Livet er en lek med døden: School’s Out

Oslo Pix 2019: Mens elevene konsentrerer seg om prøven de har fått utdelt, beveger læreren seg bakover i klasserommet. Stille og rolig åpner han et vindu, klatrer over karmen, og hopper ut. Hendelsen trekker klassen mot ruta, hvor de blir stående og stirre ned på den bevisstløse voksenkroppen, uttrykksløst og lenge.

Slik starter den franske nesten-grøsseren School’s Out («L’heure de la sortie»), med et brått og brutalt selvmordsforsøk. Dette er Sébastien Marniers andre spillefilm siden debuten Faultless («Irréprochable», 2016), og historien er basert på Christophe Dufossés roman fra 2002, Etter siste time.

I hovedrollen har vi Laurent Lafitte, som vi blant annet husker fra Elle (2016). Her inntar han rollen som den 40 år gamle lærervikaren Pierre, som skal ta over ansvaret for den tragedierammede skoleklassen. Disse elevene er for øvrig ikke som andre jevnaldrende – de er intellektuelle vidunderbarn som, til rektors store stolthet, er blitt stuet sammen til rikmannsskolens egen, lille eliteklasse.

Det er med veslevoksen arroganse og en utfordrende direkthet at ungdommene tar imot den nyankomne, som øyeblikkelig stilles til veggs med hvorfor han ikke er kommet lengre i livet enn en vikariatstilling. Elevene legger ikke skjul på skepsisen overfor klasseforstanderens erstatter, og ber Pierre om å slutte å vase bort tiden deres når eksamen er rett rundt hjørnet – og det til tross for at de allerede ligger så langt foran at de har startet på neste års pensum.

Pierre synes elevenes oppførsel – og de andre lærernes utilslørte respekt for dem – er merkelig. Selv om ungdommene nettopp har vært vitne til en traumatisk hendelse, avslører de ingen følelser, og når Pierre ved en tilfeldighet snubler over aktivitetene til seks av dem etter skoletid, forsterkes uroen. Vennegjengen driver nemlig og filmer hverandre mens de utøver farlige stunt, som å ta tiden med plastposer over hodet, og å motta bank uten å kjenne smerte.

Ungdommenes dødsflørt sender Pierre ut i en vill og paranoid besettelse, og jo mer han får vite dess sikrere blir han på at skoleelevene pønsker ut noe ondskapsfullt. Antagonistiske barneskikkelser er et klassisk horror-element, og i Pierres drømmer kommer elevene mot ham i kjent It Follows-stil, med grøssende fakter a la The Omen-seriens Damien Thorn. Men regissør Marnier tilfører samtidig ungdommene en intellektuell og flerdimensjonal brodd, som effektivt sørger for at filmen unngår klisjé- og stereotypiske fallgruver.

Lafitte spiller godt, og i hvilken som helst normal klasse ville rollefiguren hans vært en drømmelærer, med «forelska i lærer’n»-vibber undervisningsåret ut. Ikke bare er Pierre kvikk og oppmerksom, men samtidig sporty og kjekk – noe også Marnier velger å framheve fra tid til annen ved å la kameraøyet hvile over Lafittes svette og definerte mannsestetikk.

Pierre som i starten fremstår som en selvtilfreds ungkar, innrømmer etter hvert for seg selv og andre at han er redd for forpliktelser og hva fremtiden vil bringe. Tross sin homofile legning begjærer han bare heteroseksuelle, utilgjengelige menn, og sakker tempoet så fort ferdigstillingen av doktoravhandlingen nærmer seg. Når en av elevene hevder Pierre er besatt av dem fordi han prøver å fylle et tomrom i sin ellers sørgelige tilværelse, treffer hun åpenbart en nerve, ettersom han svarer med et hardt klaps i retur.

Marniers rendyrker et moderat filmspråk, ofte stillferdig observerende, på «trygg» avstand, men historiefortellingen blir aldri kjedelig av den grunn. Rytmen er hele tiden god, og spenningen intakt. Som tilskuere sitter vi aldri på mer info enn hovedpersonene selv, og dette fører oss ut på en like desperat ferd, lengre og lengre ned i denne besynderlige enigmaen.

Skildringen av privilegerte rikmannsbarn som ter seg moralsk belærende – og liksom sogner til en antikapitalistisk ideologi – preges av besk humor. Ungdommens eksterne, materielle luksus synes ikke å berolige deres interne, eksistensielle apati. Drevet av en nihilistisk holdning til livet, hevder de derfor at det ikke eksisterer noen fremtid.

Som del av filmprosjektet deres kommer Pierre over noen urovekkende kompilasjonsvideoer med innsamlede klipp av alt fra dyreslakt, oljedekkede hav og naturkatastrofer, til kreftsyke barn, ildpåsatte mennesker og terrorangrep. Ifølge elevene representerer dette Pierres generasjon, et perspektiv som er spesielt relevant i lys av dagens unges miljøkamp med Greta Thunberg i front – selv om School’s Out ble laget et år før denne bevegelsen startet.

Filmens ugne, slepende vesen vekker assosiasjoner til for eksempel The Killing of a Sacred Deer. Marniers kjølige og direkte anslag minner om Michael Hanekes kompromissløse filmunivers, som selvmordscenen i Skjult, eller den unge, mørke meningsløsheten i Funny Games.

Den trykkede atmosfæren sprites opp av tilbakevendende elektronika-musikk, laget av den franske indiegruppa Zombie Zombie, som også står bak elevenes coverversjon av Patti Smiths låt «Free Money», som framføres ved to forskjellige, ytterst fengende anledninger.

Som spenningsfilm leker School’s Out med sin egen forutsigbarhet, alltid med selvsikker underholdningsverdi. Den overraskende slutten sår samtidskritiske tankespirer med sitt skrekkscenario – skildret med ungdommenes blikk, som en nihilismens triumf.