Et kroppslig filmminne: Å se The Green Mile (1999) på kino som 15-åring, og svimmelheten og hjertet som løp løpsk da John Coffey (Michael Clarke Duncan) blir ført mot sin uunngåelige skjebne.
Den klaustrofobiske opplevelsen av å se en rollefigur gå en varslet dødsstraff i møte i en fiksjonsfilm, gjorde det vanskelig å forestille seg hvordan det ville være å bevitne en henrettelse i virkeligheten. Werner Herzogs dokumentar Into the Abyss (2011) er et filmeksempel der vi kommer ubehagelig nær: her møter vi dødsdømte Michael Perry få dager før han skal henrettes, og får høre hans refleksjoner rundt sin forestående ende. «I don’t know what’s gon’ happen. We gon’ see. We gonna find out. I find out on Monday», er hans siste ord til Herzog.
I Richard Linklaters nye film Hometown Prison, et bidrag til den HBO-aktuelle dokumentarserien God Save Texas, ligger fokuset først og fremst på straffesystemet og øvrige impliserte, mer enn på de dødsdømte. Men i likhet med Herzog-dokumentaren befinner vi oss i Huntsville, Texas – befolkningsmessig på størrelse med en middels stor, norsk by – der fengslene er å regne som hjørnesteinsbedrifter.
Linklater intervjuer flere innbyggere om en ubehagelig sirene som tidvis skjærer gjennom byen. Noen mener den signaliserer vaktbytte i et av fengslene, men ingen vet helt sikkert. De institusjonelle murveggene er en integrert del av lokalmiljøet. Med filmkameraet slippes vi bak.
HBO-serien består av tre episoder regissert av henholdsvis Linklater, Alex Stapleton og Iliana Sosa. Som inspirasjon for prosjektet ligger boka God Save Texas: A Journey Into the Soul of the Lone Star State (2018), og de tre bidragene – som er som isolerte dokumentarfilmer å regne – har som mål å utforske «the past, present, and future of Texas».
I begynnelsen av Hometown Prison møter vi Linklater utenfor et fengsel i Huntsville i 2003. Regissøren stilte da opp med kamera i en demonstrasjon for frikjennelse av Delma Banks Jr., en svart amerikaner dømt til dødsstraff på sviktende grunnlag. Banks ble benådet ti minutter før han skulle få den dødelige injeksjonen, men er fortsatt fengslet i dag.
20 år etter arkivopptakene vi får se i innledningen er Linklater tilbake på sitt hjemsted. På dette tidspunktet har det blitt henrettet nesten 1000 personer i Huntsville, og en fjerdedel av befolkningen er innsatte fordelt utover byens mange fengsler. Ettersom fangeindustrien er så sentral, er den også forbundet med Linklaters oppvekst. Vi får et innblikk i det amerikanske fengselssystemet, men med en personlig vinkling.
Filmene Dazed and Confused (1993), Bernie (2011), Boyhood (2014) og Everybody Wants Some!! (2016) er alle delvis inspirert av regissørens egne opplevelser fra oppveksten i Huntsville. Noen steder i Hometown Prison klippes det til scener fra disse Linklarter-filmene, og de virkelige stedene som har ligget til grunn. Det er underlig, på grensen til drømmeknusende, å få vite at fengslene tronet omkring skolen, baseball-banen og biljardklubben i «virkelighetens» Dazed and Confused (selv om Linklater i filmen har flyttet handlingen til Austin).
En av regissørens stefedre, portrettert i Boyhood som rollefiguren Jim, jobbet som fengselsbetjent. Skoleballet til Linklaters søster ble holdt i et fengsel, mens moren startet et program for å gjøre det enklere for eksfanger å returnere til samfunnet. USAs prison-industrial complex kommer tett på alle som vokser opp i Huntsville, og kan sammenlignes med oljeindustrien i Stavanger, Norsk Jernverk i Mo i Rana eller andre bedrifter som har hatt stor betydning for arbeid og befolkningsvekst her til lands. I filmen trekkes det også en parallell til Hollywood, som eksempel på hvordan kultur og arbeidsliv i en by kan være sammenvevd.
