Omakase #18: Planeter på film

I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Fred M. Wilcox’ Forbidden Planet (1956) vises fra og med torsdag 20. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Å reise til og sette fot på andre planeter enn vår egen, er noe menneskeheten aldri slutter å drømme om og hittil kun har utrettet i fiksjon. Fred M. Wilcox’ Forbidden Planet (1956) – som denne uken vises på Cinematekene – er et pionérverk i subsjangeren planetfilm, og i denne Omakase-menyen presenterer vi et utvalg særlig minneverdige skildringer av planeter på film. 

Helt fra Georges Méliès tok oss med på Reisen til månen i 1902 har filmkunsten reflektert vår dragning mot verdensrommet og det banebrytende i ideen om å finne en annen beboelig planet, et sted der ute i universet. Science fiction-sjangeren har etter hvert utviklet mange konvensjoner og troper, men få konsepter står så sentralt som andre planeter og forestillingen om livsformer utover vår egen, samt eventyret i selve reisen mot det ukjente – og romskipene som kan ta oss dit.

Noen av film-, TV- og populærkulturens mest populære blockbustere og franchiser – Star Wars, Star Trek, Dune, Guardians of the Galaxy – skildrer ulike planeter aktivt. I et forsøk på å komponere en meny uten de mest opplagte serveringene, har vi latt enkelte av disse allerede ikoniske planetskildringene bli igjen på spiskammerset. Vi har også holdt tilbake filmer som i all hovedsak utspiller seg på et romskip, selv om en planet kan stå sentralt – som i Solaris (både 1972– og 2002-versjonen) og flere Alien-filmer. Denne gangen ble det en meny uten fortellinger lagt til Mars, men det kan hende vi returnerer til en femretters bestående av rødplanetsfilmer senere.

Forbidden Planet leder an i utvalget nedenfor, i kraft av å være en tittel som etablerte mange av planetfilmens mest kjente elementer, som fortsatt føles interessant og relevant med kontemporære øyne. Plottet om et skip som er sendt ut for å bistå en akterutseilt besetning fra en tidligere ekspedisjon, på en planet menneskene kanskje ikke har full kontroll over, er utgangspunktet ikke bare for Forbidden Planet, men også et utall andre science fiction-filmer, fra ferske produksjoner som Interstellar og Ad Astra, til Alien-franchisen.

Inspirert av frysetørket overlevelsesmat og annet tørrfôr som er nødvendig for lange reiser til planeter langt unna vår egen, er menyen nedenfor smidd i kjeksens tegn.

Vel bekomme!

*

Kaptein

Forbidden Planet var ikke bare den første filmen som i sin helhet er satt til en fiksjonell planet i verdensrommet, den etablerte også konseptet på film om at romskip kunne ta fatt på reiser med lysets hastighet, og den var nyskapende i sin bruk av et hel-elektronisk lydbilde/musikk – «et av de mest banebrytende partiturene i historien,» som vi skrev i vår kåring av topp 10 synth-soundtracks. Plottet er riktignok løselig basert på Shakespeares teaterstykke Stormen, men utover dette fremstår ideen helt original: Vi er på 2200-tallet og møter en ekspedisjon som er på vei mot planeten Altair-4, der en gruppe tidligere utsendte mennesker ikke har sendt oppdateringer på lenge.

Med dette premisset blir Forbidden Planet både en spennende hva har gått galt på denne planeten?-fortelling, og samtidig en skildring av mennesket i møte med fremtidstekologi og konsepter bortenfor vår livsform. Som en av 1950-tallets mest innflytelsesrike science fiction-klassikere skal filmen også ha æren for grep som kanskje er enda mer forfinet i klassikere som fulgte etter: metaforisk fargebruk, den nevnte musikkeksperimenteringen og en definitiv opplevelse av det utenomjordiske i alt av omgivelser, duppeditter og drama.

Se filmen på kino hos Cinematekene i syv norske byer.

~~~

Oreo

Action-auteur Paul W.S. Andersons svært undervurderte Soldier (1998) utspiller seg i all hovedsak på avfallsplaneten Arcadia 234, der den topptrente supersoldaten Todd (Kurt Russell) har blitt dumpet etter å ha blitt erstattet av en nyere modell. På sedvanlig vis for Anderson er de visuelle iscenesettelsene dynket i uovertruffen fargebruk og kinetisk energi. Filmen har egentlig to landskaper – det ene er planeten selv, en slags krysning mellom noe vi kan se i filmer som Wall-E, Mad Max Beyond Thunderdome og Alien 3, mettet i oransjemussede soltoner, steampunk, sandstormer og rust, og det andre er de mange nærbildene av Kurt Russells sørgmodige steinansikt, som med ørsmå nyanser formidler et stadig tiltagende følelsesregister.

Selv om vi ikke utforsker store deler av planeten, konstrueres det i Soldier et altoppslukende mini-univers i denne lille avkroken av søppelfyllingen. Anderson mesker seg i filmspråklige krumpspring; i jordlige teksturer, fargepærer, saturerte himler, geometriske overtoninger, saktefilm, eksperimentell klipping og eksplosjoner som utropstegn. Det ryddes også plass til en nydelig, musikkvideo-aktig montasjesekvens der Todd observerer alt det menneskelige rundt seg. Regissøren makter å formidle en hel verden innenfor sitt begrensede, fysiske spillerom. Og det er synd Soldier ikke oftere dukker opp i samtale – mange vet kanskje ikke at filmen er en uoffisiell del av Blade Runner-universet, med bl.a. referanser til kampene ved Tannhäuser Gate og Shoulder of Orion. (Manusforfatter David Peoples bidro også til Philip K. Dick-adaptasjonen som lå til grunn for Ridley Scotts mesterverk.)

Se filmen via Google Play, iTunes eller Blockbuster (digitalt, leie/kjøp, 39,-/99,-)

