Kevin Macdonald og Sam Rice-Edwards’ One to One: John & Yoko gir et ansporende, fragmentert innblikk i John Lennon og Yoko Onos nye begynnelse i New York på starten av 1970-tallet – og det kulturelle øyeblikket de levde og åndet. Dokumentaren ble første gang vist på filmfestivalen i Venezia i 2024, og er nå månedens film på Cinemateket i Oslo. (Her er visningstidene.)
«Flower power is dead», sier Lennon på et punkt i den nye musikkdokumentaren One to One: John & Yoko – en kaleidoskopisk sammensetning av hittil usette arkivklipp, tv-intervjuer, nyhetssendinger, tidstypiske reklamesnutter og musikkinnslag fra konserten «One to One» som Lennon og Ono arrangerte i Madison Square Garden i august 1972. Konserten var den eneste fullbookede som Lennon holdt i New York, og billettinntektene gikk til støtte til barna på Willowbrook-institusjonen på Staten Island.
Prosjektet til Kevin Macdonald og Sam Rice-Edwards konsentrerer seg om de atten månedene da Lennon og Ono bodde i Greenwich Village, fra 1971–1973. The Beatles er oppløst, og paret gjenoppfinner seg selv som musikere og kunstnere i en turbulent æra. Nixons presidentkampanje, Watergate-skandalen og Vietnamkrigen utgjør bakteppet som i stor grad kommer i forgrunnen, og inn i kunsten og musikken.
Ikke minst er Lennon og Ono dedikerte tv-tittere: tv-en står plassert ved enden av dobbeltsengen, og det er gjennom denne lysende boksen at de holder seg oppdaterte og orienterte om omverdenen. (Lennon siteres om at fjernsynsapparatet har «erstattet peisen» og er «et vindu til verden».) En nyhetssending om barna på Willowbrook er det som omsider resulterer i «One to One»-konserten, med håp om å stimulere tettere oppfølging av hvert av barna på institusjonen.
I forkant av «One to One», gjester de flere støttekonserter og sitte-aksjoner, blant annet i regi av sangeren David Peel (kjent for låta «The Pope Smokes Dope»), og frekventerer et radikalt miljø. Poeten Allen Ginsberg dukker opp i et nyhetsklipp fra en protest mot Nixon. Planleggingen av Lennons «Free the People»-turné tar form som telefonsamtaler der Lennon lurer på om han blir overhørt. Ideen var at innsatte skulle løslates fra fengslene i hver by han besøkte, men turneen ble avlyst da de involverte anså risikoen for å være større enn vinningen.
En morsom detalj i One to One: John & Yoko er innsamlingen av insekter til en av Onos kunstinstallasjoner, der telefonsamtalene mellom ulike assistenter gjengis fortløpende, som en tilbakevendende statusoppdatering mellom de ellers til dels virrete, til dels intime, og jevnt over ansporende og inspirerende elementene i kollasjen.
*
Macdonald har tidligere regissert biografifilmene Marley (2012), Whitney (2018) og High & Low – John Galliano (2023), i tillegg til en rekke samfunnsorienterte spillefilmer (det historiske dramaet The Last King of Scotland fra 2006 og den politiske thrilleren State of Play fra 2009 blant de mest renommerte). Med-regissøren Rice-Edwards bidro også i Whitney.
Det litt påtvungent «eksperimentelle» ved One to One oppfattes ikke som spesielt nyskapende når nettopp dette miks-av-materiale-formatet har blitt regelen heller enn unntaket i filmfremstillinger av den psykedeliske epoken, men det er heller ikke så farlig. Peter Jacksons åtte timer lange dokuserie The Beatles: Get Back fra 2021, der vi ser bandet i prosessen med albumet Let It Be (1971), viste den enorme appellen velkomponerte arkivklipp kan ha. Jacksons dybdestudie gjorde også Yoko Onos rolle tydelig, selv om hun stort sett sitter som publikum i øvingslokalet i serien, men med en energisk – jordet, eksentrisk – tilstedeværelse og ikke minst stil (ikoniske antrekk i helsvart eller helhvitt).
