I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Agnès Vardas Samlerne og jeg (2000) vises fra og med torsdag 13. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Videoteknologien DV var en umiddelbar forbrukerfavoritt fra og med lanseringen på midten av 1990-tallet, og noen år inn i den digitale tidsalder. Som følge av den danske Dogme-bevegelsens popularitet rundt årtusenskiftet ble formatets distinkte estetikk også synlig på kino, og DV-kameraet et yndet opptaksutstyr for eksperimentelle filmskapere. I denne ferske Omakase-menyen har vi satt sammen et utvalg filmer fra denne perioden, som både viser DV-estetikkens muligheter og begrensninger.
For de fleste er det Lars von Trier og hans Dogme 95-kolleger som har mesteparten av æren for at DV plutselig ble opphøyet fra å være et amatørformat forbeholdt ferievideoer og skoleforestillingsdokumentasjoner til å bli årtusenskiftets viktigste eksperimentelle verktøy for filmkunstens utvikling fra et analogt til et digitalt filmuttrykk. Per 2022 har det digitale for lengst tatt fullstendig over, og det er nå mot det analoge mange filmskapere søker seg for å dyrke visuell egenart og et annet look, men i årene mellom (særlig) 1998 og 2003 var det DV som ga revolusjonær visualitet og frigjorde mange regissører.
Agnès Vardas nydelige kinodokumentar Samlerne og jeg («Les Glaneurs et la Glaneuse», 2000) er et av DV-tidsalderens mest idiosynkratiske verk – både fordi filmen så direkte tematiserer DV-kameraet og dets mobile evne til å «plukke» scener og bilder «fra bakken», akkurat som filmens titulære samlere, og Vardas poetisk-subjektive fortellerstil bringer også kameraet direkte inn i estetikken og bevisstgjør oss (og henne) på hvordan bildene og møtene vi får være med på, kanskje kun var mulig å skape nettopp med et DV-kamera.
Samlerne og jeg blir denne uken vist på Cinematekene rundt om i landet, og i Oslo settes filmen også opp to ganger under filmfestivalen MIRAGE, inkludert en spesialvisning torsdag 13. oktober kl. 20.00 på Vega Scene med et foredrag om Varda av cinematekkurator Hege Jaer som innledning.
Inspirert av alt dette, og 90-tallstrendene som i disse dager skyller gjennom populærkulturen vår – både i det høye og det lave – føles det naturlig å kaste et blikk tilbake på DV-formatets høytid. Og det fremkommer også et lakonisk poeng underveis i menyen rundt hvilke formater vi ser film på, for flere av disse titlene fra den digitale tidsalders barndom er ikke tilgjengelig for strømming i regulære kanaler. (Men lettere tilgjengelig på det fysiske formatet vi også knytter tettest til DV, nemlig DVD.)
Så menyen nedenfor er også et slags skattekart for «det moderne ledningsløse menneske», der besøk i fysiske kinosaler, butikker eller bibliotek vil være nødvendig (og anbefalt) for å få komplettert reisen gjennom hver av disse filmene. I og med at danskene med sin Dogme 95-bølge gjorde DV til en trend over hele verden, og aktivt bidro til å utforske estetikkens potensial i både store og små formater, har vi på kjøkkenet besluttet å sette opp en tradisjonell dansk meny, men med ingredienser fra hele verden.
Vel bekomme!
*
Sol over Gudhjem
Agnès Vardas distinkte auteurtrekk er synlig i alle hennes mange innflytelsesrike filmer, fra og med debuten La Pointe Courte i 1954 og gjennom (ikke minst) de tre fiksjonsmesterverkene Cléo fra 5 til 7 (1962), Lykken (1965) og Vagabond (1985). Men i Vardas lekenhet lå det alltid en dragning mot dokumentar, som hun slapp løs også tidlig i karrieren, men som hun kanskje særlig fikk utbytte for i sine siste to tiår som regissør.
Den digitale revolusjonen passet Varda som hånd i hanske, og i Samlerne og jeg ser man et sjeldent tilfelle av form, tematikk og kunstneriske særtrekk som møtes på en lekeplass og går opp i en skjønnere forening. Med en fri essayistisk fortellerstil og -stemme (tettpakket med herlige one-linere og ordspill), reiser vi Frankrike rundt med Varda og hennes kamera – der vi inviteres til å reflektere med henne, via alt fra museumsbesøk, kunsthistoriske eksempler og møter på potetåkre, rundt denne særegent franske aktiviteten glaner («Å samle, å innhøste fra bakken») og ikke minst substantivsvarianten glaneur/glaneuse. I Samlerne og jeg serverer Varda både hjerteformede poteter, pikselerte videobilder, rørende sosialrealisme og en treffende gjenbruksfilosofi som er mer enn like aktuell i 2022 som den var i år 2000.
▷ Se filmen på Cinematekene og filmfestivalen MIRAGE denne uken. Også tilgjengelig å se digitalt på MUBI (abo).
