Psykedelisk western-dokumentar i Separado!

OIFF’10: Separado! (2010, UK/AR/BR): Da et hesteveddeløp gikk skeis på 1800-tallet, måtte den ene delen av familien til den walisiske musikeren Gruff Rhys flytte til Patagonia. Mange, mange år senere ser den unge Gruff Rhys en poncho-kledd, hesteridende musiker på BBC Wales som spiller spansk gitar, men synger på walisisk. Øyeblikket blir sjelsettende for Rhys som bestemmer seg for å bli musiker etter at han får høre at «gauchoen» han så på TV var en fjern slektning nettopp fra Patagonia-området. Og nå, i en alder av 40 år, bestemmer Rhys seg for å oppsøke sine røtter i Sør-Amerika – og samtidig ta med seg musikken sin på veien.

Separado!-filmplakatDet første man legger merke til er at Separado! er påfallende vakker til å være en dokumentarfilm. Her ser vi nesten ingen grove korn/piksler, dårlig eksponering, ustødig kameraføring eller ujevn lyd. Bildene er fargerike og har en kraftig metning som fortjener et stort lerret. Dessuten er de særdeles velkomponerte; nesten på linje med en spillefilm. Den utypiske kinematografien og de egenartede motivene gjenspeiler personen Gruff Rhys, som vi sakte men sikkert blir mer og mer kjent med i løpet av filmens gang. Det viser seg at han har en forkjærlighet for elektroniske duppeditter, eksperimentell musikk og sære karakterer han møter på veien. Når Rhys skal reise fra et sted til et annet, løses dette filmatisk ved at han tar på seg en diger hjelm og «teleporteres» i en orgie av farger – i god Star Trek-stil – til det stedet han skal til. Det er reisen i seg selv, landskapet og konsertene som betyr noe for Rhys i denne sammenheng, og det er akkurat det kamera klarer å fange inn på en mesterlig måte.

Som dokumentar er Separado! inspirert av den performative modusen til Bill Nichols. Vi følger Rhys ved at vi får del i hans følelser og tanker gjennom hans voiceover og de mange musikal-elementene, der klipping og musikk smeltes sammen i en Pink Floyd-aktig syrerus. Og her følger denne dokumentarfilmen i samme fotspor som andre i samme genre. Jeg begynte umiddelbart å trekke paralleller til den norske Gunnar Goes Comfortable som også bruker bilder, voiceover og musikk for å formidle hva subjektet føler.

Men det kan fort bli litt for mye av den psykedeliske kinematografien, og det jeg velger å kalle musikal-elementer – hvor filmens tar en pause fra fortellingen for å imponere oss med musikk og intens klipping i et par minutter. Dessverre gjør dette at man av og til faller litt ut av filmen, og glemmer hvorfor Rhys opprinnelig begynte på denne reisen. Som jo er det som utgjør filmens innhold. Formen og energien i filmen kommer forøvrig godt frem i åpningssekvensen, som man kan se her: