovedpersonen en lærer som mistenker at elevene legger onde planer, og også han forsøker i besettelse å tyde de unge, lukkede fjesene deres, mens de synger i kor. På denne måten forenes effektivt tilskuerens og protagonistens blikk i en kriblende fellesfølelse av det gåtefulle og urolige, og fyller tolkningen vår med tvil.

Omfavnelser på kirkegården

På veien mot å virkeliggjøre spillefilmdebuten Storm, og med en inneklemt pandemi underveis, har Calmeyer rukket å gjøre seg bemerket med prisvinnende kortfilmer, som eksamensarbeidet Lea (2014) og Weight of Spring (2018). Hun har også hatt regioppdrag på populære serier som Young Royals, Twin og Nudes. Så da kinofilmen hennes endelig så dagens lys i fjor, var det ikke uten spenning man gikk den i møte – og det er tydelig at Calmeyer, med Fasting på manus, har tatt den relevante researchen sin på alvor.

Det er nemlig en faglig kvalitet ved Storm som gjør den særs relevant som diskusjonsverk, særlig for de som jobber med krisehåndtering, pårørende og barnepsyke. For i tittelfigurens dobbelthet kan man også lese inn spor av et ubehandlet traume, som ligger og presser – under filmens thrillerfilter av antagonisme.

Etter lillebrorens drukning har Storm for eksempel nektet å dusje, hun lider av søvnforstyrrelser og tynges av en angstfylt trangt til å telle. Tvangstellingen har hun også hatt før Ulriks død, antakeligvis som en reaksjon etter tapet av faren, og det er faktisk denne tendensen som innleder filmen: med Storm sittende i sin egen verden, stirrende ut av passasjervinduet, mens hun teller passerende biler. Kameraøyet hviler nært ved ansiktet hennes, og for hver niende bil som kjører forbi, holder hun pusten – som et andektig ritual.

Dette fortsetter hun med når Elin har parkert bilen, og skal begynne å finne fram fiskeutstyret. Åpenbart preget og urolig, står hun og speider etter flere biler. «Det må komme én til,» maner hun, og får det bagatelliserende svaret tilbake fra moren: «Det er ikke farlig, det er bare et tall.» Kort tid etter løper Ulrik inn i skogen, ropende på tallet ni, og når Elin ber Storm om å løpe etter for å passe på ham, blir det siste gang hun ser de to barna sine i live sammen.

Tellingen til Storm blir aldri diagnostisert, den bare er der, som en eim av uro, og medvirkende rot til utagerende atferd. Tendensen er interessant, og utløser også en av filmens mer originale, bevegende scener, som brobygger mellom mor og datter. Storm har på dette tidspunktet stukket av, og Elin finner henne på kirkegården. Døgnet er på knivseggen mellom natt og grytidlig morgen, og Storm har fått et totalt oppheng i at hun ikke kan dra hjem før hun klarer å telle over hver eneste gravstein.

I denne scenen imøtekommer faktisk Elin datteren, ved å ta i bruk hennes eget språk. De inngår derfor en avtale om å fordele gravene seg imellom, og mens de går rundt og teller, glimter det også til noen såre innrømmelser av hva det er som tærer på Storm. Mor og datter ender i omfavnelse på kirkegården, og de er likere enn de tror: begge legger de lokk på sorgen og lidelsen sin.

De ikke-håndterte følelsene

Når det er sagt, så herjer det et savn etter flere slike scener i Storm, scener som er ment å berøre. Filmfortellingen her er ofte så konkret, som om den vender nesa si ned i en ferdig opptråkket sti, slik at det «noe større» den potensielt kan formidle, aldri helt får stige til overflaten.

Tilnærmingen til filmens problemstilling står altså tidvis i veien for de store følelsene, og seeropplevelsen blir i så måte liggende på det mer instrumentelle nivået. Av samme grunn går også fokuset noen ganger utover filmens kunstneriske potensial, da den kommer til kort i å si noe om virkeligheten, utover at den gjengir den.

Som en kontrast har vi eksempelvis Dag Johan Haugeruds Barn (2019) – også denne filmen har et utløsende scenario hvor et barn forårsaker et annet barns død, men her for å legge til rette for å kunne si noe dypere om mekanismene i oss og nærsamfunnet, og hvordan disse kommer til uttrykk i møte med en katastrofetilstand.

Erika Calmeyers trinnvise håndtering av den ytre situasjonen, der barnevernet, politiet og skolen kobles på, oppleves troverdig. Men av og til skorter det noe på den indre håndteringen, som hvor overbevisende det oppleves at rollefigurene reagerer på sin egen situasjon. Idet Elin returnerer hjem etter drukningen, knekker hun illustrerende sammen ved synet av sønnens legoklosser på stuegulvet – en brå påminnelse om han fysiske fravær, og samtidige nærvær. En slik scene burde kjennes på kroppen, overøst av betydning og drevet av vår empati med karakteren, men i stedet reduseres den til det som føles som en svipptur innom alvoret av å miste et barn, som en narrativ brikke og ren nødvendighet for at filmen skal få sette i gang med det den egentlig vil fortelle.

Dette inntrykket forekommer også andre steder, i øyeblikk som oppleves narrativt konstruerte og skrevne mer enn ektefølte, også i leveringen av enkelte replikker. Det er en manglende emosjonell slagkraft jeg søker etter i Storm, selv om Calmeyer tematiserer sider ved sorg og traume som nettopp berører det fortrengte, inneslutta og ikke-håndterte, slike medvirkende faktorer som gjør at vi fort kan gli fra hverandre heller enn å nærmes i møter med motgang.

Det er ikke sånn at vi på død og liv må ha melodramaet, og dette er heller ingen sjangerfilm som skal la traumet av å miste (og mistenke) et barn, slå ut i full terror à la uhelbredelige filmmødre som Toni Collettes bravurrolle i Hereditary (2018), eller Charlotte Gainsbourg i Antichrist (2009) – ekstremsporttilfellene på film der tapet av barn blir en rollefigurs diabolske undergang. Men det er et tankekors, om enn satt på spissen: kan en film som bygger på et marerittscenario, la de marerittstore følelsene utebli?

Denne nerven ved Ulriks død vies for lite plass, ikke dødsfallet i seg selv, men betydningen av det. Som tilskuer savnes det en mer emosjonell investering i menneskene, fordi vi fotfølger og observerer dem utagere, kollidere og konsolidere, men det blir ofte fra en viss avstand.

«Det er min overbevisning at de absolutt fleste av oss forsøker å gjøre sitt beste, men så klarer vi likevel å gjøre skade,» sa Calmeyer til Aftenposten om utgangspunktet for Storm. Som spillefilmdebut er dette et svært lovende arbeid, som utfordrer forestillingene våre om de smås speilblanke renhet. Filmen veksler mellom teoretisk nysgjerrighet og et ønske om realisme, men er på sitt beste når den er stemningsfull og lur.

Klangbunnen i Storm oppfordrer til å møte det en frykter, og stå i det en føler. Det er derfor litt synd at den selv mangler vilje til å gjøre det samme, noe som reduserer effekten den har i sin helhet.