Steve McQueen ble et stort navn allerede med langfilmdebuten Hunger i 2008, og har siden befestet seg som en av verdens mest spennende filmskapere – en sann auteur. 12 Years a Slave viderefører tematikk McQueen har behandlet tidligere, og hans umiskjennelige signatur kler fortellingen godt.

McQueens filmer dreier seg alle om mennesker som – enten bokstavelig eller billedlig talt – er fanget. I Hunger var det snakk om et fengslet IRA-medlem; i Shame et offer for en følelsesnummende sexavhengighet. 12 Years a Slave tar imidlertid dette temaet enda lenger, for her er det snakk om fullstendig frarøvelse av frihet. Filmen er basert på den sanne historien om Solomon Northup, her spilt av Chiwetel Ejiofor, en fri mann som ble kidnappet og solgt inn i slaveri på midten av 1800-tallet.

Det er, ikke overraskende, den umenneskelige behandlingen av svarte mennesker som står i fokus her, og vi får oppleve den fra slavenes perspektiv. Northup, som er født som en fri mann i staten New York, utgjør den ideelle bro mellom slavene og oss tilskuere; som en i utgangspunktet fri mann er han lett å identifisere seg med, og han møter i stor grad grusomhetene i Sørstatene med samme sjokk og vantro som oss. Det er en skamfull erkjennelse, men jeg tror vissheten om at han har blitt fratatt et godt og harmonisk familieliv gjør det enklere å identifisere seg med situasjonen. De andre slavene, som tilsynelatende alltid har vært slaver, har til sammenligning «mindre å tape».

Dette stemmer selvsagt ikke, men en slik oppfatning av Northup – som en som er mer «verdig» friheten enn de andre – problematiseres også av McQueen. Northup klager gjentatte ganger over at han «egentlig ikke skal være her», som om det hele er en stor misforståelse. Juridisk sett er han en fri mann, men gjør det hans frihetsberøvelse mer forkastelig enn de andre slavenes?

Imidlertid må hver mann nødvendigvis fokusere på sin egen overlevelse, noe annet blir for risikabelt – og stort sett nytteløst. Dersom én slave forsøker å hjelpe en annen i trøbbel, fører det sannsynlig til negative konsekvenser for dem begge. Dette får vi poengtert allerede tidlig i filmen, når den første som forsøker å stoppe et overgrep blir drept, og til ingen nytte, for etter alle solemerker gjennomføres overgrepet som planlagt. Dette utgjør enda en nedverdigelse slavene tvinges til å leve med; de er nødt til å svikte sine egne hvis de ikke vil risikere liv og lemmer. På mesterlig vis skildrer McQueen denne tilstanden i én enkelt innstilling: Northup står på tærne med en hengeløkke rundt halsen fra morgen til kveld, og kjemper for livet mens hverdagen går sin vante gang i bakgrunnen.

Den grusomme undertrykkelsen og torturen slavene blir utsatt for gjør nødvendigvis 12 Years a Slave til en ubehagelig opplevelse. Det er en råhet og ærlighet i bildene – de har en iboende, megetsigende kraft. Som nevnt omhandler filmene til McQueen frihetsberøvelse, og det er alltid kroppen som får unngjelde. Vi følger IRA-aktivistens sultestreik i Hunger til Michael Fassbenders kropp er blitt groteskt avmagret og dekket av blødende sår, og den sexavhengiges kompulsive puling i Shame er alt annet enn erotisk, bare destruktiv. Dersom vi først «gir oss ut for» å bry oss om disse rollefigurene, krever McQueen at vi deltar i vedkommendes opplevelser.

Realistiske og direkte fremstillinger av kropp kjennetegner altså McQueens filmografi. Et stilistisk særtrekk er de lange, uavbrutte tagningene, som gir de flere av sekvensene en uhyggelig troverdighet. (I Hunger slo McQueen pusten ut av mange tilskuere med en hele 17 minutter lang tagning.)

Den første akten i 12 Years a Slave preges imidlertid av korte, sparsomme klipp. Her er ingenting overflødig; McQueen skaper en suggererende rytme og en illevarslende tone som drar oss inn i filmen. Midtpartiet er mer konvensjonelt, særlig hva gjelder fortellerstilen. Denne delen foregår hovedsakelig på bomullsplantasjen til den sadistiske og irrasjonelt temperamentsfulle Edwin Epps (Fassbender), og oppleves som et nokså ordinært slavedrama; filmen stagnerer mens den skildrer Epps’ gjentatte overgrep og slavenes konstante frykt for hans demoniske nærvær. Her sakkes fremdriften ned, og her ligger nok mye av årsaken til at fortellingen føles som om den utspiller seg over langt kortere tid enn tolv år. Dette skader ikke filmen nevneverdig, og jeg vil heller ikke klandre McQueen for enkelte konvensjonelle grep – 12 Years a Slave er tross alt ikke identitetsløs. Det er imidlertid skuffende at en regissør med så distinkte særtrekk ser ut til å begrense seg i sin tredje og sålangt mest tilgjengelige film.

Det må dessuten understrekes at filmen alltid er engasjerende – mye takket være skuespillerne. Først og fremst er Ejiofor glimrende som Northup. Det er utfordrende å spille en rollefigur som i så stor grad må skjule hvem han er (utdannet, egenrådig og rasende – å tilkjennegi disse egenskapene kan få svært alvorlige konsekvenser, spesielt hos Epps), men Ejiofor uttrykker mye ved hjelp av en enkel bevegelse eller et blikk.

Det samme kan sies om Lupita Nyong’o, som får et betydelig gjennombrudd som den tragiske tenåringsjenta Patsey. Patseys liv er en eneste uutholdelig lidelse, og Nyong’os ansikt makter å fortelle hele den hjerteskjærende historien. Fassbender, som i likhet med Ejiofor er en av sin generasjons aller beste skuespillere, er også svært god; han klarer å menneskeliggjøre Epps, få frem det såre og triste i skikkelsen, på tross av hans umenneskelige handlinger.

Det største problemet i 12 Years a Slave er dialogen. Ordene er kompliserte og formelle, i den grad at de nesten føles som en parodi på «hvordan man snakket i gamle dager». Jeg nekter å tro at det var slik dagligtalen var i 1800-tallets Amerika, selv blant det sofistikerte borgerskapet, og jeg kan heller ikke forestille meg at dette fungerte «på papiret». Særlig Ejiofor må levere mange av disse stive og ofte ufrivillig komiske replikkene, og man kan se at han sliter med å få dem til å låte troverdig. Enda verre er det med enkelte av birolleinnehaverne, som i utgangspunktet ikke spiller spesielt godt.

Filmen er for øvrig spekket av velkjente skuespillere, som dukker opp i småroller – såpass mange at det blir distraherende. Verst er Scoot McNairy, men heller ikke Brad Pitt egner seg i denne sammengengen. Selv om han alltid har vært en god, men begrenset skuespiller, er det i rollen som filmstjerne han fungerer best, og han glir ikke akkurat sømløst inn i universet McQueen tegner opp her. Som filmens produsent er det ikke utenkelig at Pitt har tatt denne castingavgjørelsen selv – med uheldig utfall.

Blant andre nevneverdige fjes finner vi Benedict Cumberbatch som William Ford, Northups første eier. Dette er også en liten, men imidlertid viktig rolle, fordi han legemliggjør en av filmens sentrale problemstillinger. Ford er en sympatisk, barmhjertig mann, og en god kristen. I forhold til Epps fremstår han som en engel. Men, når alt kommer til alt, hvor barmhjertig kan en slaveeier egentlig være?

Epps’ kone (Sarah Paulson) har en lignende tematisk betydning, rett og slett fordi hun fremstår enda mer ondskapsfull enn ektemannen. Mens Epps utnytter hver minste unnskyldning til å straffe slavene, er kona uforutsigbar – et snev av misnøye kan være tilstrekkelig. På den ene siden kan filmen virke ensidig i sin skildring av de hvite rollefigurene, i og med at nesten alle fremstilles som sadistiske undertrykkere. Men ingen av disse er i seg selv utroverdige, og understreker filmens hovedbudskap: at svarte ikke ble ansett som mennesker, men snarere ting som kunne kjøpes og selges, hvis følelser dermed var irrelevante, utenfor noe menneskelig. De massive overgrepene, både i filmen og i virkeligheten, blir på skremmende vis mindre uforståelige; det er jo ingen grunn til å behandle tingene sine forsiktig hvis man bare kan kjøpe nye.

12 Years a Slave er en film med svært mye på hjertet, som aldri er prekende eller overtydelig, til tross for McQueens utilslørte gjengivelser. Budskapet er stort sett implisitt, plantet i filmens hendelser. Etter Shame, som til tider tok vagheten til det intetsigende, er McQueen tilbake i storform.

12 Years of Slave er langt fra perfekt – til dét er det for mange enkeltelementer som ikke fungerer. Men det er enkelt å overse eller tilgi dem når helheten er så solid og tematisk rik. Det er sjeldent man ser filmskapere kombinere sterke virkemidler og subtilitet på en like sømløs måte som her.