Materialet – i hvert fall om man måler opp mot spilletiden – til One to One er betraktelig mindre, og i noen sekvenser kan det virke som at Macdonald veier opp for denne mangelen ved å komponere en i overkant skurrete kollasj. De mange reklamesnuttene (for Tupperware og familievennlige middagsretter) føles strengt tatt ikke nødvendige for å gi et inntrykk av det tidlige 1970-tallet. Her kan man selvfølgelig innvende at dette var John & Yokos egen opplevelse av New York og den nye mediehverdagen. Uansett, på tross eller på grunn av de tidvis påtatte overgangene, er One to One et fascinerende portrett. Appellen ved filmen er ganske enkelt at vi får sett og hørt noen nye klipp og trekkes inn i et fremdeles besnærende kulturelt øyeblikk, som et korrektiv til 2025 eller ikke.
Yokos opptreden på One to One-konserten er blant de absolutte høydepunktene – og å observere at John i stor grad tar etter henne, at de begge lot seg rive med og forfølge impulser. I tråd med datidens avantgarde strømninger, er John & Yoko eksempler på improvisasjon som livsstil og kunstnerisk modus.
One to One har en ekstra verdi for Ono-fans – og kan sees som en del av den såkalte Yokossansen (omtalt i denne artikkelen i The New York Times). Fra å primært ha vært «hun som splittet The Beatles», fikk Ono i USA et større rom å boltre seg i, blant annet på en kvinnekonferanse der hun snakker om å oppgradere fra «bitch» til «witch». Først var hun, med egne ord, en sterk kvinnelig kunstner og relativt fri, men oppfattet som en hurpe, deretter tredde hun inn i rollen som kjæresten som stod i veien for mannen («heks»). Parallelt med Onos «oppreisning» forteller Lennon om sin «feministiske oppvåkning», og sier at han levde som alle andre menn, i ignoranse, men ble vekket da han ble sammen med Yoko. Dynamikken mellom de to – i hvert fall den vi får se her – er forbilledlig, både feilende, genuint åpen og mild.
*
Macdonald snakker i et intervju i The Guardian om hvor likt det tidlige 1970-tallet er vår egen tid – begge perioder preget av internasjonal uro, steile motpoler, krigføring og aktivisme. En avgjørende forskjell er likevel den at motstandskampene Lennon og Ono tok del i var en del av grasrotbevegelsen – enda noen uskyldige tiår før vår tids sosiale medieplattformer i det hele tatt ble uttenkt – der de var fysisk tilstedeværende, bevegelige kropper i offentlige og private sfærer.
Når Lennon roper «Stop the war» – og like etter: «Vote» – mens han opptrer med Come Together på scenen, er det nettopp en fredelig, anti-militant erklæring – både som et grunnleggende standpunkt og i uttrykksmåten.
One to One er sånn sett en påminnelse om – eller snarere en oppfordring til, en nyvunnen tro på – pasifisme (den så naive oppfordringen om å gi våpenhvile en sjanse). I likhet med fjorårets Soundtrack to a Coup d’Etat (2024) av Johan Grimonprez, og i for seg også Todd Haynes’ The Velvet Underground (2021), viser One to One en total sammensmeltning av musikk, liv og politikk.
På spørsmål om hvordan de vil bli husket, sier John & Yoko til kameraet at de vil minnes som elskere, og bli strødd utover Atlanterhavet. Selv om blomsterbarna – som et kollektiv, et midlertidig initiativ – hadde mistet sitt felles feste, var de som et par fremdeles forkjempere for et utopisk ideal, oppsummert i ordene fred og kjærlighet. Dokumentaren unnlater å si noe om det midlertidige bruddet paret hadde like etter dette tidsrommet, da Lennon, på Onos oppfordring, hadde en affære med assistenten May Pang (denne relasjonen er også skildret på film, i The Lost Weekend: A Love Story fra 2022).
Så lenge det fragmenterte uttrykket virker å være et mål for regissør-duoen, gjør ikke slike utelatelser nevneverdig skade, selv om man tar seg i å lure på hvilke føringer filmskaperne har måttet forholde seg til i de kunstneriske avveiningene. Lennon Estates medvirkning har åpenbart vært en faktor.
Verdien av å se One to One er ikke nødvendigvis holdbarheten i de ulike idealene John & Yoko strakk seg etter, men å studere de to multikunstnerne på nært hold – at de som mennesker og idealister stod for så helt andre holdninger, levesett og filosofier enn de mest rådende (eller de mest innbringende) i vår tid og kultur.