~~~

Biscotti

Den ville planeten

den-ville-planeten
Frankrike, Tsjekkoslovakia, 1973

René Lalouxs eksperimentelle klassiker Den ville planeten er et fascinerende filmverk, fylt til randen av ulmende uhygge, med distinkte figurer som ikke ligner noe annet man har sett; en animert dystopi om kjempevesnene Draag og deres undertrykkelse av småfolket Oms på planeten Ygam. Det stadig returnerende motivet av høyreiste, blåfargede Draag-skikkelser i kontrast til småfolket Oms, er vanskelig å ikke avlese som en allegori på hvordan vi mennesker her på jorden behandler andre skapninger.

Lalouxs animasjonsestetikk peker både bakover i tid, til Albrecht Dürers kobberstikk fra slutten av 1400-tallet, og fremover mot en futuristisk symbolisme. Og selv om Den ville planeten i snart 50 år har vært til inspirasjon for andre animatører og filmskapere, føles den komplett original og ikke helt mulig å etterape.

Se filmen på MUBI (digitalt, abo) eller i fysisk format, tilgjengelig fra Platekompaniet (Blu-ray)

~~~

Ritz

Christopher Nolans mesterverk Interstellar er hjerteskjærende som emosjonell opplevelse, og overskridende som filmatisk verk. Den er et sirkusnummer, et melodrama, en opera. Og den er en seriøs planetfilm, der plottet igangsettes av at vår egen planet er på vei til å bli ubeboelig, og menneskeheten må ut på oppdagelsesferd i galaksen for å finne en ny planet med levelig klima. Gjennom rollefigurer som på ulikt vis spiller en sentral rolle i å redde menneskeheten, tematiserer Interstellar ensomhet og fastlåste verdenssyn.

Filmen er full av mennesker fanget i avsondrede verdener. Tolv astronauter er ute på ensomme rekognoseringsferder. Tre av dem sitter alene på hver sin planet og venter på gjenforening med menneskeheten. Nolan spenner opp et episk lerret og søker seg mot en mest mulig plausibel vitenskapsbegrunnelse for sine science fiction-ideer – med stor suksess.

Se filmen på HBO Max (digitalt, abo), eller via iTunes (digitalt, leie/kjøp 39,-/99,-)

~~~

Pepita

Avatar er tidenes mest populære kinofilm, og er så uløselig knyttet til sin skildring av en fiksjonell planet og livet der, at den umulig kan omgås på en meny som dette. Som en mesterlig hovedrett dere har smakt før, vil et gjensyn med Avatar være både oppkvikkende og relevant: oppfølgeren Avatar: The Way of Water kommer på kino til jul. Som planetfilmforfatter er James Cameron også her i sitt ess: Pandora, som Cameron har diktet frem til denne historien, er et frodig, fargesprakende eventyrland, med enorme, krokete trær, fabeldyr i alle regnbuens farger, flyvende fjell, gigantiske fossefall og bebodd av Na’vi: de tre meter høye, blå, menneskelignende innfødte som nå er for evig etset inn i popkulturen. Det er et både nydelig og fryktinngytende sted på én og samme tid.

Filmens velkjente narrative motiver, som Pocahontas-myten, hippiementaliteten og krigshissige soldater som er så drevet av sitt apparatur at de mister sin moralske retningssans, er ikke revolusjonerende historieelementer i seg selv. Men de er akkurat så sementert i vår kulturelle bevissthet at de kommer umiddelbart til oss. Dette gir Cameron anledning til å ta «pauser» i fortellingen og rette fokus mot det rene opplevelsesaspektet han har skapt. Drit i historien! Se fargene, kjenn rommet, pust Pandoras luft (men husk maske!), hør lydene, ta på blomstene og dyrene. Svev på en ikran med James Horners majestetiske musikk i bakgrunnen. Alt som en hyllest til drømmen om livet på andre planeter – og filmmediets muligheter.

Se filmen på norske kinoer nå, i relansert utgave (visningstider hos Filmweb), eller på iTunes (digitalt, leie/kjøp, 39,-/99,-)

*