Kriminalitet og kameratskap i Death for Sale

Death for Sale (Bensaïdi, 2012) vises under Film fra sør-festivalen 4-14. oktober (her er visningstidspunkter for Death for Sale).

*

Vi er i en havneby i Marokko. De to vennene Malik (Fehd Benchemsi) og Soufiane (Fouad Labied) venter på kameraten Allal (Mouhcine Malzi), som straks skal slippe ut av fengselet. Gjensynsgleden er stor og gjennom en lang sekvens ser vi de tre småkriminelle vennene strene nedover gata, mens de klapper hverandre på ryggen, kaster Allals bagasje opp i lufta, tøyser og tuller. Trioen drikker seg fulle og stemningen er god, men ved lysets frembrudd venter hverdagen. Å ta seg en vanlig jobb er uaktuelt for de tre vennene, de holder seg heller innenfor den kriminelle løpebanen, utenfor samfunnssporet. Dette skal – selvfølgelig – vise seg å skape trøbbel på flere plan. Sentralt står et planlagt kupp, men veien dit er humpete for de tre småkjeltringene.

Det er mye som skjer underveis i Death for Sale, for mye til å bli avslørt her, men et viktig element er kjærlighetshistorien mellom Malik og prostituerte Dounia (Imane Elmechrafi). Sistnevnte gjør Malik usikker på hva han bør gjøre: tyste på de to vennene før kuppet og få en sikker framtid med Dounia, eller holde på lojaliteten overfor sine kumpaner? Klassisk «bros before hoes»-tematikk, altså, der jenta i dette tilfellet faktisk er en hore. Death for Sale er først og fremst en film om menn og kameratskap, og testosteronen syder i aggressive utbrudd og slagsmål, også utenfor de tre kameratenes sfære. Mye dreier seg om hva man bør gjøre for å være en skikkelig mann, en skikkelig muslim eller en skikkelig kompis. Men filmen er ikke moraliserende og heller ikke anstrengt politisk – enten holder disse diskusjonene seg på et avbalansert nivå, eller så hersker det stor uenighet blant karakterene om hva som er rett og galt.

Diskusjonene de tre mannlige hovedkarakterene imellom danner et bilde av hva hver og en står for. Man får inntrykk av at de har gjort seg opp en mening om hva som teller her i livet – før ideologien slår sprekker gjennom plutselig vold eller uforutsette reaksjoner. Regissør Faouzi Bensaïdi, som selv spiller en politimann med makt over informatøren Malik og hans kjære Dounia, tegner et sett med karakterer som er litt annerledes enn hva vi er vant med i vestlig film. Et par steder i filmen skjer det brått sjokkerende saker, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om reaksjonene til de pårørende er troverdige eller helt bak mål.

Tonen i Death for Sale er i det hele tatt nokså spesiell. Her skiftes det brått mellom ubehagelige voldsscener og øyeblikk av humor, men skiftningene er ikke brå i utførelsen, de er del av samme film og samme fortelling (morsomt nok helt motsatt av de brå skiftningene i den forrige Film fra Sør-filmen jeg skrev om). Dette gjør den marokkanske filmen noe uhåndterlig for publikum, men på en spennende og utfordrende måte. Enkelte ganger er det for eksempel uklart om man virkelig bør le av det som skjer, særlig siden balansen mellom letthet og alvor ikke er grovt markert. På dette punktet er Death for Sale svært interessant, og livet er vel også slik – man driver sømløst fra den ene stemningen til den andre, fra det ubehagelige til det behagelige. Kanskje i det aktuelle miljøet i Marokko, i alle fall, selv om jeg ikke ville turt å kalle Death for Sale ekstremt «realistisk» fra mitt trygge ståsted i Norge.

Det er litt for mye som foregår underveis i filmen, frem mot det planlagte kuppet som virkelig skal gjøre de tre vennene rike. Jeg savner et strammere fokus, ikke fordi alle filmer på død og liv skal være «hele», men fordi det i Death for Sales tilfelles kanskje hadde skapt en mer vibrerende nerve. Men ser man bort fra denne svakheten er det mye å glede seg over – mange fine enkeltøyeblikk som står godt hver for seg. Faouzi Bensaïdi viser at han behersker filmkameraets egenskaper, kanskje særlig i sekvenser der kameraet uavbrutt får observere det som skjer. Et eksempel er når kameraet følger en av de tre guttene som beveger seg oppover en vindeltrapp tidlig på morgenkvisten, før det følger ham videre mens han går bortover taket og inn i leiligheten sin, for så å bevege seg nedover igjen og vise foreldrene som gjør seg klar for å gå på jobb i etasjen under. Utelukkende ved hjelp av denne «hestesko»-formede kamerabevegelsen, sies det noe om tid, generasjoner og familiemedlemmenes ulike roller i den aktuelle sekvensen.

Slike gode enkeltøyeblikk finnes det mange av i Death for Sale, og sammen med den uvanlige stemningstonen gjør dette filmen verdt å se – til tross for at det blir litt for mange innfall og vendinger underveis.