Omtale

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. John Fords The Man Who Shot Liberty Valance (1962) vises fra og med torsdag 11. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

«When the legend becomes fact, print the legend.» Denne berømte replikken oppsummerer fortellingen i John Fords klassiker The Man Who Shot Liberty Valance (1962), og det er nesten urovekkende hvor godt sitatet også fungerer som en beskrivelse av dagens USA.

Mytologien fra westernfilmer – om det lovløse landet, der seksløperne avgjorde konflikter, og rettskafne mennesker stilte seg modig opp mot kulene, ofte bare med lovbøkene i sine hender – virker fortsatt å være relevant for vår tids Amerika. Men som erstatning for dueller i gatene og slåsskamper i saloonene, har striden nå flyttet seg til kommentarfeltene og den medierte offentligheten.

Polariseringen mellom de to frontene i det amerikanske samfunnet har kanskje aldri vært skarpere – og i Trumps tidsalder utkjempes krigen mellom de konservative og de liberale på en slagmark av frykt og følelser, der tilspisset retorikk fremstår som et skarpladd våpen. Og når tilliten til respekterte institusjoner som den frie presse og rettssystemet brytes ned, hvem definerer da hva som er rett eller galt, løgn eller sannhet, fakta eller myte?

Disse spørsmålene er ikke bare aktuelle i dagens nyhetsbilde, de opptok i 1962 også den aldrende regissøren John Ford – som noen tiår tidligere hadde bidratt til å etablere en ikonografi for westersjangeren, gjennom innflytelsesrike filmer som bl.a. Stagecoach (1939) og My Darling Clementine (1946). Etter å ha vært en hardtarbeidende (og -drikkende) regissør i over førti år var både karrieren og helsen til Ford på vikende front i 1962, så da han tok fatt på filmatiseringen av The Man Who Shot Liberty Valance, basert på en novelle av forfatter Dorothy M. Johnson, benyttet han anledningen til å lage et karriereoppsummerende verk. I det som skulle bli hans nest siste westernfilm (hvis vi ikke regner med segmentet i How the West Was Won), forteller Ford omsider en historie som ser bak mytologien; som dekonstruerer noen av sjangertropene og stereotypiene han selv hadde skrevet regelboken for.

Mye er samtidig velkjent og trygt. Som så ofte hos Ford er det John Waynes berømte ansikt som pryder plakaten, og som hans utmerkede balansepunkt finner vi James Stewart i den andre hovedrollen. Wayne og Stewart var to av datidens største stjerner, og å regne som westernikoner i seg selv. Så med alle de «autentiske brikkene» på brettet, kunne Ford både reevaluere mytologien og samtidig gjøre The Man Who Shot Liberty Valance til en like «ekte» western som sine forgjengere, uten at det kritiske tilbakeblikket ville bli postmoderne eller ironisk. (Det skulle dog tatt seg ut – John Ford, med pipe i munnviken og sort lapp på øyet, må vel ha vært en av de minst selvironiske figurene i filmhistorien.)

*

The Man Who Shot Liberty Valance er fortalt med en nøye gjennomtenkt tilbakeblikkstruktur, der en begravelse i filmens nåtidsplan blir en igangsettende hendelse – à la Citizen Kane – som bringer et knippe rollefigurer sammen igjen, og får dem til å se tilbake på felles opplevelser. I dette tilfellet er det noen nysgjerrige folk fra lokalavisen i den lille byen Shinbone som begynner å stille spørsmål til den besøkende senatoren Ransom Stoddard (Stewart) og hans kone Hallie (Vera Miles), om hvorfor de har kommet langveisfra for akkurat denne begravelsen. Det er en mann ved navn Tom Doniphon som har gått bort, og vi forstår raskt av stundens alvor at han har betydd mye for de som er der. Så gjenfortelles altså en innholdsrik bakgrunnshistorie fra 25 år tidligere – noe som utgjør mesteparten av filmens spilletid.

Spranget mellom nåtid og fortid blir ikke bare brukt til å etablere en rammefortelling og skape et spenn i narrativet. John Ford anvender også strukturen og tiden som har gått i rollefigurenes liv til å sette opp sine prioriterte tematiske perspektiver. Grunnleggende motiver som vennskap, kjærlighet og lojalitet er riktignok tilstede i fortellingen, nærmest som en naturlov, men Ford virker aller mest opptatt av å fremme et spesifikt politisk tema – nemlig spørsmålet om hvordan et demokratisk styresett kan praktiseres i et samfunn som fortsatt er lovløst, og hvordan trusselen om vold paradoksalt nok blir avgjørende for å skape aksept for håndhevelsen av lov og rett.

Det er Ransom Stoddard vi følger som filmens hovedperson, og etter at vi møter ham som aldrende senator blir vi i tilbakeblikket kjent med ham som ung, prinsippfast advokat. Nyutdannet og idealistisk har han reist avgårde til «det ville vesten» for å praktisere juss, men den harde virkeligheten treffer ham bokstavelig talt i ansiktet allerede før diligensen har ankommet sin destinasjon. Reisefølget Stoddard er en del av blir ranet av banditten Liberty Valance (Lee Marvin) og hans gjeng – som med brutale virkemidler frarøver passasjerene deres eiendeler. Når vår mann (nytteløst) protesterer med lovboken høyt hevet, blir han banket opp og etterlatt for å dø i mørket. Welcome to the West.

 

Heldigvis reddes Stoddard av et knippe gode mennesker fra Shinbones befolkning, og blant dem finner vi rancheren Doniphon (John Wayne) og servitøren Hallie (Miles). De to har begge hjertet på rett sted (pluss et øye for hverandre), og sammen med avisredaktøren Peabody (Edmond O’Brien) hjelper de Stoddard på beina. Gjestfriheten blir til vennskapelighet, og før han vet ordet av det slår advokaten seg ned i Shinbone på permanent basis. Nå gjenstår det bare å få arrestert kjeltringen Liberty Valance og bragt ham for retten. Lettere sagt enn gjort, mener Tom Doniphon: «I know those law books mean a lot to you, but not out here. Out here a man settles his own problems.» Et godt, velmenende råd, men det blir som å tilby kjøtt til en vegetarianer: Stoddard nekter å ta et våpen i sin hånd.

Som filmens tittel peker på skal Liberty Valance bli skutt – så mye vet vi fra starten av – og spenningen knytter seg etter hvert da til hvem og når. Men det mest interessante med hva vi får se er på hvilken måte John Ford forteller historien; hvordan hans ideer og visuelle motiver gjør filmen politisk (og relevant for vår tid). Ford ønsker å vise oss et destillat av det store sivilisatoriske skiftet i Amerika, og hvilken pris som måtte bli betalt, da de siste lovløse områdene i «det ville vesten» ble innhentet av rettstatens og demokratiets prinsipper. Etter et folkemøte der tyrannenes hegemoni utfordres av de stemmeberettigede, når konflikten i lille Shinbone kokepunktet, og Liberty Valance utfordrer Ransom Stoddard til duell. Utøvelse av vold blir uunngåelig – metoden som strider mot alt advokaten står for – men det forløser endring.

Skuddet som tar livet av banditten betraktes som en seier, og blodet vaskes vekk fra hendene med det folket ser som en heroisk handling fra lovens mann. Hendelsen blir raskt en myte, og legenden om mannen som sørget for å fjerne samfunnstrusselen blir viktigere enn sannheten om hva som faktisk skjedde. Illusjonen de tror på er at demokratiet gikk seirende ut av konflikten, og at senator Stoddard var en handlekraftig mann som visste å la pistolen argumentere for seg når det var nødvendig. Når de sitter på toget hjemover uttrykkes også dette av Hallie, men ikke uten bismak: «It was once a wilderness, now it’s a garden. Aren’t you proud?» Stoddard svarer ikke.

*

John Ford var en intelligent filmskaper og en upretensiøs historieforteller, så når The Man Who Shot Liberty Valance i dag kan oppleves som en allegori med resonans er det fordi Ford forankrer symbolikken i karakterenes handlinger – i et persongalleri vi ser som mennesker, med identifiserbare følelser, og sterke moralske prinsipper bak sin rettferdighetssans. Tom Doniphon og Ransom Stoddard forstår begge at Liberty Valance må stoppes, og når støvet har lagt seg virker de begge resignert over metoden som til slutt fungerte. Deres frustrasjon over bøllenes fremtreden, og dilemmaene de støter på når de ikke vil synke like lavt, eller møte løgn og urettferdighet i øyehøyde, er ikke ulikt den maktesløse følelsen mange i vår tid kjenner på i et stadig mer splittet politisk landskap – både i Amerika og i Europa.

Når Ford bringer oss tilbake til rammehistorien igjen, nærmer The Man Who Shot Liberty Valance seg en avslutning. Både vi i kinosalen og journalistene i Shinbone har nettopp fått høre hele gjenfortellingen om opprinnelsen til vennskapet mellom Tom Doniphon og Ransom Stoddard, og endelig har den sanne historien om hvem som skjøt Liberty Valance kommet for dagen. Stoddard virker lettet over endelig å ha lagt frem hvordan alt hadde utspilt seg den gangen, men lokalavisens redaktør bare sukker tungt, og river notatarkene i filler før han kaster dem i ovnen.

«You’re not going to use the story, Mr. Scott?» undrer Stoddard. «This is the West, sir,» svarer redaktøren tørt, som om han bærer hele mytologien om Amerika på sine skuldre. Og vi tåler en reprise av konklusjonen: «When the legend becomes fact, print the legend.»

*

John Ford, med James Stewart og John Wayne på hver sin side.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>