Skisser av et melodrama: Jeg elsker også deg

Jeg forblir utenpå den påståtte konflikten i kinoaktuelle Jeg elsker også deg. Hva slags film har auteuren Claire Denis ment å lage her?

I den franske forfatteren Georges Simenons The Blue Room (1964) utspilles et farlig begjær på Hôtel Voyageurs. Tony og Andrées utro affære er berusende, lidenskapelig og – i den psykologiske thrillerromanens leie – nådeløst ødeleggende. Lover og regler opphører og oppløses i det blå rommet. Den uforsvarlige lysten og lengselen velter over i skyld og grusomhet ute av kontroll. Noe lignende antydes i kinoaktuelle Jeg elsker også deg («Avec amour et acharnement») – en av Claire Denis’ to filmer fra 2022 (den andre, Stars at Noon, som vant juryens Grand Prix i Cannes, står fortsatt uten norsk distributør).

Radioverten Sara (Juliette Binoche) har vært gift med den tidligere rugbyspilleren Jean (Vincent Lindon, bemerket for sin rolletolkning i Ducornaus Titane og Denis’ Les salauds) i ni år. Når Saras gamle flamme François (Grégoire Colin, også en Denis-traver og kjent fra mesterverkene Beau travail og 35 rhums) gjør sin entré, oppstår forviklingene og harmonien i det parisiske middelklassehjemmet trues. Tilfeldigvis – ubeleilig for dem alle – er François en av Jeans nærmeste venner, og hans forretningspartner.

Dette hadde ikke trengt å bli så galt. Jeg var for eksempel begeistret for Let the Sunshine In (2017) – det første samarbeidet mellom Denis og Binoche – der regissøren henvender seg til det rødvinsdrikkende kinopublikummet med en lett film om komplisert kjærlighet. Problemet med Jeg elsker også deg stikker dypere enn den forferdelige titteloversettelsen. Den engelske tolkningen «Both Sides of the Blade» lyder hakket bedre, med en balanserende knivegg som effektivt bilde, men den franske originaltittelen (direkte oversatt blir det noe ala «Med kjærlighet og besluttsomhet») er uansett lett å snuble i?

Kjærlighetserklæringene strøs rundt mellom rollefigurene, uten at jeg tror på dem. Jeg forblir utenpå den påståtte konflikten; det oppleves verken spesielt farlig eller lidenskapelig. Muligens er det et tydelig definert værelse – det som Simenon så sofistikert tegner opp – som mangler? Filmens inventar er utydelig for meg: Vi ser Sara i hvite laken, Sara med hodetelefoner i radiokanalen der hun jobber, Sara i badekaret der hun mister mobilen i vannet, Sara i disputt med Jean. Det sies og forklares mye, det ropes og krangles, og likevel – eller nettopp derfor – er det ingen nerve i spillet mellom Binoche, Lindon og Colin.

Munnbindene som titt og ofte anvendes vitner om at dette var en pandemiinnspilling, og kanskje er det her utfordringen ligger: Filmspråket blir for sterilt, for kontaktløst og ribbet for friksjon.

Åpningssekvensen – der det middelaldrende ekteparet introduseres i kjærlige omfavnelser og plask på en ellers forlatt strand, før de befinner seg i en leilighet der Jean bruker tiden på telefonsamtaler han av en eller annen grunn holder skjult for Sara – er mest av alt forvirrende. Sønnen ønsker ikke å treffe ham, og bor heller midlertidig hos bestemoren (spilt av Rivette-musen Bulle Ogier). Den overtydelige musikkbruken understreker fraværet av reelt drama eller følelse av at noe står på spill, også for meg som seer.

*

For meg er evnen til å avdekke det selvoppløselige og identitetsløse noe av det sterkeste ved Denis’ tidligere filmer, og noe hun gjør bedre enn de fleste. Måten Isabelle Huppert – i rollen som arving av en kaffeplantasje på afrikansk land – speiler landskapet i White Material (2009): Den hvite kvinnen nekter å gi slipp på familiens territorium, selv om borgerkrigen tar stadig flere liv og gir blodige dyrehoder – kappet av og lagt som en advarsel på eiendommen – tilbake. I all sin trass, går hun mer og mer i ett med omgivelsenes røde grus, tåke, greiner og ild, fortapt i et indre vrengebilde.

Den europeiske kolonitidens arv er også bakteppet for Beau travail (1999) – like blodig og brutal som den er poetisk og sensuell. Agnès Godards hypnotiske foto fanger de unge mennene mot en bakgrunn av myggnett og maritim infrastruktur. Militær maskulinitet mot asurblått hav og Djiboutis solstekte ørkenlandskap. Fiskere på en steinbrygge. Sand mot hud, hud mot sand. Hvitkalket stein og et ildrødt klede over kisten i en begravelse. Trompetspill mot en åpen horisont.

