En ferdigskrevet Thomas Hardy-adaptasjon, levert av studiomaskineriet, har muligens vært frigjørende for «nesten-auteuren» Thomas Vinterberg, men resultatet minner om tvungne BBC-floskler.

«I have nothing but my education,» sier Batcheeba Everdene (Carey Mulligan) til en av sine beilere; hovedpersonen fra Thomas Hardys romanklassiker Far from the Madding Crowd (1874), som av mange har blitt lest som en tidlig feministisk rollefigur.

Den unge og sjarmerende gårdeieren forstår at et ekteskap på den engelske landsbygda vil være synonymt med å oppgi sin egen autonomi, og tviholder på uavhengigheten og sitt dristige entreprenørskap i møte med tre menn. På eventyrlig vis danner disse et triangel av arkaiske maskuliniteter: den følsomme og trygge gjeteren Gabriel Oak (Matthias Schoenaerts), den eldre, rike og selvsikre Boldwood (Michael Sheen), og den fyrrige, yngre sersjanten Frank Troy (Tom Sturridge).

Vinterberg har nok sett en tidsløshet og moderne appell i den tross alt konvensjonelle og trauste kjærlighetshistorien om karrierekvinnen som kan velge og vrake blant menn, men som Elaine Teng klokt påpeker i sin omtale av filmen i The New Republic, fremstår Far from the Madding Crowd håpløst utdatert om den forsøker å forfekte en slags universell feminisme gjennom å tegne en «tidløs» kvinneskikkelse:

[…]  she’s also deeply embedded within a world that deems women inferior to men. Early on in the story, Bathsheba tells Gabriel, ‘I don’t want a husband. And if I ever were to marry, I’d want someone to tame me.’ Hardy’s novel is not about a strong, independent woman succeeding in a male world; it’s an examination of the type of man it takes to tame a woman like her.

Vinterberg og Mulligans versjon av Batcheeba ligner en parodi på forestillingen om en ”sterk kvinne”, og til syvende og sist må hun altså legge seg flat for den sterkeste og beste mannen. Her kunne filmskaperne ha rettet et kritisk blikk mot den nesten freudianske impulsen etter underkastelse – som tross alt finnes i den kvinnelige karakteren – men i stedet sitter man igjen med inntrykket av at rollefiguren ikke tas på alvor.

Da blir feminismen i Vinterbergs Far from the Madding Crowd bare reduksjonistisk, fundert på en feilaktig, gammeldags tanke; målet synes å være en sømløs appropriering av en kvinnelig protagonist fra 1870-tallet, uten omtanke for den historiske konteksten hun omsluttes av.

Bildene i Far from the Madding Crowd er pittoreske og duse på grensen til det enerverende; når filmens estetikk kretser rundt pastorale idyller, i en evig gjentagende bevegelse, ender det konvensjonelt vakre opp som et hult skall; en to timer lang ørkenvandring i en lysbildeserie med vakre postkort fra et harmløst bygdelandskap.

Det ligger mye potensiale i de tette relasjonene, i de usagte følelsene og gnisningene, men manuset mangler eleganse, og virker nærmest uferdig. Skuespillerne leverer godt – særlig Mulligan i hovedrollen – men den tilbakeholdne og samtidig konvensjonelle formen gjør at alt føles harmløst, uten temperament, uten ettertanke. Mest påfallende blir kanskje det når en innhøstingsscene, badet i varme høstfarger, ender opp som en ufrivillig pastisj på Days of Heaven (1978) – uten så mye som et snev av Malicks intensitet.

Vinterbergs filmografi er ujevn, for å si det mildt. Den provoserende dogmehiten Festen (1998) gjorde ham til europeisk «kunstfilm-posterboy», men gjennombruddet ble fulgt opp av den ene fiaskoen etter den andre – den von Trier-skrevne Dear Wendy fra 2005 er et nesten myteomspunnet lavmål – frem til sylskarpe, fokuserte Jakten i 2012, som endelig løftet filmskaperen tilbake i toppsjiktet, med pris i Cannes, Oscar-nominasjon og nærmest unison kritikerros.

Jakten er Vinterberg på sitt aller beste. I god dansk filmskole/Zentropa-ånd, ligger den eksalterte dramatikken som et kvelende teppe over publikum, og Vinterberg gjør ingenting for å skjule manipulasjonen; vi vet godt hvor skoen trykker, men den gjør det så hardt og med slik presisjon at det blir vanskelig å gå i forsvarsposisjon.

Det er ingen grunn til å vente at hver nye Vinterberg-film skal være en emosjonell tvangstrøye av denne typen, selv om det kan virke som en spesialitet; Jakten er en ren lidelseshistorie, som henvender seg til våre aller dypeste følelser, og en lignende tilnærming til Hardys klassiker hadde neppe fungert spesielt godt.

Far from the Madding Crowd er imidlertid avhengig av en klar visjon, en retning, men Vinterberg ser ut til å ha slitt med å ta valg underveis, for filmen er verken melodramatisk eller nyansert og underspilt, bare kraftløs og intetsigende. Det er fullt mulig å finne en personlig vei inn i en kanonisert fortelling – Andrea Arnolds Wuthering Heights (2011) er et spennende eksempel – og selv om David Nicholls manus er et vegg-til-vegg-teppe med konvensjoner, kunne inspirerte regigrep blåst liv i dialogen.

Kanskje føler Vinterberg at han går litt mot strømmen ved å gjøre noe så tradisjonelt som dette («sett meg ikke i bås!»), men om Far from the Madding Crowd signaliserer en uforutsigbarhet, kan ingen redde denne numne filmen fra å gå i glemmeboken. Ikke engang den alltid pålitelige Carey Mulligan.