Oz the Great and Powerful er unektelig en variasjon over legendariske The Wizard of Oz (1939). Men denne nye filmen er først og fremst en filmatisert forløper til den originale kilden: L. Frank Baums roman «The Wonderful Wizard of Oz» fra 1900.

Oz the Great and Powerful går altså i dialog med det som gjennom drøyt hundre år har blitt en amerikansk mytologi, men gir seg også i kast med filmmediets teknologiske historie. Det er gledelig å se at Disneys høyt budsjetterte film også innehar en solid dose nostalgi og sjarm, som først og fremst må krediteres regissør Sam Raimi.

Akkurat slik som de senere års Oscar- og festivalfavoritter The Artist (2011) og Tabu (2012), leker Oz the Great and Powerful seg med filmhistoriens barndom – eller i det minste ungdom. Første del fremvises i academy ratio-format og svart/hvitt, og er også filmens mest utpreget humoristiske. Vi møter Oscar «Oz» Diggs (James Franco) i et støvete Kansas, der han livnærer seg som en umoralsk bedrager på sirkus. Hans høyre hånd Frank (Zach Braff) hjelper til med å gjøre Oz’ illusjonsspill troverdig, blant annet ved å spille stemningsfullt på fløyte bak scenen. Han er likevel mektig lei av «magikeren» Oz’ amatørmessige taskenspill, og Braff er svært morsom som denne lettere oppgitte rollefiguren.

Etter at kvakksalveren og kvinnebedåreren Oz blir avslørt som en juksemaker drives han på flukt, nokså spektakulært i en luftballong, strake veien inn i en tornado. Her begynner filmens visuelle 3D-effekter virkelig å komme til sin rett, der tyngdekraften oppheves, gjenstander flyr omkring og virkelig magi setter en forvirret Oz på prøvelser. Oz ber for sitt patetiske liv og ser ut til å bli hørt, for like etter sprer bildet seg utover i widescreen-format, mens fargene fyller lerretet. Vi er i ferd med å lande i en annen verden.

Overgangen fra den første monokrome delen, der både bildeformat og hovedperson lever under trange kår, til det fargerike og brede «Land of Oz», er særdeles effektfullt. Forandringen skaper også en følelse av en film som virkelig er i kontakt med sitt publikum. Man sitter i salen og ser en film som plutselig vokser seg vannrett utover den fysiske flaten, og gjennom 3D-illusjonen vokser den også mot deg. Selv ble jeg regelrett bergtatt, og syntes dette var en helt super opplevelse. Mens filmens første del frembragte et savn etter en tid man aldri har opplevd, ble resten av filmen en annen type fantasi, en technicolor-aktig flukt inn i en drømmeaktig, lettere syrebadet verden, med digre planter og merksnodige vesener.

Et fascinerende aspekt ved denne drømmeaktige tilstanden, er at tryllekunstneren Oz sitt liv i filmens første del nærmest overføres til en bedre utgave av virkeligheten i Oz-land, der flere av skuespillerne fra åpningsdelen nå spiller nye, men nokså like roller. Oscar «Oz» Diggs har alltid ønsket å bli «great and powerful» – han fikk det ikke til i Kansas, men får en ny mulighet i det magiske landet. Michelle Williams er sentral i to ulike roller, som i bunn og grunn er den samme, men i den nye verdenen er hun en god heks – kanskje Oz vil vinne henne her? To andre kvinneskikkelser dukker imidlertid opp, søstrene Theodora (Mila Kunis) og Evanora (Rachel Weisz), også de med en heks i magen og et sårbart hjerte for den nyankomne. Oz blir utpekt som mannen som skal knuse «The Wicked Witch», men hvem av heksene er egentlig den slemme og hva om Oz blir avslørt som den lurendreieren han er, enda en gang?

I løpet av Oz the Great and Powerfuls første del fram mot mer farge og bredde, har filmen også etablert seg som en «Sam Raimi-film», i større grad enn en storproduksjon fra Disney. I likhet med Evil Dead-trilogien og flere andre Raimi-filmer, er det akkurat som om filmen selv er klar over at den er nokså fjollete. Raimi er en mester i å forene gravalvorlig skrekk med avslappet humor, som aldri tipper over i å bli billig eller overdreven. Egentlig er han den perfekte regissøren for en film som dette – det er spenning og humor, litt grøss, passende for eldre barn og for voksne som liker den ubestemmelige komikken.

Noen av figurene som dukker opp i Oz the Great and Powerful minner om figurer fra tidligere Raimi-filmer. For eksempel introduseres vi for noen små, flyvende og plystrende vesener, som har noe av den samme effekten som «Ash-klonene» i Army of Darkness. Litt ekle, litt morsomme og fryktelig irriterende – Raimi liker å erte publikum. Derfor passer han også godt til å utnytte 3D-formatets muligheter, på en selvbevisst og sjarmerende måte. Når en av de nevnte vesenene spruter vann rett mot publikum, blir det morsomt på grunn av Raimis timing og fingerspissfølelse. En av filmens beste birollefigurer er også både forstyrrende og bedårende; en uncanny porselensdukke, imponerende godt laget, søt som et sukkertøy, men med bein i nesa.

Andre typiske Raimi-trekk finnes også i Oz the Great and Powerful, uavhengig av 3D-bruken – slik som kameraets skrå vinkler og dets bevegelser hit og dit, på jakt etter skumle lyders opphav, uten hell. James Franco er på sett og vis også en ny Bruce Campbell; en uanstrengt «everyman» og antihelt, kastet inn i en verden han ikke kjente fra før. Francos svindler/tryllekunstner er egentlig bare James Franco; (t)rollefiguren kunne for eksempel like gjerne vært tenåringsgutten han spilte i Freaks and Geeks for over ti år siden. Men det fungerer fint med hans avslappede og noe uengasjerte vesen i rollen, han er genuint morsom og utvikler seg dessuten også mer utover i filmen.

Oz the Great and Powerful har nemlig en temmelig velprøvd fortellerstruktur: Mann er en lurendreier/kvinnebedårer. Mann havner i trøbbel. Mann møter en morsom sidekick (en dataanimert ape i pikkolo-uniform). Mann forelsker seg. Mann utvikler seg til å bli et bedre menneske. Og så videre. Fortellingen er enkel, men det gjør ikke stort, for hvem bryr seg om hva som skjer i en så fargerikt og friskt visualisert verden? Med tanke på at de tre heksene spilles av så gode skuespillere, er det selvfølgelig synd at de reduseres til nokså flate og uinspirerte figurer. Men det føles likevel helt riktig innenfor filmens rammer, som først og fremst er et underholdende filmeventyr.

Mot slutten får Oz brukt sine evner som illusjonist til å briljere med det lille han kan. Midt i det sprø fantasilandet trekkes vitenskapen opp av hatten – blant annet med en røykmaskin og en projektor. Helt fra begynnelsen i svart/hvitt og 4:3 har regissør Sam Raimi kommet med filmhistoriske blunk i Oz the Great and Powerful, og mot slutten oppsummeres denne effektspekkede 3D-ekstravaganzen med en illusjon av godt, gammelt merke.

En oppfølger er visstnok allerede planlagt, men antakeligvis uten Sam Raimi bak spakene – da spørs det om en ny tur til «Land of Oz» blir like god som den første.