OIFF’12: De fleste som kjenner til Don Hertzfeldt, gjør det nok takket være hans Oscar-nominerte kortfilm Rejected (2000), som ble en YouTube-hit for noen år siden. Siden den gang har Hertzfeldt jobbet med en kortfilmserie om figuren Bills kamp mot mentalsykdom, bestående av Everything Will Be Ok (2006) og I Am So Proud of You (2008). Det siste avsnittet i historien, som kom i fjor, fikk navnet It’s Such a Beautiful Day, og Hertzfeld har nå samlet trilogien til en langfilm under samme navn. Det er denne versjonen som vises under Oslo Internasjonale Filmfestival.

Historien er forholdsvis enkel: Bill er en fyrstikkmann med hatt som lider av tiltagende angst, og gradvis mister grepet om virkeligheten. Sykdommen viser seg å ha alvorlige fysiske symptomer, og Bills liv står ikke til å redde. Animasjonen består hovedsakelig av de simplistiske strektegningene som man kjenner fra Rejected, og fortellerstemmen er Hertzfeldts egen.

Selv om It’s Such a Beautiful Day umiddelbart minner om Rejected, er innholdet uventet for en som bare har sett sistnevnte film tidligere. Selv om den absurde humoren er av samme art – dog langt mer nedtonet og underfundig – er It’s Such a Beautiful Day en var og hjerteskjærende historie om, vel, de store spørsmålene. De som nødvendigvis oppstår når en blir konfrontert med egen dødelighet. Her behandles de i sammenheng med den personlige krise – en dødelig sykdom. Problemstillinger tilknyttet tid, rom og menneskets skjebne utforskes gjennom et eksistensialistisk og svært personlig perspektiv, og blir derfor høyst relaterbare.

Det fremstår som en liten triumf i seg selv at Don Hertzfeldt klarer å få en til å identifisere seg så mye med en temmelig anonym strekfigur. Jeg tok meg i det og spurte: «Hvorfor har jeg tårer i øyene? Dette er jo bare strektegninger!» Men kanskje er det slik at figurenes enkle utseende faktisk øker muligheten for identifikasjon snarere enn å forminske den, at mangelen på særtrekk gjør det lettere å se seg selv i figurene. Tydelige særtrekk ville skapt et større skille mellom meg selv og figurene – her er det ingen distanserende forskjeller.

Bill er riktignok bare anonym av utseende. Man gis et opplysende innblikk i hans psyke, personlige historie og slektshistorie. På mange måter minner It’s Such a Beautiful Day om Chris Wares tegneserieroman «Jimmy Corrigan – den smarteste gutten i verden» (2000). Hovedpersonene er temmelig like: Middelmådige menn som sliter med å forholde seg til virkeligheten rundt seg, som skremmer dem (dessuten er begge muligens, får man inntrykk av, avatarer for sine respektive skapere). Både Hertzfeldt og Ware belyser sine protagonisters nåværende tilstand gjennom deres familiehistorier; i Bills familie finnes en rekke eksempler på mental lidelse og uheldige dødsfall, og det antydes sterkt at Bills situasjon på et eller annet vis er uunngåelig.

Hertzfeldt og Ware har en siste nevneverdig likhet: begge er innovative innenfor sitt medium. Hertzfeldt bruker, i tillegg til strektegningene, en rekke optiske effekter, overlappende bilder og fotografier. Uttrykket er spartansk, men imponerende – når det er så tydelig at filmen er laget med minimale, eller uten, digitale effekter. Om ikke annet, viser det at filmskaperen er en dyktig animatør av den gamle skolen. De enkle virkemidlene har også stor betydning for selve historiefortellingen. Ofte presenteres flere elementer i bildet samtidig – hvert av dem i en slags ramme – og således oppstår muligheten til å presentere og gi fullstendig fokus til flere bilder av gangen. Dette gir meg følelsen av å betrakte en collage – et lettvint, effektivt grep for å skildre objekter av samtidig relevans.

Til slutt må det nevnes at It’s Such a Beautiful Day er en svært morsom film. Som sagt er den ofte absurd, og tematikken egner seg godt til galgenhumor. I visse tilfeller er filmen direkte bekmørk, men som oftest varm og sympatisk overfor den ulykksalige strekmannen. Hertzfeldt er utrolig god på å vise det urovekkende i hverdagslige situasjoner, og å finne det komiske i det tragiske og omvendt. I ethvert komisk poeng ligger en dyp melankoli.

Temaet It’s Such a Beautiful Day tar for seg er ikke noe nytt, men den enkle og ydmyke helheten gir de store spørsmålene den behandler betydelig relaterbarhet og virkningskraft.