M. Night Shyamalan mikser inverterte Hitchcock-troper med konsertfilm-parodi i sommerens mest underholdende og stilsikre film.
I mylderet av kohort-baserte filmer fra pandemien, fremstod M. Night Shyamalans Old (2021) og Knock at the Cabin (2023) som de mest interessante og velsmurte, kanskje fordi regissøren allerede hadde øvd seg på å gjøre plassbegrensninger til sin fordel i The Visit (2015) og Split (2016). Også kinoaktuelle Trap utnytter potensialet i en klaustrofobisk setting, og spiller aktivt på Shyamalans styrker som visuell historieforteller.
Cooper Adams (Josh Hartnett) tar med seg datteren Riley (Ariel Donoghue) for å se idolet hennes, Lady Raven (Saleka Shyamalan), fremføre en popkonsert på Tanaka Arena i Philadelphia. Før artisten entrer scenen, observerer Cooper at vaktholdet er påtagelig strengt, og like før åpningsnummeret strømmer bevæpnede politifolk til ved utgangsdørene. Under en passiar avslører en av de ansatte i merch-kiosken at en fryktet seriemorder, «The Butcher», trolig har løst billett til konserten. Kveldens seanse blir anledningen til å fakke ham, og alle som matcher visse signalementer er i praksis mistenkte.
Like etterpå skjønner vi at den karismatiske Cooper er «The Butcher», og manipulatoren Shyamalan troller med publikums sympatier når filmen følger gjerningsmannens perspektiv imens han gjennomgår hamskifter og spiller rollespill for å sno seg ut av fellen før den klapper sammen. Følgelig blir handlingen en slags invertering av Alfred Hitchcocks wrong man-situasjoner; premisset i North by Northwest (1959), der Cary Grants helt uskyldige rollefigur blir forsøkt eliminert av banditter, er det mest berømte eksempelet. Cooper er the right man, men ettersom ingen kjenner til forbryterens eksakte identitet, kan han liste seg rundt politifolkene og grave frem en rømningsvei.
En annen velkjent Hitchcock-strategi er å skape forestillinger om hvordan noe vil utarte seg; vise bomben som tikker, men utsette eksplosjonen i det lengste. Shyamalan avslører tidlig at Cooper er morderen, men konfrontasjonene lar vente på seg. Vel og merke støter han på hindre underveis, f.eks. moren til Rileys eks-venninne og nå sjefsmobber, som på en grovt uempatisk måte forsøker å opptre som om ingenting har skjedd i skolegården, og attpåtil søker bekreftelse. Kjerringas stadige avbrytelser hindrer Cooper i å handle raskt i de små pausene han kan ta seg imens konserten foregår, uten å vekke mistanke hos datteren, og det er ikke til å komme utenom at vi som tilskuere begynner å fantasere om hvordan han kan hevne seg.
Den thailandske fotografen Sayombhu Mukdeeprom, kjent for sine arbeider med Luca Guadagnino (Call Me by Your Name, Challengers) og Apichatpong Weerasethakul (Onkel Boonmee, Memoria), må sies å være verdens fremste akkurat nå, og her fører han kameraet med en presisjon og tyngde som minner om nettopp Hitchcocks makker Robert Burks. Det er en fryd å se hvordan han utnytter arenaens arkitektur til å skape suggererende kjøringer (skutt på 35mm Kodak). I kjent stil sørger Shyamalan for å la ham dvele akkurat lenge nok ved visse motiver til at disse vekker nysgjerrighet; i noen kamerainnstillinger danner positurene underliggjørende mønstre som kiler en under føttene: Hva i all verden er det som egentlig foregår? Lederen for Philadelphias innsatsstyrke, en liten og krokrygget dame, opptrer med en mine som indikerer at hun sitter på opplysninger ingen andre har tilgang på. Hva er det hun vet?
Shyamalan er en spesialist på sadistiske detaljer. Man minnes den langsomt døende datteren i Den sjette sansen (1999) og passasjerflyene som ut av intet detter mot bakken i Knock at the Cabin. Straks han dveler ved en frityrkoker i Trap, skjønner vi at den boblende oljen snart vil forsyne seg av noens ansikt. En nærmest lengter etter ulykken og skrekkbildene – han henter frem det verste i oss. Vi scroller oss gjennom filmen, zoomer inn på rare og heslige ting, i en fortelling som pirker borti hvordan vi i det daglige anser fremmede menneskers skjebner som ren underholdning, det være seg gjennom sosiale medier eller true crime-serier på strømmetjenester. Mangelen på psykologisk dybde er påtakelig og blir derfor et poeng i seg selv.
