Den britiske regissøren Rose Glass, som debuterte med skrekkfilmen Saint Maud i 2019, er nå kinoaktuell med sin nye film Love Lies Bleeding, en neo-noir i kjent Hollywood-stil, som skiller seg fra sine sjangerforgjengere på helt avgjørende vis.
Året er 1989 – Berlinmurens fall annonseres på radio og vi er i et (nesten) ingenmannsland i New Mexico, USA. Vi ser svette, blodige folk i et treningsstudio. Vi ser dem i neonlys, med hockeysveiser og pistoler. Vi ser dem langs tomme gater og på støvete skytebaner.
Midt i dette finner vi Lou (Kirsten Stewart), som jobber på treningssenteret, en søkende, ensom ung kvinne som får livet snudd på hodet den dagen bodybuilderen Jackie (Katy O’Brian) kommer inn døra. Lou følger henne med blikket hele dagen, og når gymmen stenger møtes de og flørter på parkeringsplassen. Noen menn forsøker å få med seg Jackie på en øl, men hun bokser dem i ansiktet og blir med Lou hjem. Det er kjærlighet ved første blikk.
Lou og Jackie hengir seg til hverandre, som om romansen er skjebnebestemt. Faktisk er det en slags «klassisk filmkjærlighet» vi blir vitne til, der sex, dop og vold går hånd i hånd. Det er dem mot verden, de har bare hverandre og vil gjøre hva som helst for å være sammen. Det tar ikke lang tid før tragediens startskudd smeller, et spontant drap, som utvikler seg til en maraton av katastrofer. Love Lies Bleeding er en film av typen der du blir sjokkert av det første tilfellet av vold, men så gir deg hen til filmens logikk. Alt bare eskalerer og eskalerer.
Faren til Lou, Lou Sr., gestaltes av Ed Harris, som med en helt ubeskrivelig grusom sveis knapt er gjenkjennelig. Han driver en skytebane og ser ut til å ha noen skjeletter i skapet, bokstavelig talt. I Lous familie finner vi også søsteren Beth (Jena Malone), som lever med sin ustabile, voldelige mann JJ (Dave Franco), en sleazy og ekkel type som på sin side jobber for svigerfar Lou Sr., på skytebanen.
Hele byen viser seg å være preget av lovløshet – og det som først fremstår som et tilfeldig, uforutsett drap, skjønner vi etter hvert at er en del av et mønster, en mer integrert del av livene til rollefigurene. Og Love Lies Bleeding holder spenningen, heten og tempoet oppe, i det som blir en erotisk, skitten og voldelig skildring av USA på 1980-tallet.
Men fokuset på handling og spenning gir mindre plass til karakterutvikling, en svakhet for filmen og et savn for meg. Jeg skulle ønske Rose Glass var litt mer tålmodig og lot oss bli bedre kjent med rollefigurene, og at vi fikk oppleve at Jackie og Lou blir kjent med hverandre. Samtidig er de to hovedrolleinnehaverne filmens største styrke.
Kristen Stewart viser igjen at hun er en unik skuespiller, som mestrer å uttrykke komplekse følelser på subtilt vis. Lou fremstår både sårbar og modig på samme tid, hun beskytter dem hun elsker med all sin makt og trenger samtidig å bli beskyttet mot ondskapen rundt henne.
Katy O’Brians fysiske tolkning av bodybuilderen Jackie er overbevisende, og det er vanskelig å se for seg en annen skuespiller i rollen. Jackie er tøff og fryktløs, men samtidig mer uaktsom enn Lou, som ser ut til å være fanget i den lille byen. Hun har dedikert seg til å beskytte søsteren Beth, som blir mishandlet av JJ, mens Jackie derimot er en friere sjel, som havner tilfeldig i fanget til Lou, etter å ha haiket fra Oklahoma med kun en midlertidig plan om å delta i en bodybuilder-konkurranse i Las Vegas.
Kanskje er det bare rent begjær som driver den nevrotiske Lou og naive Jackie sammen, men de har likevel en overbevisende kjemi. Denne dobbeltheten speiles også i filmens formspråk, der en skitten og saturert estetikk møter en rigid og stram regi. Lou fôrer Jackie med steroider slik at hun kan bygge muskler raskt, og etter hvert som stoffet bidrar til at Jackies psykedeliske hallusinasjoner intensiveres, tas vi med inn i noen drømmeaktige scener som gir ny dynamikk i visualiteten, og føyer til et lag med uforutsigbarhet og fantasi.
Rose Glass ikler seg sine inspirasjonskilder med en likefrem selvsikkerhet, så filmen oppleves å være en slags selvbevisst mash-up av filmer som Blood Simple, Blue Velvet, Crash og Drive, for å nevne noen. Hun bruker ofte en nærmest komisk, overdrevet form for vold, som særlig minner om flere av Coen-brødrenes klassikere.
Av og til dukker det også opp en mørk surrealisme, tydelig inspirert av David Lynch, som i en scene der Jackie plutselig har blitt en ti ganger større kjempe som beskytter Lou – en hallusinatorisk opplevelse for Jackie, og et metaforisk bilde for oss.
I likhet med Terrence Malicks Badlands og Oliver Stones Natural Born Killers, skildrer Glass den amerikanske drømmens fallgruver, småbydrømmer om berømmelse eller hevn, der et voldstokt kan være en vei ut. Lou drukner i familietraumer, og forholdet til Jackie og voldsspiralen blir en slags frigjøringsprosess.
I Jackies tilfelle får vi høre gjennom en telefonsamtale at hun er frastøtt fra familien, mest sannsynlig fordi hun er skeiv. Hun har forlatt hjemstedet, og hennes frihetsjag – eller opphenget med utseende og muskler – blir også en form for identitetssøken.
I Love Lies Bleeding låner altså regissøren hyppig fra klassikerne i samme tematiske landskap, men Rose Glass vrir og vender på sjangerforventninger og referanser uten å gå i reproduksjonsfellen med gamle troper – som ved å introdusere en Tarantino-esk femme fatale, eller overstilisert Winding Refn-esk mutthet.
Lou og Jackie (og Glass) representerer sine egne ideer om kvinner, kvinnelig og skeiv seksualitet, og det hele løftes mange hakk av de to hovedrolleinnehavernes fantastiske prestasjoner. Det er denne forfriskende miksen av det subversive og klassiske som gjør Love Lies Bleeding til en imponerende og særegen film.