Oslo Pix 2026: Dokumentaren om artisten Marianne Faithfull er irriterende formbevisst. Likevel brøyter både dama og musikken seg fram.
En såkalt rockumentary består gjerne av tilbakeskuende intervjuer, ispedd opptak fra konserter og musikklivets innside. Mokumentar-klassikeren This Is Spinal Tap (1984) spiller på disse klisjeene og har sørget for at det ofte er vanskelig å se forbi det parodiske når gamle rockere mimrer om sitt eget geni og ville liv i ordna former.
Marianne Faithfull (1946–2025) var banebrytende, og Broken English spiller på det ukonvensjonelle ved artistens liv og virke. Regissørene Iain Forsyth og Jane Pollard tilføyer et metanivå som tar stor plass, med fiktive scener fra kulissene; opptak igangsettes med høylytte klikk på analoge apparater, og kapitlene kommenteres som i et laboratorium.
I det fiksjonelle rammeverket sitter den virkelige Marianne Faithfull – ikke i rollen som den portretterte, men som et pustende menneske. Dette er ment bokstavelig, for etter et hardt sykdomsforløp med koronaviruset må Faithfull ty til oksygentilførsel allerede tidlig i intervjuet. Vissheten om at hun døde før Broken English nådde kinosalene, gir tilstedeværelsen hennes foran kamera en nesten åndelig karakter – vel og merke av typen som banner over en lav sko!
Dattera til en far som var tidligere britisk etterretningsoffiser og ei mor med bakgrunn i den østerrikske adelen, hadde Faithfull en besynderlig barndom i et slags herskapelig kunstner- og intelligentsia-kollektiv. Etter foreldrene skiltes, bodde lille Marianne og baronessemammaen i relativ fattigdom.
Klassemarkører er merkbare i Storbritannia, og særlig var de det på sekstitallet. I filmen hører vi Faithfulls polerte engelsk som indikerer en privilegert bakgrunn, samtidig som hun har levd et liv – bokstavelig talt – i rennesteinen. Biografien hennes er som tatt fra en lite troverdig kioskroman. På få år gikk hun fra å være sekstitallets it-dame til å bo på gata i London, herja av rusmisbruk og kasta ut av the swinging sixties‘ hippe selskap. Når hun kom tilbake – igjen og igjen – som en katt med ni liv, i tiårene fram til sin død, tok hun stadig mer makt over sin egen historie.
I arkivklippene kan det motsetningsfulle livet høres i lyden av stemmen hennes. På starten av sekstitallet hadde den en kvalitet som minner om en svarttrost – kontrollert skjelvende og lysstemt. Seinere satte livet og sigarettene sine spor på stemmebåndene og skapte en dypere, hesere røst.
Filmen konfronterer menigmanns assosiasjoner med navnet Marianne Faithfull tidlig i filmen. Lenge levde hun med den reduserende merkelappen «kjæresten», og etter hvert «eksen» til Mick Jagger, i perioden da The Rolling Stones befesta sin posisjon i musikkhistorien. I likhet med så mange andre kvinner ble hennes egen kreativitet oversett, ikke minst fordi hun var særdeles vakker.
Og det er her stiliseringen i Broken English får en trolig ufrivillig bivirkning. Faithfulls begjærlige form kom lenge i veien for at hun ble tatt på alvor som skapende menneske. I 20,000 Days on Earth (2014) viste Iain Forsyth og Jane Pollard en annen måte å dokumentere musikk på, som virka lovende for Faithfull-portrettet. Her ga de Nick Caves skapende prosess rom til å utspille seg på skjermen, med en formmessig fleksibilitet som komplimenterte musikken.
I Broken English har imidlertid formspråket et parallelt, sjølreflekterende prosjekt. Med Tilda Swinton og George MacKay i fiktive roller som henholdsvis leder og arkivar i «the Ministry of Not Forgetting» stilles det prinsipielle spørsmål rundt hvordan vi husker – eller ikke glemmer – en historie. Estetikken er en slags blanding av James Bond i den tidlige Pierce Brosnan-eraen og en Vogue-verdig steampunk, med vekt på teknologi i nostalgiske varianter som kassetter og intercom.
Spørsmålene som stilles er interessante, men plassen som holdes av til metaperspektivet, får en lei konsekvens av å indikere at Marianne Faithfull ikke er nok til å gjøre filmen interessant. Dette går tilsynelatende imot regissørenes uttalte hensikt, all den tid hun løftes fram som en nøkkelfigur i musikkhistoriens så vel som kjønnsrollenes utvikling.
Andre kreative grep lykkes heldigvis bedre. Gjesteartister inviteres inn for å tolke låtene hennes, hvor et soleklart høydepunkt er Courtney Loves ektefølte framføring av «Times Square». Den musikalske flerstemmigheten blir en inngang til Faithfulls kunstneriske hamskifter, og å se de forskjellige musikerne øve seg i forkant, fomle og feile seg fram til det endelige resultatet, blir som en analogi for livet hennes.
I dette henseende minner Broken English om Martin Scorceses The Last Waltz (1978), en konsertfilm først og fremst, med dokumentariske innslag, der scenen fylles av en rekke artister som skal ta en siste vals for og med The Band.
Tonen som sitter igjen ved filmens slutt, er heldigvis Faithfulls egen. Mot alle odds, sittende på en stol akkompagnert av en begeistra Nick Cave og den fortryllende fela til Warren Ellis, blir vi vitne til det skulle vise seg å bli hennes siste opptreden.
Av den grunn alene er Broken English uvurderlig. Ser man forbi enkelte distraherende elementer, er dette et inspirerende portrett av ei ukuelig dame.