~~~
En lille en
En julefeiring syltet i Bror Alkohol og samtaler fylt til randen av innestengte familiehemmeligheter som gisper etter luft står i sentrum for Mona J. Hoels enestående høytidsdrama Når nettene blir lange (2000) – den eneste norske dogmefilmen, og et av 2000-tallets første eksempler på at norsk filmkultur var på vei over i en ny tid, der gnistrende godt skuespill og et løsrevet kamera uten behov for «profesjonell stødighet» inviterte publikum til å feire jul med høy sjø i kinosalen og en servering svimlende gjenkjennelighet.
Drøyt tyve år senere føles fortsatt Mona J. Hoels film som et uregjerlig og energisk norsk filmverk, som bærer med seg eksperimentvilligheten og DV-estetikkens berusende, pikselerte korn i bildene – en digital risengrynsgrøt på lerretet, av beste dogmemerke, der mandelen er å finne for den som er villig til å bli med filmen ned i mørket. Kanskje kunne hele denne filmmenyen bestått av dogmefilmer, men bak mesterverkene Festen og Idiotene var det på ingen måte sånn at alle de andre dogme-forsøkene ble så kunstnerisk vellykkede som man kanskje kunne tro, men Når nettene blir lange har virkelig tålt tidens tann og står som en påle fra sin æra.
▷ Se filmen på DVD via Platekompaniet (kjøp, kr. 129,50,-) eller bibliotekene (lån, gratis med nasjonalt lånekort).
~~~
Flæskesteg med sovs
Dancer in the Dark
Lars von Triers dogmefilm Idiotene er vel egentlig det opplagte eksempelet på DV-estetikk i en meny som dette, men hans Gullpalme-vinnerDancer in the Dark – også skutt på DV – er enda mer ekstrem hva gjelder å tøye den estetiske strikken. Fotograf Robby Müller og von Trier tok i bruk hundrevis av Sonys små DV-kameraer til de majestetiske musikalsekvensene, og møtet mellom sjanger og format gjør Dancer in the Dark til den ultimate kontradiktoriske film – både som konstruksjon og opplevelse.
Patos og ironisk distanse er tradisjonelt sett uvenner, men møtes til en beklemmende kamp her. Det visuelle uttrykket er ved første øyekast asketisk og helt i tråd med Lars von Triers Dogme-bud, og søker etter å dekonstruere Hollywood-musikalens glitter og glamour. Men de håndholdte, blasse bildene erstattes plutselig med ubevegelige totalbilder fra de mange DV-kameraene: fargetonene blir grelle og Björk bryter ut i sang, nesten som i en «ekte musikal», men likevel ikke helt. Disse både vakre og litt pinlige sekvensene tar hele tiden utgangspunkt i situasjonene Selma befinner seg i og fremstår som banaliserte versjoner av dem. Drømmebildene er like fattige som Selmas syn. Man kan merke at von Trier flirer bak kamera, etter å ha spurt seg selv: «Er det mulig å lage en noenlunde konvensjonell musikal om en fattig, blind, undertrykt kvinne som arbeider natt og dag på fabrikk for å tjene til sønnens øyeoperasjon og blir utsatt for tyveri av sin venn, og fjerne nesten alle stilistiske elementer som gjør sjangeren appellerende for publikum? Høhø, måske, måske.»
▷ Se filmen på Blockbuster eller iTunes (digitalt, leie, kr. 29,-/39,-)
~~~
Ris a la mande
Min pappa Toni Erdmann-regissør Maren Ades ekstraordinært kloke, kleine og morsomme debutfilm, Skogen for bare trær («Der Wald for lauter Bäumen», 2003), er kun mulig å oppdrive på spesialimportert video – og den er i sannhet en kuriositet. Her møter vi den nyutdannede lærerinnen Melanie, som på sin nye arbeidsplass ønsker å berike elever og kolleger med idealisme og nytenkning, men møter en vegg av motstand – ikke minst sosialt, etter hvert som hun erfarer at ingen ser ut til å tåle oppsynet og vesenet hennes. Dette leder henne inn i en eksistensiell krise man som tilskuer får oppriktig vondt av – samtidig som latteren melder seg. Jo mer desperat hun blir etter å skape kontakt og få aksept, dess mindre lykkes hun i hverdagens sosiale spill.
Maren Ades bruk av DV-estetikkens nådeløst flate videokvalitet forsterker den ugjestmilde følelsen av å være i Melanies nærvær, og Skogen for bare trær viser med at Ade allerede i sin debut hadde etablert et enormt talent for å se gjennom denne mellommenneskelige valutaen vi kaller «hygge» og isteden synliggjøre – med et sylskarpt blikk – hvordan brudd med normer og kotyme i sosiale situasjoner kan skape eksplosivt komiske tragedier.
▷ Se filmen på DVD, kun tilgjengelig med engelsk tekst på amerikansk sone 1, eBay (ca. kr. 230,- inkl. frakt) eller i tysk utgave uten tekst, Amazon.de (ca. kr. 450,-, uten frakt).
*