Selv om Linklater navigerer oss ut fra et personlig grunnlag, er dette først og fremst en dokumentar om andre mennesker som har en direkte kobling til fengslene. Regissøren møter blant andre Fred Allen, som også ble intervjuet i Into the Abyss. Han jobbet i årevis som ansvarlig for sikring og stropping av dødsdømte, før giftsprøyten ble satt. I Hometown Prison får vi høre Allen gå skjematisk gjennom rutinene, men også fortelle om hvordan han etter 130 henrettelser fikk et sammenbrudd og ikke klarte mer.
Linklaters perspektiv er stort sett som nysgjerrig, lyttende «heimstad-dokumentarist». Men det er ingen tvil om at han også ønsker å rette et kritisk blikk mot en industri som legger til rette for rasisme, psykiske belastninger og fatale feilvurderinger.
Slik en venn av Linklater og tidligere innsatt påpeker, er det en tendens at mennesker med minoritetsbakgrunn og dårlig råd får vanskeligheter med å komme seg ut av fengselssystemet. Industrien har skapt en massiv økning både i privatdrevne fengselsbygg og innsatte. På midten av 1990-tallet ble det over en periode på 18 måneder bygget svimlende 43 nye fengsler i staten Texas.
Problemstillinger knyttet til USAs fengselsindustri har dukket opp i sammenhenger der jeg har fordypet meg i helt andre sider av amerikansk kultur, spesielt i biografisk litteratur om svarte rap-artister. Afroamerikanske menn fra underklassen er og blir overrepresentert i fengsel. Fra 1980-tallet og utover skyldtes det særlig the war on drugs og økte straffer for oppbevaring av narkotika. En uendret gjennomgangsholdning i det amerikanske rettssystemet er at det er viktigere å få lovbrytere dømt og fengslet, enn å forebygge kriminalitet.
«The system of mass incarceration works to trap African Americans in a virtual (and literal) cage,» uttalte Michelle Alexander i The New Yorker-artikkelen The Caging of America fra 2012. «If mass incarceration is considered as a system of social control — specifically, racial control — then the system is a fantastic success.»
Ved hjelp av arkivmateriale og intervjuer dykker Linklater også ned i den rasebetingede materien, men han kunne gjerne brukt mer tid på denne delen av amerikansk fengselshistorie. Enkelte steder går filmen litt vel raskt gjennom hendelser og viktige personer. Samtidig er det fint at Linklater er så konsekvent i sitt kontemporære, humanistiske fokus – møtene med enkeltmenneskene – som i seg selv gir tematisk input flere steder.
Møtet med high school-eleven Tega belyser Texas fra mange sider på én gang. Tega kom til Huntsville fra Nigeria med familien sin, og faren jobber i dag som fengselsansatt innenfor Texas Department of Criminal Justice. Fengslene rekrutterer afrikanske innvandrere til stillinger de lokale ikke vil ha, og i alle fall for Tega og hans familie, er det en bro mellom arbeidslivet og kirkesamfunnet de tilhører. Faren anslår at 95 prosent av medlemmene i den kristne menigheten deres jobber i fengsel, en menighet som består av afrikanske innvandrere. Jeg opplever det som et interessant tall, med tanke på at det statistisk sett er konservative velgere i USA som er tilhengere av dødsstraff, og at en markant andel av de innsatte har sort eller brun hudfarge.
Tega selv uttaler at han ikke liker det amerikanske fengselssystemet og ikke ønsker å jobbe i det når han blir voksen. Samtidig har det skapt økonomisk sikkerhet for familien, og i sin tur antakeligvis bidratt til hans integrering i lokalsamfunnet. Bildet av delstaten nyanseres ytterligere når han fremhever mangfoldet og aksepten som omgir ham – i sterk kontrast til Texas’ rasistiske historie.
En annen god og mellommenneskelig del av filmen, er når vi får stå sammen med pårørende familie og vente på nylig løslatte fanger. Man kan føle sekundene tikke, den sitrende stemningen – og gleden over gjenforeningen. En gutt klarer knapt å vente før pappa endelig dukker opp; han er rastløs, kikker nedover gaten. Forhåpentligvis vil faren klare å holde det han har lovet sønnen – at dette var siste gangen.
Hometown Prison er ikke så langt unna den type slice of life som vi kjenner fra Richard Linklaters fiksjonsfilmer. I dokumentaren benytter han sin tilstedeværelse på vellykket vis, til innsikt i en industri som på ulike måter fortsetter å påvirke det amerikanske samfunnet.
*
De tre dokumentarene i serien God Save Texas, inkludert Richard Linklaters Hometown Prison, vises nå på strømmetjenesten HBO Max.