Alien: Romulus er litt som en knalldyr «fan-film» – for dette er første gang i Alien-seriens historie man belager seg mer på et referansetungt, velsmurt fortellermaskineri enn visjonære auteurkvaliteter.

Det som først og fremst skiller Alien-filmene fra andre franchiser er idéen om å hente inn auteurer som på hvert sitt vis former det enkle handlingspremisset («mennesker som flykter fra monster i trange korridorer») til sitt eget. I originalfilmen fra 1979 var det sågar ikke bare Ridley Scott som løftet Dan O’Bannon og Ronald Shusetts litt tullete premiss, men også designer H.R. Giger, komponist Jerry Goldsmith, klipper Terry Rawlings og andre som gjorde det til en utforskning av freudianske irrganger (mer om det i denne artikkelen). Lignende beskrivelser kan brukes om James Cameron og Aliens (1986), David Fincher og Alien 3 (1992), Jean-Pierre Jeunet og Alien: Resurrection (1997) og Scotts egne forløpere i Prometheus (2012) og Alien: Covenant (2017). Alle helt særegne filmskapere, med visuelle og tematiske varemerker smurt generøst utover.

Det samme kan ikke sies om Fede Alvarez, i hvert fall ikke ennå og kanskje aldri. Uruguays mest suksessrike filmeksport har steget raskt i gradene det siste tiåret – fra den søte spesialeffekt-kortfilmen Ataque de pánico! (2009) til nyversjonen av Sam Raimis Evil Dead (2013) til sleeper hit’en Don’t Breathe (2016) til The Girl in the Spider’s Web (2018) fra Stieg Larssons Millenium-univers. Men kan man snakke om noen gryende auteurtrekk?

Det skal en del velvilje til. Man kan argumentere for at han er stødig på mørke, trange rom med godt kuraterte lyskilder. Man kan hevde at han er særlig interessert i unge mennesker, gjerne i starten av 20-årene, som forviller seg inn i vanskelige situasjoner. Man kan gjenkjenne en kornete stofflighet i bildene. Men dette er stort sett byggeklosser mer enn varemerker. Enn så lenge er det ingenting som skriker særegen stemme. Det er flere auteurtrekk i The Duellists (1977), The Terminator (1984), Finchers musikkvideoer og Delicatessen (1991) alene enn i Alvarez’ tre foregående spillefilmer tilsammen (om man skal sammenligne inngangsportene til de ulike regissørene).

Så var det da heller ikke Alvarez’ visuelle originalitet som fikk ham inn i Alien-universet, men en pitch han presenterte Scott & co. for noen år siden. At uruguayanerens entusiasme smittet over på de lyttende veteranene, hersker det ingen tvil om – Alien: Romulus makter å presse inn referanser til samtlige av de foregående filmene i løpet av sine to timer.

Derfor er det også en håpløs film å omtale. Referansene er på mange måter prosjektets raison d’être, og bør da ikke spoiles. Alien: Romulus fremstår som en renspikket fan service-film, men ulikt de sjarmerende kortfilmene som ble produsert i forbindelse med originalfilmens 40-årsjubileum i 2019, har Alvarez gigantiske økonomiske ressurser i ryggen.

Noe av det gir seg utslag i oppslukende scener og scenarier – det skorter ikke på verdensbygging. Alt av skjermer, knotter og grafikk er nydelig klumpete og 70-talls. Vi møter de unge hovedpersonene, arbeiderklasse-folk som i originalfilmen, i en romkoloni/arbeidsleir som er en naturlig forlengelse av LV-426 i Aliens – skittent, vindblåst, metallisk og rotete, med mengder av retrotilpasset maskineri. Neon og oransjemusset lys penetrerer av og til det evige nattemørket, men håpet glimrer med sitt fravær; det er ikke et sted man ønsker å være.

Alvarez er for opptatt av momentum til å dvele ved stedenes «stedlighet», men tilbyr til gjengjeld store rom og flater som må utforskes, særlig under oppholdet på en forlatt romstasjon (som sender tankene til dataspillet Alien: Isolation [2014]). Alt innkapsles i en grov, analog fremtoning lik hans foregående sjangerfilmer. Han løser også filmseriens aktstruktur på prisverdig vis – fra en første akt med utforskning, til en hyperintens midtakt modellert mer på Cameron enn Scott, og endelig en «falsk slutt» med en intens sisteakt.

Slik sett er det ingenting i veien med det håndverksmessige i Alien: Romulus. Det er en god, neglebitende romthriller med omsluttende kvaliteter. Men set-pieces, utseende, androidetematikk, aktstruktur – det er alt sammen hentet fra større og mer visjonære filmskapere. Det er overraskende at så mange kritikere (enn så lenge) har blitt nostalgiblendet av filmens kvaliteter som sjangerfilm, uten å ta høyde for dette grunnleggende problemet.

