Fjerde film i historien om Bridget Jones er full av sjarm, men sliter med å disponere den.
Bridget Jones er en av de karakterene som er så godt etablert at vi føler at vi kjenner henne. I første omgang er dette takket være Helen Fieldings ikoniske bøker om den kronisk single, sigarettrøykende og klumsete briten, dernest den glimrende filmatiseringa med Bridget Jones’ dagbok fra 2001 og Renée Zellwegers uforglemmelige skuespillerprestasjon.
Sjøl om de to filmene som fulgte ikke nådde opp til samme nivå, var sagaen om den dagbokskrivende Bridget såpass overbevisende at det kan kjennes som om livet hennes fortsetter også utafor skjermen og bokpermen. Dette er nok til å gjøre den nye filmen, Bridget Jones: Mad About the Boy, forlokkende for seere over hele verden, og vil være en go to-plan for både single venner og kjærestepar når den lanseres på Valentinsdagen.
Nesten ti år har gått siden forrige film, Bridget Jones’ baby (2016), som endte med at Bridget fødte sitt første barn, blei fridd til av sin vaklende kjærlighetsinteresse, Mark Darcy (Colin Firth), og det viser seg at hans nemesis og notoriske bad boy Daniel Cleaver (Hugh Grant) ikke er død allikevel. Mye vann har rent under broen siden den gang, ikke bare i Bridgets liv, men i samfunnet for øvrig.
Teknologiske utviklinger har endra kjærlighetslivets praksiser med alskens dating-apper, #MeToo-bevegelsen gir et filter av trakassering på Cleavers forføriske sjarm fra første film, og vår tids iherdige forsøk på å utvide det trange idealet til kvinnekroppen har gitt humoren i Bridgets slankeambisjoner en kraftig knekk. (Før jul kunne skribent i Klassekampen Maria Horvei avsløre at nei, Bridget Jones kan og kunne aldri kalles tjukk, basert på Horveis nylesning av Fieldings bok og vekta som loggføres der, med mindre hun var svært, svært lav.)
Mye av dette tas heldigvis tak i på en grei måte i den nye filmen. Bridget er ikke lenger uttalt opptatt av vekta si, men forståelig nok sjølbevisst rundt sin aldrende kropp når hun gradvis tar steget ut på sjekkemarkedet igjen. Hugh Grants rollefigur sin upassende oppførsel framstilles her som ufrivillig komisk, sjøl om leken hans med blanding av alkoholholdige drinker sammen med barna er utvilsomt problematisk.
Ved filmens start får vi vite at Darcy har vært død i fire år, og Bridget er aleine med de to barna deres. Bortsett fra statusen som aleinemor, er det mye ved premisset som minner om HBO-serien And Just Like That …, 2020-tallets oppfølger til Sex og singelliv, der Carrie blir nødt til å navigere singellivet på nytt etter Bigs død. En felles svakhet i begge tilfeller er hvordan teknologi – avhengigheta av smarttelefonen og dating-appenes fallgruver – nærmest med det samme det tematiseres framstår som datert, ironisk nok i et forsøk på å være moderne. I Mad About the Boy er dette heldigvis et mindre problem, og vi slipper dessuten de krampaktige forsøkene på å rette opp i mangelen på politisk korrekthet som hefta ved HBO-serien om Carrie og vennene.
Felles for de to, og en felles styrke, er hvordan de løfter fram kvinnelige erfaringer fra livets midte – ikke lenger ung, ikke ennå gammel. I filmverdenen har det lenge vært en kjensgjerning at dette også er en mildt sagt krevende periode i karrieren til kvinnelige skuespillere. Nå får vi endelig se flere dimensjoner av hva denne fasen av livet kan innebære, og det har samtid medført en ny blomstring for skuespillere (som Kate Winslet, Jodie Foster og Frances McDormand, for å nevne noen) som får vist et større spekter av sitt talent.
Det er genuint gledelig å få lov til å se Bridgets rynker og usikkerhet rundt egen (a)seksualitet, samtidig som hun forsøker å være ei god mor der hun løper rundt i pysjamas og gjør så godt hun kan i administreringa av matpakker, skjermtid og savnet etter far. En liten, men nevneverdig scene med den alltid stødige Emma Thompson i rollen som gynekologen Bridget bruker som fastlege, stikker hull på ideen om at alt Bridget trenger er en ny mann. Nei, nei, dating kan du ta når du er klar, sier Thompson, men du må begynne å ta vare på deg sjøl – rydde i kjøkkenskapet, bytte ut pysjamasen med ordentlige klær, gå tilbake til jobb. Og visst er det nettopp dette som tenner gnisten i henne: hodet heves og dagboka finnes fram igjen. Det er på ekte tilfredsstillende å se.
Dessverre skuffer Zellweger nokså fundamentalt i denne rollen, delvis på grunn av regiens og manusets begrensninger. Jeg savner flere lavmælte scener der vi får komme tettere på henne, men i stedet forblir vi på overflaten. Delvis svikter Zellveger imidlertid også på grunn av det som for meg framstår som manglende innlevelse. Når hun skal være som mest «Bridget», blir resultatet på sitt svakeste parodisk – særlig henger jeg meg opp i den engelske aksenten, som tidligere har vært sjarmerende, men som nå altfor ofte får meg til å tenke: «Ingen snakker sånn».
For noen år siden fikk Zellweger tyn for sitt «nye ansikt» som ga opphav til spekulasjoner om ansiktsløft og andre alderskorrigerende inngrep. Et eksempel i rekken av sexistiske angrep på kvinnekroppen som utgjør et «damned if you do, damned if you don’t»-dilemma, hvor man ikke får lov til å eldes naturlig, men ikke får lov til å vise tegn på å jobbe mot naturen.
Jeg bryr meg altså ikke om hvilken strategi Zellweger har valgt, men det er noe med mimikken hennes i den nye filmen som jeg ikke blir klok på. Når Bridgets ansikt er kameraets hovedsubjekt, blir jeg nesten ubekvem. Det er som om den Bridget jeg kjenner, ikke lenger er der. Og det gjør meg trist, av andre grunner enn det filmen ønsker.
Ja, intensjonene i filmen må sies å være det mest kritikkverdige her. Oppbygginga og tempoet er i total ubalanse, og manipulerer innholdet i historien på ueffektivt vis. Første halvdel er frenetisk og tettpakka, her er det meninga at jeg skal le og nikke anerkjennende, og andre halvdel er treig og sentimental, her er det meninga at jeg skal gråte og gjenvinne troa på kjærligheten.
Filmens opptakt har flust av sjarmerende øyeblikk og lykkes med å få meg til å le her og der, men i stor grad utnytter den seg bare av en gratis gjensynsglede. Det er frustrerende, for materialet er egentlig bra, det bare disponeres dårlig.
Ikke veit jeg hvordan stemninga har vært i kulissene, men det føles som om noe har smitta over på skuespillerne og får sjøl den høyst habile Chiwetel Ejifor (blant annet Oscar-nominert for sin prestasjon i 12 Years a Slave) til å framstå som en amatør. Ejifor spiller rollen som Mr. Wallaker, den nye naturfaglæreren til Bridgets sønn og etter hvert hennes kjærlighetsinteresse. Han skal være en litt distansert type, i tillegg til å være usedvanlig kjekk, men leveringa av replikkene får meg nok en gang til å tenke: «Ingen snakker sånn».
Minnene lever, men bare som minner, og nåtida som spilles ut på skjermen, er som et vitne på noe vesentlig som mangler.