Gullbjørnvinneren Havet brenner («Fuocoammare») fornyer dokumentarkunsten i sine svingninger mellom avstand og nærhet, liv og død.

Havet brenner preges av et bemerkelsesverdig fravær av lyd, aktivitet og uro. En skarp kontrast til kakafonien vi forventer oss av en film som skal observere, dokumentere og kartlegge den mye omtalte flyktningestrømmen – med fokus på båtflyktningene som har ankommet og stadig ankommer Lampedusa i Italia.

Den er stille, langsom. Regissør Gianfranco Rosi, som også har produsert, skrevet og skutt filmen selv, er opptatt av tomrom – øyeblikk av paradoksal og negativ meningsfylde. I slike finner Havet brenner sin storhet. Dette er ikke bare en verdig vinner av Gullbjørnen i Berlin, men en av de siste årenes sterkeste og mest originale dokumentarfilmer.

La oss kalle grepet en indusert stillhet, for det finnes et utall måter å tilnærme seg tragediene utenfor Europas kyst og grenser på. Grepet er like motivert som det er tenkt. På ett plan kan det leses som en kommentar til den hypermedialiserte fremstillingen av flyktningkrisen, hvor vi overdøves – og bedøves – av audiovisuell intensitet, rask kryssklipping og ikke minst enkle motsetningsforhold. Dikotomier som kanskje er ment å være tankevekkende, men resulterer i banale kategoriseringer av virkeligheten: stakkarsliggjorte flyktninger, snille statsministere, slemme populister, onde terrorister og den objektive journalistikken. Havet brenner er en negasjon av disse konstruksjonene.

På et annet plan kan stillheten også leses som en stemme i den kunstneriske debatten om representasjonsproblematikk, om estetiseringen av lidelse. Hvordan er det mulig å fremstille noe så fryktelig? Krever det et nytt språk, eller er de allerede eksisterende verktøyene for fremstilling av smerte tilstrekkelige?

Her inntar Gianfranco Rosi en slags tredje posisjon, på siden av dokumentarer og spillefilmer som aktivt manipulerer seerens følelser med affektive grep – men også på siden av Claude Lanzmanns skoledannende tilbakeholdenhet i Shoah (1985). Rosi viser grusomhetene, men med en taktfullhet og respekt for inntrykkene man sjelden finner i filmer som behandler aktuell og sensitiv tematikk. Samtidig er det klart at filmen ønsker å fravriste oss en slummer – den har en humanistisk agenda; den vil bevisstgjøre.

Det finnes helt åpenbart motpoler også i Havet brenner, og de utspiller seg på den italienske kystscenen i Lampedusa, der det rurale og enkle landsbylivet kolliderer med desperasjonen på havet like utenfor. Selv om filmspråket er nedtonet og alvorstungt, er det en enorm spenning som våker under overflatene.

Heldigvis benytter ikke Rosi anledningen til å skåre billige poeng på de parallelle virkelighetene. Filmen følger tolv år gamle Samuele, som vokser opp med sin onkel, en fisker, og sin bestemor. Gutten lager en sprettert og utforsker den omkringliggende naturen i skjøre gråtoner, og må sies å være en slags hovedperson.

Ut av dette springer en varsom, nøktern oppvekstskildring – en coming-of-age-historie på rekordtid. Her er det også glimt av humor, i samspillet med de voksne: en middagsscene der alle familiemedlemmene slurper i seg spagetti er nesten er for god til å være sann, og minner om både Roy Andersson og Jim Jarmusch i sin absurde hverdagslighet.

Selv om Samueles historie uvegerlig er bundet sammen med båtflyktningene – hans liv settes opp mot de som ankommer, mange har druknet og er døde, og det er et sterkt poeng at den geografiske nærheten oppheves av det eksistensielle gapet – benytter ikke Rosi anledningen til å fremstille Samuele som personifiseringen av vestlig ignoranse og dekadanse. Heldigvis. Gutten blir snarere et sannhetsvitne, en påminnelse om avstanden mellom den falske konstruksjonen av det europeiske ”oss” og ”de andre”.

Rosi fokuserer også på en landsbylege, som behandler flyktningene. Det er her noen av de mest opprivende scenene utspiller seg, og legen er også den eneste som medvirker i noe som kan ligne en talkings heads-sekvens. For det er ingen intervjuer i Havet brenner – hvilket bidrar til at den av og til minner om noe Tarkovskij kunne ha laget. Legens og de andres undersøkelser av flyktningene er sjokkerende direkte, ikke bare fordi de viser total utmattelse og fysisk sykdom, men fordi de er så rutinemessige. At dette er en nødvendighet, både av byråkratiske og humanitære årsaker, gjør det ikke mindre sterkt å se på.

Mot slutten går Rosi helt inn i kjernen av problematikken han kretser rundt, og observerer over lengre tid den faktiske ankomsten til en båt med flere hundre flyktninger fra afrikanske land og Midtøsten. Det er som om filmen har bygget opp til sekvensen i nærmere én og en halv time, men den oppleves på ingen måte som et «klimaks», en epifani eller et øyeblikk av katarsis.

Jeg pleier å vokte meg for å bruke begreper som ”objektiv sannhet” og ”virkelighetsnært” – i filmatisk sammenheng ofte et resultat av selvbevisste og innfløkte virkelighetseffekter (også i dokumentarform) – men disse scenene, av druknede, unge kropper som stues sammen i et lasterom på en båt, av mennesker som har alt å miste, og som har mistet alt på veien… Jeg vet ikke om det er mulig, men disse tagningene er vel det nærmeste filmkunsten kan komme bare lidelse, ikke estetiseringen av lidelsen.

Havet brenner er en rasende påminnelse – formulert som et stille skrik. Nettopp derfor kan den påberope seg å skildre noe sant.