I spalten Omakase – en filmmeny fra Montages byr vi på spesialkuraterte filmprogrammer til våre gjester, der et utvalg titler blir presentert som et helhetlig, cinematisk måltid. Omakase (お任せ) er et japansk begrep fra gastronomiens verden, som løst oversatt betyr «jeg lar det være opp til kokken». Våre filmmenyer i Omakase-spalten blir satt sammen av redaksjonen i Montages. Prosjektet er støttet av stiftelsen Fritt Ord fra deres ekstrabevilgninger under koronakrisen.
*
«Tous les hommes sont coupables,» sier politisjefen i Den røde sirkel (1970) til etterforskeren Mattei – alle menn er skyldige. Kanskje fødes vi uskyldige, men det varer ikke. Replikken setter den deterministiske tonen i Jean-Pierre Melvilles utsøkte heistklassiker; en film som drives like mye av et skjebnedrama som en spennende katt-og-mus-lek mellom politi og røver. Nå vises Den røde sirkel på de digitale Cinematekene, og vi markerer det — og inngangen til november — med en melankolsk meny, der eksistensielle heistfilmer utgjør serveringen.
Heistfilmer er en subsjanger, som regel underordnet thrilleren, med følgende særtrekk: de sentrale rollefigurene er på kant med loven, og skildres ofte i opposisjon til rollefigurer som representerer lovens lange arm – og felles for de aller fleste heistfilmer er det at de har planleggingen og gjennomføringen av et ran/kupp/tyveri som avgjørende oppbygging av, og etter hvert dramatisk høydepunkt i, fortellingen.
Når det er sagt, finnes det tallrike eksempler på komedier, action- og eventyrfilmer som kan regnes som heistfilmer uten å være thrillere samtidig (tenk The Sting, The Thomas Crown Affair, Ocean’s– og Olsenbanden-filmene), men eksempler på disse er ikke med blant råmaterialene vi har hatt i smelteovnen for å smi menyen nedenfor. For i herværende utvalg er det nemlig de mørke, dypsindige, eksistensielle heistfilmene som står i fokus – der karakterene befinner seg i realistiske miljøer og bærer med seg skjebnetunge livshistorier, ofte preget av desperasjon, isolasjon, utenforskap, avhengighet og ensomhet. Figurene vi møter har likevel ett sentralt fortrinn i livet: de er usedvanlig gode til å utføre jobben sin, enten som røver eller purk.
Felles for to heistfilmklassikere som Den røde sirkel og Heat – begge inkludert nedenfor – er yrkesstoltheten og -respekten som er gjensidig mellom kjeltringene og etterforskerne. Sitatet fra Den røde sirkel nevnt i ingressen, om at alle menn er skyldige, egner seg til å beskrive disse to filmene, og brer et melankolsk teppe over fortellingene som utspiller seg. Også gjennom hele Kubricks The Killing (1956) ligger det en urovekkende følelse av at rollefigurene går sine forutbestemte skjebner i møte. Og når vi først har Kubrick på menyen, skader det ikke å illustrere med et treffende sitat fra Barry Lyndon: «Good or bad, handsome or ugly, rich or poor, they are all equal now.»
Slik oppleves det da også for rollegalleriet i en god, eksistensiell heistfilm, og i vårt kuraterte smykkeskrin nedenfor har vi satt sammen filmer som alle skaper rom for eksistensiell refleksjon, og følger den samme, dystre linjen mot sine uunngåelige finaler.
Føl dere skyldige; nyt maten.
*
Edelsten
Etter flere års erfaring med tv-regi, var Michael Mann var både filmspråklig og tematisk overmoden i sin første kinofilm Thief (1981), der James Caan på gripende vis gir sjel til en mestertyv som ønsker et anstendig liv, såfremt likviditeten er god. Sjelden har byen Chicago vært en vakrere kulisse, glitrende grønn og blå i nattens mørke – hard, men gåtefull, som en diamant. Filmens avsluttende hevntokt er så styggvakkert og blodstenket at det ligner 1980-tallets banebrytende horrorfilmer.
Som heistfilm klarer Thief også å smi et dyptpløyende karakterportrett samtidig som den byr på funklende visuelle juveler, som scenen der vi får se Caans sveiseapparat i full sving mot pengeskapets metall.
▷ Se filmen digitalt på Criterion Channel (abo, med VPN) eller kjøp filmen på fysisk format fra Platekompaniet.
*
Gull og diamanter
Etter å ha vokst opp som dedikert cineast i mellomkrigstidens Paris, meldt seg til tjeneste i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, og deretter etablert seg som en av fransk films nye stjerner på 40- og 50-tallet, skulle Jean-Pierre Melville gå produktivt til verks på 1960-tallet og signere seks egenartede, stilskapende spillefilmer (blant dem ikoniske Le samouraï [1967]) frem mot det som skulle hans store mesterverk, Den røde sirkel, i 1970. Dessverre døde Melville av et slag året etter Un flic (1972), men selv om den brått tok slutt er filmografien betydelig – og nettopp eksistensielle heistfilmer og psykologisk interessante portretter av gangstere, leiemordere, mestertyver og deres liv i skyggene, står som Melvilles arv.