Soldatenes treningsregime når de hopper over hekker – referert til som «Rutinen» – er et uttrykk for nesten religiøs disiplin, underkastelse og dedikasjon. De disiplinerte kroppene smelter liksom inn i omkringliggende farger, linjer og materialer; uniformene korresponderer med de turkise krusningene på vannet, tøy som henger til tørk på utendørs snorer, svidd gress og grønne metallgelendre. Saltkrystaller, leirete jord og vulkanrød stein fyller kameralinsen.

«Beau travail» (1999).

«Noe uklart og truende tar grep over meg,» reflekterer den franske sersjanten Galoup (Denis Lavant) ved kaffetrakteren, tidlig i Beau travail. Det vage og voldelige har sjelden vært så fullkomment sammenfiltret som her. «Hvis det ikke var for utukt og blod, ville vi ikke vært her,» sier kommandøren Bruno Forestier (Michel Subor) til en taxisjåfør under en biltur i tett natt.

Mer enn noe er Denis en mester i å skape atmosfærer. Beau travail er et glimrende eksempel på hvordan hun med musikk (Tarkans glorete men fengende «Şımarık» i åpningen på et diskotek der jentene er til salgs; avvekslet med messende liturgisk sang mot nakne skuldre) og dansescener forteller uten ord, uten dialog eller tekst – kun med bilder og lyd. Jentene, kledd i paljettkjoler i en litt tvungen koreografi, settes opp mot soldatenes rituelle, nærmest mekaniske øvelser og stillheten under vann, to dykkere under overflaten, og sersjantenes taushet. I en absurdtrist sluttscene på diskoteket slår Galoup seg løs til Coronas «The Rhythm of the Night».

Også High Life (2018) defineres av en spesiell visjon; en illevarslende, bisarrkosmisk horror der Robert Pattinson og Juliette Binoche – i en nokså utypisk rolle som heksedoktoren Vultura, en sjaman som eksperimenterer med sperm – sendes ut i verdensrommet. Pattinsons rollefigur praktiserer sølibat som en munk – «abstinens over hengivenhet» – men ingen unnslipper romskipets septiske korridorer eller menneskesjelens dype mørke.

*

I Jeg elsker også deg brukes noen av de samme destabiliserende virkemidlene, men rettet mot et mer konvensjonelt materiale. Trekantdramaet skildres med grelt digitalt foto. Plottet er tett på tropene fra ungdomstidens parabolantenneserier, der alvorstunge melodier annonserte det som for meg virket som veldig voksne problemer. Manuset lesses over av klisjeer: «Hvor var du all denne tiden?» – sagt av Sara til François i et lokale med en slags sammenkomst for sportsgutter.

En time inn i filmen er det fortsatt det suspense-fylte lydsporet som durer mens vi ser paret i sengen, der det tilsynelatende ulmer av ulovlige drifter. «Nå skjer det igjen… kjærlighet, frykt, søvnløse netter… telefonen på nattbordet… svette,» lyder Saras indre monolog i nok en soveromsscene, før hun står opp og studerer seg selv i speilet. For alt må forklares, om vi var i tvil!

Nivået på dialogen blir ikke bedre av at Jean har en pistol i leiligheten, som Sara minner ham på at er ladet, og vi får vite at han har sittet i fengsel. Skjellsordene slynges mellom veggene. Omsider slettes SIM-kortminnet på Saras mobil og Jean forlater leiligheten. Han ville egentlig bli, men hun klarer ikke mer. Hun går til butikken og får en ny telefon. Sentimentale toner akkompagnerer fotballspillere på en grønn bane.

Det er fortsatt et mysterium for meg hva Claire Denis har ønsket å skape med Jeg elsker også deg. De siste årene har hun operert i ulike sjikt, der de ambisiøse kunstfilmene følges av mer tilgjengelige mellomproduksjoner. Og hvis denne finansierer en ny High Life eller White Material, er det kanskje greit?

I Let the Sunshine In følte jeg med billedkunstneren Isabelles ydmykelser og nederlag. Jeg brydde meg om de beklemte situasjonene hun havnet i, hennes indre tomhet og evige utilfredshet. En middelaldrende kvinne som søker kjærlighet på feil steder. Binoche, med sin omfattende filmografi, er god på å gi det antatt latterlige et løft – og trekke ut det eksistensielle og universelle fra det tilsynelatende tåpelige, suppete og såpete.

Det var noe slikt jeg forventet også av den siste Denis/Binoche/Lindon-syntesen. Men Jeg elsker også deg blir skuffende nok en skisse av et melodrama, skurrende og lett forglemmelig.