Kosmorama’11: Hevn er primus motor for en stor andel av filmene som lages verden over, men Sør-Korea har siden 2000-tallet utmerket seg som en av de få landene som nesten har perfeksjonert historier med nettopp dette som drivkraft. Park Chan-wooks hevn-trilogi med Sympathy for Mr. Vengeance, Oldboy og Sympathy for Lady Vengeance har gått sin seiersgang verden over, både på festivaler og i folks DVD-hyller. Regissøren har blitt så og si et synonym med bølgen som oppstod der for godt over ti år siden, og med det har de stilistiske og komplekse filmene hans banet vei for andre regissører som bruker hevn som hovedtema. Kim Jee-won er en av disse.

Hevnen er et godt brukt virkemiddel i fortellinger som finner klangbunn i så og si alle kulturer verden over. Dens enkle prinsipp brukes i alt fra gangster-filmer til sosialrealistiske verk. Så opptatte av hevn er mennesket at vi har utviklet et system hvis eneste hensikt i livet er å dele ut hevn på vegne av en større gruppe. Rettsapparatet er noe vi finner verden over, så det er altså ikke uten grunn at hevnfilmer slår såpass an som de gjør. Sørkoreansk film har bidratt til å spisse sjangeren enda et par hakk ved å gjøre de ekstremt fokuserte i sin vilje til å kutte vekk alt annet. De er brutale, enkle og stilistiske; alt fettet er kuttet vekk for å få mest mulig fokus på hevnen i seg selv. Store, sjelevrengende hendelser gjør at protagonisten søker hevn over overgriperen, og han eller hun stopper ikke før den ultimate hevnen er oppnådd.

Kim Jee-woons nyeste film I Saw the Devil følger nettopp denne oppskriften. Protagonistens forlovede blir som ugress grovt kuttet ned av en seriemorder, og han sverger hevn. Ettersom han er politimann skulle man nesten tro at han var opptatt av å etterforske saken og få den mistenkte for retten, men neida – her får man ikke servert en oppklaringssak. Vi vet hvem som har gjort det, og nå er det klart for å se hvordan hevnen utføres. Med en så enkel og banal historie skulle man tro at dette blir en kjedelig og repetitiv som eksempelvis i Saw-filmenes torturpornografiske prosjekt. Men regissøren klarer å la karakterene være såpass komplekse at de umiddelbart fenger vår interesse og får oss til å tenke over hva annet som ligger bak de ulike historiene som fortelles.

Siden historien er så enkel, men samtidig rikholdig på perverse karakterer, begynner en allikevel smått å lure på hva Kim Jee-woon vil med denne filmen. Vi får ikke servert et realistisk bilde av samfunnet, ei heller er det et dystopisk fremtidsbilde vi får ta del i. Det hele foregår såvidt vi vet i nåtiden. Siden forskjellen mellom god og ond er såpass polarisert, er det derfor også ganske lett å trekke paralleller til den fortsatt pågående konflikten mellom Nord- og Sør-Korea (ingen formell fredsavtale er signert; partene har kun signert en foreløpig våpenhvile). På ondskapens side er et menneskeliv lite verdt, noe vi kjenner igjen fra hvordan «Den demokratiske folkerepublikken Korea» hersker nådeløst over sine borgere. Parallellen mellom filmens handling og det virkelige liv er derfor stor. Trusselbildet sørkoreanere daglig må leve med manifesteres i filmen som djevelen selv.

Djevelen personifisert.

Voldsskildringene i I Saw the Devil er ekstreme, og enkelte scener river hardt i hjerteroten når Kim Je-woon virkelig kjører hardt på med å vise oss hvor forsvarsløse ofrene er når de står ovenfor ren ondskap. Den seksualiserte volden settes i kontrast mot filmens estetikk som rett og slett er styggvakker. Fotoet er slående, fargene er kraftige og mettede og kamerakjøringene er lekent gjennomført – akkurat som de andre filmene av regissøren. Forøvrig et kjent grep som sørkoreanske filmer ofte benytter seg av; sammenblandingen av ekle og gode konnotasjoner.

Sammenligner man denne filmen med andre Kim Jee-woon-filmer, faller denne nok dessverre litt i bakkant siden den mangler noe de andre har. Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det som mangler, vil jeg nok tro at det hele koker ned til fraværet av humor. The Quiet Family, The Foul King, A Tale of Two Sisters, The Good, The Bad, The Weird og A Bittersweet Life har en mørk for form humor som setter prikken over i’en og gjør at filmene blir rene mesterverk. Dette mangler I Saw the Devil, og den fremstår dermed som litt for mørk og uten særlig hell i sitt forsøk på å kritisk fortelle oss noe om den sør-koreanske samtiden den ble laget i.