La det være sagt først som sist: For Alien-besatte fans som undertegnede er det gøy med referanser. Aliens, Alien 3, Alien: Resurrection og forløperne refererte alle til sine forgjengere, men gjorde det på subtilt vis. I Jeunets film, for eksempel, er det egentlig kun to stykk: I starten av filmen poengterer forskerne at Ripleys genmateriale er funnet på fengselsplaneten Fiorini-161 fra Alien 3, og på et senere tidspunkt sier Ripley satirisk at skipet The Betty «is even older than I am», ettersom filmen utspiller seg nesten 300 år etter originalfilmen. Men det betyr at vi som tilskuere selv må fylle inn hullene i tidslinjen – referansene gir akkurat nok til at det henger sammen, men uten at det blir selvbevisst.

Det er ikke tilfellet i Alien: Romulus. Selv om den teknisk sett utspiller seg mellom de to første filmene, kunne den like gjerne eksistert på et tidsuavhengig plan. Hele kronologien refereres på en eller annen måte – fra Prometheus til Alien: Resurrection, noen ganger i svært bokstavelige vendinger (en dataanimert opptreden av en kjent figur i universet er særdeles ubekvem) eller meta-aktig gjenbruk av kjente replikker og objekter.

Et eksempel på denne «alt-inkludert-kjøkkenvask»-tilnærmingen finnes i Benjamin Wallfischs musikk, som også mangler egen identitet. Delvis pulserende og rytmisk, delvis elektronisk, delvis symfonisk med islett av Goldsmiths fraseringer fra originalen, delvis direkte sitater (inkludert Harry Gregson-Williams’ «Life»-tema fra Prometheus, og Elliot Goldenthals musikalske korrumpering av Fox-logoen i Alien 3). Wallfisch er vanligvis en svært solid komponist som både leverer fremragende symfoniske partiturer, og har gjort nydelige synth-ting i samarbeid med Hans Zimmer. Men han blir, i likhet med øvrige fagfunksjoner, slukt opp av referansehungeren.

Det andre store problemet dreier seg om casting og alder. Akkurat som i Evil Dead og Don’t Breathe, er alle hovedpersonene i Alien: Romulus svært unge. Det kunne kanskje fungert om inngangen hadde vært «Alien iscenesatt som tenåringsslasher», kanskje med noen betraktninger rundt overgangsriter som en parallell til xenomorfens egen livssyklus. Men når filmen ligger så tett på forgjengerne i alt det andre, mister den også et helt konkret spenningsrom: Voksne, tilsynelatende ansvarlige mennesker som møtes med utfordringer selv ikke deres livserfaring kan romme. Fede Alvarez har ikke skapt en eneste voksenperson av betydning, og selv om Cailee Spaney (Priscilla) spiller modent og er ressurssterk for alderen i rollen som Rain, blir det mer hodeløse høns, og mindre Ripley.

Tenåringen i meg selv ville nok elsket Alien: Romulus. Han likte ikke Alien 3, fordi den var så mørk og fordi den tok livet av Ripley. Han hadde store problemer med Alien: Resurrection, fordi den var så rar, med innslag av selvbevisst humor som ikke hørte noensteds hjemme. Så fransk!

Begge var brudd med det han i Alien og Aliens hadde forelsket seg i. Men da jeg ble eldre oppdaget jeg de enorme kvalitetene i begge – Alien 3 ga et tidlig blikk inn i Finchers dystopiske utforskninger som ble så definerende for hans 90-tallsproduksjon, Alien: Resurrection var en naturlig forlengelse av Jeunets fascinasjon for det burleske. Begge ble organiske deler av Alien-fortellingen selv om de var aldri så mye annerledes og unike.

Som entusiastisk Alien-fan og mer kalkulert filmanalytiker må man altså forene (eventuelt konfrontere) to størrelser: tanken om at franchisen – i sitt innerste vesen – egentlig er en serie auteurvariasjoner over samme premiss, og hungeren etter å utvide universet; å oppleve mer av det man elsker. Alien: Romulus lykkes med det siste, men ikke det første.

[En som kanskje vil lykkes med å forene disse størrelsene på mer overbevisende måte er Noah Hawley, som snart er klar med sin TV-serie Alien: Earth (tentativ premiere i første halvdel av 2025). Hawley er kanskje den eneste som har klart å gjøre en heloriginal tolkning av Marvel-universet i TV-serien Legion (2017-2019), og bør både være unik og ærbødig nok til å yte fiksjonsuniverset rettferdighet.]

Det er ingen tvil om at Fede Alvarez har laget en kjærlig fan-film med Alien: Romulus, men den kunne trengt litt mer syrete auteurblod.