Berlinalen 2009. Ryktene fra Sundance hadde sagt sitt, og flere av oss som stod i kø for å få en av de 1800 setene i Friedrichstadt Palast ante konturene av det vi skulle se. Ikke siden Audrey Hepburn plasserte seg øverst på stjernehimmelen med rollen som Prinsesse Ann i Roman Holiday, hadde man sett et mer tydelig gjennombrudd.

Et par timer senere fader rulleteksten inn på An Education. Spontan applaus bryter ut i det massive palasset, og et sted langt der nede på første rad prøver en vever skikkelse febrilsk å komme seg gjennom folkemengden og opp på scenen. En tysk konferansier hjelper henne, og snart står hun ved siden av han. Selv fra min plass helt bak i salen ser jeg at hun rødmer, og når konferansieren introduserer henne, er jeg nesten sikker på at hun skal svime av. Carey Mulligan, sier han, og salen eksploderer. Selv har jeg så kraftig gåsehud at jeg er redd kvinnen i 50-årene ved siden av meg skal se det. Men øynene hennes er så tårevåte at hun vel ikke ser stort mer enn sine panegyrisk applauderende hender.

An Education er ingen original film, tidvis er den faktisk så klisjéfylt at en såpass rutinert og kreativ forfatter Nick Hornby burde skamme seg. Historien om den skoleflinke jenta som forelsker seg, dropper skolen og vennene, men som finner seg selv på veien, har blitt fortalt med alle tenkelige vendinger opp gjennom filmhistorien. (Her inspirert av memoarene til Lynn Barber.) Men der brorparten av disse i beste fall ble rammefortellinger for vellykket satire à la Mean Girls, greier regissør Lone Scherfig å løfte Hornbys manus til noe atskillig mer dyptloddende. For de egentlig ganske så stereotype karakterene og forutsigbare replikkene sprudler av liv! Fra Alfred Molinas nyanserte tolkning av hovedpersonens overbeskyttende far til Peter Sarsgaards kledelig Casanova-aktige kjæreste, fra Rosamund Pikes herlig stødige parodi på den dumme blondinen til Olivia Williams‘ helt nødvendige intelligente motvekt. Det er også ekstra deilig at Emma Thompson stikker innom, og leverer monologer av det slaget bare britiske skuespillere gjør.

Men det er Mulligan som eier, lever og løfter denne filmen, og de ganske så krevende referansene til Hepburn er helt på sin plass. For sjelden har vel et møte mellom en kameralinse og skuespiller vært bedre enn her? Ja, det måtte da isåfall være i nettopp Roman Holiday, eller i andre lignende gjennombrudd som Cate Blanchett i Elizabeth, Nicole Kidman i To Die For eller i publikums første møte med Snehvit. Om forelskelse ved første øyekast er mulig i det virkelig liv vet jeg ikke, men en sjelden gang kan man tilsynelatende oppleve det med en kinobillett. Skuespillerinnen som noen av oss kanskje husker fra tv-serien Bleak House eller Joe Wrights Pride and Prejudice for et par år tilbake, har en tilstedeværelse helt i særklasse. Men det handler om mer enn som så. Det ligger et bunnsolid skuespillerhåndverk i bunn -- både de emosjonelle svingningene, den komiske timingen og replikkleveringen sitter som et skudd. Hornbys manus tillater da også Mulligan å vise et bredt spekter, fra det subtilt sårede til det ytterst sensuelle, fra det intelligente til det umodne og alt turneres med stålsikker modenhet. At Hollywoods produsenter nå slåss om å caste den britiske jenta er ikke rart; hun kan nok gjøre det meste!

Scherfigs film er blitt en opplevelse av det medrivende, deilige og engasjerende slaget. En skikkelig feelgood-perle du faller for fra første sekund, med perfekt balansert humor, tristesse og et skuespillerensemble av ypperste britiske klasse. At du også får muligheten til å se en stjerne bli født, er vel alene nok til å ta turen? Hva angår sammenligningen med Hepburn, er det tydelig at også regissøren visste hva hun hadde: