OIFF’12: Jesper Ganslandts fremragende debut Farvel Falkenberg slo som en vind i ansiktet. Den som selv har forlatt hjembyen sin for å skride ut i den store verden, kan umiddelbart kjenne seg igjen i den såre tilstanden som formidles – i separasjonsangsten som rammer guttene når de egentlig er på vei til, men opplever at de drar vekk fra. Blondie handler om å komme hjem igjen.
Tre søstre og deres mor utgjør fortellingens omdreiningspunkt. Vi møter den vellykkede, men ulykkelige (Carolina Gynning); den øyensynlig glade, men drømmende og urealiserte (Helena af Sandeberg); den unge og naive, med studielån og uvisse fremtidsutsikter (Alexandra Dahlström). Alle har forlatt det trygge redet for å påbegynne sine egne liv, selv om den mellomste ikke har dratt mer enn et steinkast unna. De er ikke lenger definert av å være et søsken, og de to utenlandsfarerne er i praksis ikke belastet med å være «sin mors datter».
Når alle samles for å feire matriarkens (Marie Göranzon) syttiårsdag på familiens herregård, synliggjøres uslitelige bånd mellom søstrene, samtidig som ingen av dem ønsker å kompromisse med seg selv for å skape kosestemning – og på den måten blir gjenforeningen en temperatursterk, nesten farselignende seanse. Kvinnene fremstilles som arketyper, og noen ganger er streken så tykk at den blir parodisk. Likevel betrakter ikke Ganslandt dem på kalkulerende avstand, uten deltagelse. Tidligere har regissøren utelukkende beskjeftiget seg med menn, og det flott å se at han trer ut av den nesten klisjéfulle tristessen som preger mange mannlige filmskapere i hans generasjon. At Ganslandt oppskalerer tonen og formspråket til å bli litt friskere i frasparket enn det man har sett i hans første filmer, er det slettes ikke fordi han trivialiserer kvinnenes problemer – han er bare litt mindre introspektiv.
De sprudlene kvinneskikkelsene og Ganslandts syrlige, men bredpenslede komikk påminner meg om Pedro Almodóvar, mens gnissningene og relasjonskonfliktene slekter på Woody Allens mange skildringer av familier og søskenflokker, i filmer som Interiors og Hannah and Her Sisters. Svenske kritikere har selvfølgelig fokusert på arven fra Ingmar Bergman, og den borgelige settingen, avsondret fra samfunnet, deler utvilsomt mesterens svakhet for å la fiksjonsuniverset begrense seg til en scene for kammerspill. Selve herregården og de gjennomgående duse grønnfargene i scenografi og fotoarbeide leder tankene over von Triers på Melancholia, men nå stenger referansekiosken. Det er ufint å redusere Blondie til å være et lappeteppe av potensielle inspirasjonskilder, for filmen står fint på egne bein.
Åpningen er helt fenomenal; med dansende kamerabevegelser og popmusikk introduserer Ganslandt rollefigurene med glassklar presisjon, uten at noen av dem trenger å åpne munnen. Om filmen i sin helhet er visuelt sterk, blir den straks mer verbal, og i så måte lover anslaget nesten for mye om noe annet. Blondie er inndelt i tre akter, der den siste i grunnen bare er en avrunding. Første akt er engasjerende fordi vi enda ikke kjenner rollefigurene; den nyforelskede tonen dem i mellom, som gradvis forsures av bitterhet og rivalisering, er utsøkt underholdning. Den troverdige kjemien mellom skuespillerne er en avgjørende faktor her, og jeg er særlig imponert over modellen Carolina Gymming, som ligner en krysning mellom Monica Vitti og Angie Dickinson.
Andre akt strammer det emosjonelle grepet, når søstrenes elskede (og hatede) mor rammes av hjerneslag og svever mellom liv og død. Dilemmaene hendelsen fremprovoserer hos de tre søstrene er banale, men samtidig helt sanne. For det er jo slik vi lever livene våre; et menneske vet gjerne ikke hvor mye noe betyr før vedkommende mister det i bakken, før man nervøst plukker sammen bitene og innser at en skulle ha vært mer forsiktig. Når det er sagt, føles denne melodramatiske delen en tanke uforløst, for skal man grave mot dypet bør man ta seg tilstrekkelig tid. En halvtime er ikke nok, og en halvhjertet og konvensjonell oppnøsting hindrer Blondie fra å heve seg opp til et virkelig substansielt nivå.
Til slutt må jeg bemerke at Carolas «Säg mig var du står» surrer og går gjennom hele filmen, og i sin helhet over de lekre rulletekstene. Denne musikken bidrar ikke bare til å forankre filmen i noe ursvensk – den gjorde meg oppmerksom på hvor fengende Carola kan være når hun kanaliserer ABBA. En erkjennelse som i selv er verdt kinobilletten.