Skuespiller Alain Delon er Melvilles muse, og sammen med Gian Maria Volonté og Yves Montand leder han oss gjennom planleggingen og gjennomføringen av det sentrale heistet i Den røde sirkel. Settingen er Paris, og målet er en fasjonabel forhandler av gull og diamanter, smykker og klokker, på Place Vendôme. Melville har både kapasitet og særegenhet som filmskaper til å skape store øyeblikk med originale grep, og hans stil uttrykker en røff, men tiltrekkende eleganse. Det er en hardkokt realisme i bleke farger som utgjør de karakteristiske rammene i Melvilles lukkede univers. Som en slags fargelagt noir, skrider Den røde sirkel langsomt og stemningsfullt fremover, og underveis er det umulig ikke å bli forført av Henri Decaës stilfulle fotoarbeid og skuespillernes overbevisende ennui. At filmen også skulle bli Melvilles største kommersielle suksess, handler naturligvis også mye om dens fortryllende underholdningsverdi.
▷ Se filmen på de digitale Cinematekene denne uken. (Også tilgjengelig i nyrestaurert utgave på fysisk format hos Platekompaniet.)
~~~
Det er helt naturlig å se Rififi og Den røde sirkel i sammenheng, selv om de er laget med 15 års mellomrom. Ikke bare ble en ung Jean-Pierre Melville opprinnelig kontaktet av Rififi-produsent Henri Bérard om regioppdraget, men den realistiske stilen, kombinert med Rififis lakoniske pessimisme, skulle bli en åpenbar inspirasjon for Melville i senere filmer. Det var den amerikanske regissøren Jules Dassin som ble Bérards valg, og resultatet er altså en filmhistoriens mest innflytelsesrike heistfilmer.
Dassins innovative krimfortelling The Naked City (1948) åpnet dører til formmessig nyskaping i noir-sjangeren, men Dassins Hollywood-karriere ble brått avsluttet tidlig på 1950-tallet, da han ble svartelistet som følge av mccarthyismen. Han flyttet til Frankrike for å fortsette karrieren, og der han ble som kjent omfavnet og fikk dyrke sitt særpreg. Med franskspråklige Rififi i 1955 perfeksjonerte på mange måter Dassin sitt eget film noir-uttrykk. Sentralt i historien er gjennomføringen av det perfekte kupp i en gullsmedbutikk på Rue de Rivoli i Paris, hvor Dassin iscenesetter klimakset – et innbrudd som varer i 28 minutter, uten dialog eller musikk. Realismen i Dassins nære omgang med rollefigurene er påtagelig, og det brutale miljøet skildres rått og uparfymert.
▷ Lån filmen fra ditt bibliotek, via Bibsøk, eller kjøp filmen på fysisk format fra Platekompaniet.
*
Cash
The Killing er perfeksjonisten Stanley Kubricks røverfilm, men selv om den er et tidlig verk i mesterregissørens filmografi, er flere av regissørens særtrekk på plass. Et misantropisk blikk preger kjeltringene, og vi får følge deres iskalde, detaljerte planlegging av «tidenes kupp» på en hesteveddeløpsbane der $2 millioner i kontanter venter. Grådigheten deler de alle, men ulik motivasjon bak kuppet og grumsete allianser gir dem et stadig mer gyngende fundament når flukten nærmer seg.
Kubricks nyskapende fortellerstil utfordret publikum i 1956, med sine stadige sprang i tid og rom, og mange år senere var Quentin Tarantino etter sigende inspirert dypt inspirert av The Killing da han skrev Pulp Fiction (1994), og akkurat som i Tarantinos nittitallsklassiker får vi i The Killing et fengende, men også dystopisk innblikk i de lurvete kriminelles skjebnetunge hverdag.
▷ Se filmen via iTunes eller Google Play (digitalt, leie: 39,- / kjøp: 119,-)
~~~
Michael Manns massive mesterverk Heat (1995) er alt man drømmer om at en film kan være – et verk som lykkes til fingerspissene med sine ambisjoner, og som utvides og vokser desto nærmere man tar den i øyesyn. Heat er en moderne noir om skurk og purk, maskulinitet og ensomhet, vold og tilgivelse. En film som både oppfyller og sprenger sine sjangerkonvensjoner, og demonstrerer at en action- og heistfilm kan romme like mye emosjonell spenning og tematisk bredde som Antonioni. I sine særpregede blå landskap av kalde lys og mørke skygger vever Mann sitt følsomme portrett av Los Angeles’ urbane jungel sammen med et knippe tøffe og sårbare menneskeskildringer, der den lovløse mestertyven Neil McCauley (De Niro) møter sin likemann i den samvittighetsfulle, men villfarne etterforskeren Vincent Hanna (Pacino).
Et ofte poetisk og dvelende kamera kan hentes brutalt ned på gateplanet når det blir nødvendig, og urbane vistaer får sveve urovekkende rundt hovedfigurenes ensomme silhuetter like naturlig som nærbildene bringer oss tett på ansiktene deres. Michael Manns eksistensielle maskulinitetsportrett er presist og inderlig, og lykkes langt utover sjangerfilmens antatte rammer. Heat er ganske enkelt noe av det beste som er laget; en virtuos og vakker film som plasserte Mann i sitt absolutte senit som regissør og manusforfatter, og som satte standarden for hvilke høyder og dybder en action- og heistfilm kan strekke seg etter å romme som kunstverk.
▷ Se filmen på Netflix (abo), Amazon Prime (abo) m.fl.
*