Parallelle mødre er nesten like ujevn som forholdene den ser på med brennende omsorg.

Å gjenfortelle plottet i Pedro Almodóvars Parallelle mødre (2021) innbyr instinktivt til satire over såpeseriens både dedikerte og lemfeldige omgang med menneskedramaer, og det er jo hele poenget: Madrid-fotografen Janis Martínez (spilt av Penélope Cruz, stadig et musisk begjærsobjekt for regissøren), blir gravid etter et semi-tilfeldig ligg med Arturo (Israel Elejalde), en rettsmedisinerarkeolog hun engasjerer i utgravingen og avdekkingen av en massegrav i landsbyen sin. På sykehuset forbyttes den nyfødte datteren med datteren til Ana (Milena Smit), som selv kunne ha vært Janis’ datter, uten at noen av dem selvsagt er klar over forviklingen. Ut av fødselstraumene og omkalfatringen av livet blomstrer det et gryende, pasjonert vennskap – Ana ender opp med å flytte inn hos sin eldre venninne.

Almodóvars bakteppe er det jeg ser som en grunnleggende antagonisme i hans behandling av den spanske mentaliteten etter Franco: Striden mellom blodsbånd – faderens symbolske allmakt – og den kreative, livgivende femininiteten (som gjerne også kan finnes hos mennene), som også står for kunsten, leken, potensialiteten. Parallelle mødre slynger seeren mellom utgravingsplottet og leilighetsdramatikken.

Det har blitt reist innvendinger mot at disse to handlingstrådene løper parallelt. At det blir rotete. Den kritikken overser glatt at den kjærlige oppmerksomheten for tilfeldig tosomhet, tilfeldige kvinnefellesskap utenfor storfamilien, og evnen til å improvisere i trange sosiale rom alle er relasjonelle biter i det (ikke alltid like eksplisitt artikulerte) antifascistiske puslespillet til Almodóvar. På den ene siden vitner det om et syn på kunsten hvor den intellektuelle arbeidsdelingen mellom sanselighet og politikk både er såpass lite erkjent og såpass totalintegrert at det liksom ikke kan være plass til begge deler i samme verk. Som om de i utgangspunktet kan holdes strengt atskilt … (Hvem kan glemme den anemiske mottagelsen av Luca Guadagninos Suspiria, «hvorfor dette med Tyskland»?)

Men! Det er helt sant at Parallelle mødre er overlesset. Og når det ikke er morsomt, såpete campy eller fortalt med fingerspissfølelse og letthet (som når Janis og Ana sitter og mimrer tilbake til/introduseres for hippietiden og begynner å kysse, for selvfølgelig skal de ha sex og innlede et desto mer knotete forhold), fremstår det sammenrasket og dumt.

Det er mange kimer til almodóvarsk sanselig storhet her; en innføring i hvordan hendene skal tilberede, behandle og kjæle med en potetomelett i tilblivelse, en Rossy de Palma som rommer et helt livs lykkefølelse i blikket på datteren til Janis, noen fotosessions med glorete objekter… Hvorfor det ikke dveles mer i hvert og ett av disse tablåene, som i Smerte og ære (2019), er imidlertid ikke godt å si.

Av og til er det vanskelig å befri seg fra følelsen av at det ligger en mer dyptloddende film (med mer brystmelk og flere bryster) og våker et sted under det hastige tempoet. En bedre film, rett og slett. Da ville den til gjengjeld ikke ha fulgt såpeseriens og det outrerte melodramaets form, og man skal ikke ha sett mange filmer av regissøren før man sitter anerkjennende og nikker til tounge in cheek-grepene, den provokativt lettsindige måten å turnere rykk og kast i den menneskelige samhandlingen og i de eksistensielle valgene på.

Men: Siden bildene allerede er marinert i Netflix-estetikken – en overflate som ikke bare kommuniserer fravær av dybde, frastøtende digitale teksturer og ekkel digital motion smoothing, men en hel forbrukermodell hvor det at man ser er mye viktigere enn hva man ser på, om det er bra eller dårlig, og hvem som har laget produktet – tenker jeg etter å ha sett Parallelle mødre to ganger at den kanskje helst burde ha vært en ti timers serie. Da kunne telenovela-grepene virkelig ha utfoldet seg, og den ferdige fortellingen vært et beskt stikk til produksjonsforholdene. Det ligger vel ikke for Almodóvar å være undergravende på den måten.

Jeg innser at det dreier seg om en slags våt medial drøm – ja, jo, det er min helt egen, private, altfor spesifikke estetiske tilbøyelighet til å hylle selvrefleksiv masochisme som lengter etter et påfunn. Og hvor kritisk eller forpliktende hadde det egentlig vært? Er det egentlig ikke bedre at en av de største europeiske filmskaperne de siste femti årene prøver å gjøre noe med filmformen, selv når han har sett seg nødt til å legges i blankpolerte amerikanske lenker?

Visuell historiefortelling, tenkning i bilder, har vært Almodóvars store forse siden Snakk til henne (2002). Den dialogiske sammenfiltringen av nærvær (karakterer som meddeler seg, historier som avdekkes) og fravær (ellipser og gliper i historiene, like elegante og ydmyke som abrupte og brutale, like ukjente for karakterene selv som for oss) nådde om ikke et narratologisk høydepunkt i Smerte og ære – der er både Snakk til henne, Under huden og Julieta mer sofistikerte – så i alle fall en finstemthet og modenhet som varslet at Almodóvar kom til å lage gode filmer i minst ti år fremover.

Sluttscenen i fjorårets film, hvor arkeologene og arbeiderne tar plass i massegraven, er et forsøk på en slik type filmisk kommunikasjon. Men så føles det litt som et fikst metatriks, en slags Kiarostami på sparebluss. Det er ingenting i veien med grepet i seg selv – fortidens og nåtidens samband, tilknytningen til de døde, arbeidet med å holde fortiden levende og potent – men det er som om filmen ikke har bygget opp nok historiebevisst etos til å kunne punktere seg selv med noe så vektig.

Da han entret den spanske filmscenen på 80-tallet etter Francos fall, var det utvilsomt en radikal gest å tilegne seg den mest outrerte homokulturen for så å slynge den tilbake ut i et fortsatt konservativt storsamfunn hvor selviscenesettelse var synonymt med selvoppholdelse og fortielse. Nå er de fleste av disse motstandsarenaene for lengst annektert av storkapitalen. Det er en like kjedelig som åpenlys innvending, og det er til Almodóvars fordel at han snarere holder rommet for frihet som ble til i Madrid i 1975 åpent (om bare på gløtt i en like formørket tid) med andre redskaper.

Regissørens motstand i 2022 ligger vel så mye i den ekstreme anerkjennelsen av menneskelige travestier, uten at dét må forveksles med en slags minste felles multiplum-humanisme. Parallelle mødre er alt annet enn storverket i den akkurat litt mindre imponerende enklaven av Almodóvars filmer, men den keitete varmen kan heller ikke forbigås.