Gledesscenene der fjortisjenter med kjeften full av reggis gurgler av fandom er lattervekkende. Shyamalan koser seg med å implementere konsertfilm-klisjeer, som «den heldige, utkårede fanen arm i arm med idolet på scenen» (aka Justin Biebers «One Less Lonely Girl»-nummer) og lysende mobiler som veiver i takt mens tårene triller nedover kinn i riefenstahlsk ladede nærbilder. En deilig parodi, men er det egentlig ment å være ironisk? Med tanke på castingen av Shyamalans datter, popartisten Saleka, i rollen som Lady Raven, er det vel også noe inderlig her, et ønske om å vise frem talentet hennes. Låtene er fengende og proft fremført, men mangler særpreg og ville neppe fremkalt like sterk respons i den virkelige verden. Salekas knapt førtito tusen følgere på Instagram understreker det.
Inspirert av Hitchcocks små opptredener i sine filmer, har M. Night for vane å dukke opp i cameo-roller; i Trap spiller han Lady Ravens onkel og manager. Disse scenene bidrar til å skape usikkerhet rundt intensjonen bak filmen, for her skildres samholdet mellom Raven og fansen hennes som noe genuint og viktig, for ikke å si livsbejaende. Saleka Shyamalan sitt animerte ansikt uttrykker følelser med en Pixar-films tydelighet og effekt.
I andre halvdel tar filmen en helomvending, der synsvinklene omkalfatres på en måte som gir filmen en ekstra etasje. Det vil være dårlig gjort å røpe mer, utover å påpeke et par overnaturlige innslag: et litt for kjapt rykk, et magisk forsvinningsnummer. Knapt nok registrerbare forskyvninger som gjør at filmen peker mot overraskelsesmomentet i Split – på et tidspunkt tok jeg meg faktisk i å tenke at Trap er den fjerde filmen i Unbreakable-trilogien.
Å imitere Hitchcock er en lek med ilden, i alle fall ifølge filmkritikere. Brian De Palma ble av mange redusert til hitchcocksucker etter Sisters (1972), Obsession (1976), Dressed to Kill (1980) og Body Double (1984); sublime filmessays, der han testet ut og strakk i den gamle mesterens virkemidler som en forsker i et laboratorium, og sannsynligvis laget verkene Hitch, motarbeidet av sensur og kommersielle hensyn, drømte om å signere i sine velmaktsdager. François Truffaut var den franske nybølgens darling inntil han begynte å låne grep fra sitt store, amerikanske forbilde i filmer som Den myke huden (1964), Fahrenheit 451 (1966), Brud i sort (1968) og Havfruen fra Mississippi (1969). På et tidspunkt virket det som at kritikerne alltid ble litt skuffet over en ny Truffaut-film og syntes cinefilien hadde kommet i veien for egenarten hans. Truffaut mente tvert imot at han var mer personlig når han lånte fra sine læremestere; at han turte å være mer leken og uforpliktende, litt nærmere en anonym avsender som skriver rett fra levra.
M. Night Shyamalan har vel kommet greit unna med sine mange Hitchcock-nikk, i filmer som Den sjette sansen (Notorious) og Signs (The Birds), men selvbevisst tøysing med konvensjoner og forventninger har kostet ham dyrt. Forholdet hans til kritikere har i alle fall surnet betraktelig, i en slik grad at Trap ikke har hatt pressevisninger, verken i USA eller her hjemme.
Bortsett fra Walt Disney og kanskje Cecil B. DeMille var Hitchcock den første Hollywood-regissøren som ble større enn stjernene han omgav seg med. Shyamalan lyktes også tidlig med å gjøre seg selv til en merkevare, øverst på kinoplakaten. Siden Den sjette sansen har han vært forbundet med narrative usvinger, og selv om noen av disse har fungert dårligere enn andre, har ønsket om – eventuelt frykten for – slike liksom skapt et ekstra lag av suspense i møte med filmene hans.
I Trap inntreffer den store twisten så tidlig at den nesten blir en twist i seg selv, men ikke desto mindre er det vanskelig å være kartleser når fortellingen durer videre. Shyamalans sans for goofy humor preger Josh Hartnetts rolletolkning, som er oppslukende og uforutsigbar, men samtidig vanskelig å ta på alvor. Han er personifiseringen av hele filmen – det er godt gjort.
Trap er en lunefull, ertende thriller, som skapt for gode diskusjoner. At mange kritikere fortsatt sliter med å få øye på kvalitetene i Shyamalans filmer, gjør det i grunnen ekstra tilfredsstillende å sette pris på dem.