Montages så Prisoners under Oslo Internasjonale Filmfestival. Filmen har norsk kinopremiere 20. desember.

*

OIFF’13: Krimfilmer er å regne som dusinvare om dagen, og plottet i Prisoners er som tatt ut av en flyplassroman. Denis Villenueves film er imidlertid ingen streit etterforskningsthriller. Det er ikke jakten på skurken som er fokuset her, men tyngden som hviler på de pårørende.

Her er det subplottet som tar overhånd og blir filmens kjerne. Selv om fortellingen ruller i gang med at to småjenter plutselig forsvinner fra et rolig, høstgrått nabolag i Pennsylvania, oppstår filmens hovedkonflikt idet faren til en av jentene, Keller (Hugh Jackman), tar saken i egne hender. Etterforskningens første mistenkte, føreren av en campingvogn som like før bortføringen stod parkert rett ved familienes hus, viser seg å være en voksen mann med IQ-en til en tiåring. Det er umulig å klemme noe nyttig informasjon ut av ham, og politiet ser seg nødt til å løslate vedkommende. Keller bestemmer seg dermed for å kidnappe fyren; å holde ham fanget inntil han har banket ut en innrømmelse.

Prisoners er Villeneuves første engelskspråklige film. Etter å ha gjort seg bemerket med den polariserende indiefilmen Polytechnique i 2009, gjorde han stor suksess med Nawals hemmelighet det påfølgende året, og det er nok på grunnlag av sistnevnte at Villeneuve nå har blitt plukket opp av den amerikanske filmindustrien. Og det er mye som tyder på at han kommer til å være sikret jobb der fremover. Prisoners har blitt godt mottat av både kritikere og publikum, og har sneket seg inn på IMDBs Topp 250-liste, hvor Nawals hemmelighet allerede har befunnet seg en god stund.

Når Villeneuve presenterer sin amerikanske debut, går han i David Finchers fotspor, som jo har skapt seg et navn ved å produsere kunstnerisk potente filmer med bredt nedslagsfelt; ikke utpreget originale, men særegne nok til å stikke seg ut av massen. Finchers mørke estetikk har blitt forsøkt kopiert i diverse spenningsfilmer helt siden Se7en (1995), men Prisoners er et sjeldent eksempel på en film som rent håndverksmessig holder et lignende nivå.

Prisoners‘ stilistiske uttrykk er fylt av typiske Fincher-trekk: den dystre fargepaletten, glidende kamerakjøringer, statiske bilder med symmetriske komposisjoner. Følelsen av at den ukjente gjerningsmannen alltid lurer i skyggene, like utenfor rekkevidde, sender uunngåelig tankene til Finchers egne etterforskningsthrillere Se7en og Zodiac. Og her er det nok av skygger å lure i, være seg dunkel innendørsbelysning eller gråværet utenfor; den intense scenen hvor politiet omringer campinvognføreren er kun opplyst av front- og lommelykter. Med Roger Deakins med på laget kan man i grunnen ikke forvente noe annet enn eminent fotoarbeide, og her fremviser han en utrolig evne til å utnytte lyskildene som naturlig befinner seg i omgivelsene.

Fincher beskrives ofte som kald og kan virke distansert overfor rollefigurene sine, men Villeneuve og manusforfatter Aaron Guzikowski er virkelig opptatt av menneskene i Prisoners. Som nevnt fokuserer den lite på etterforskningens utvikling, slik de aller fleste filmer av denne typen gjør, men snarere etterforskningen i seg selv, dens natur – den desperate letingen etter spor. Det er relativt få vendepunkter i historien, og mange av de større oppdagelsene ender opp som blindgater. Derimot deltar vi jevnlig i de moralske dilemmaene som Jackmans karakter stiller seg selv og andre overfor, og hele veien kjenner vi på den trykkende følelsen av å famle i blinde mens det absolutt ikke er noen tid å miste. Keller og etterforskeren Loki (Jake Gyllenhaal) er begge utrettelige, men føler seg maktesløse – illustrert av det konstante regnet, som gjør det umulig å se lenger enn noen meter bort.

Prisoners er spekket med gode skuespillere, og castingen er jevnt over utmerket. Paul Dano, med sitt spesielle utseende, passer særlig godt som den mistenkte, og gir rollefiguren noe av den samme tvetydigheten som han ga den ubestemmelige presten i There Will Be Blood. Godt er det også å se at Jake Gyllenhaal virkelig leverer varene i en hovedrolle, som den arketypiske, stødige etterforskeren som gjemmer stresset og smerten under overflaten. Loki er like innbitt og besatt av saken som Gyllenhaals amatøretterforsker var i Zodiac, og i så måte kan det se ut som om skuespilleren har funnet sin nisje. Hugh Jackman imponerer som Keller, der han veksler mellom å være på randen av galskap det ene øyeblikket, til å være iskald og kløktig i det neste, hvis omstendighetene krever det. Riktignok er det tilløp til overspill i de mest dramatiske sekvensene, men denne overdrevne intensiteten kler ham godt.

Det etableres tidlig at Keller er dypt religiøs, og dette er trolig ment å gi ekstra tyngde til de tvilsomme handlingene hans. Dette aspektet følges imidlertid ikke opp i særlig stor grad og blir derfor overflødig; man trenger slettes ikke være religiøs for å få moralske kvaler av tingene han gjør her.

Kellers handlinger er et direkte resultat av at etterforskningen går urovekkende langsomt, hvilket er ment å være spenningsskapende. Og det funker til de grader, særlig fordi Guzikowskis elegante og tålmodige fortelling er mindre forutsigbar enn de stadige tvistene og vendingene som vanligvis utgjør handlingen i slike spenningsfilmer. Derfor føles det påtatt – og ute av takt med resten av filmen – når gjerningsmannen plutselig avsløres på overraskende vis. Heldigvis etterfølges denne sekvensen av det virkelige klimakset: en heseblesende kamp mot klokken som dirrer av spenning og sterke følelser.

Prisoners har ingen ambisjoner om å være banebrytende, og skjemmes ikke for å trekke sine inspirasjonskilder ut av nattemørket; Denis Villeneuve vil først og fremst lage en skikkelig solid og tilfredsstillende krim. Det lykkes han svært godt med.