Hvis pus eller bestemor blir revet bort brått og brutalt, skulle du ikke ønske du hadde magiske evner og bare kunne vekke dem til live igjen? Det eneste du kan gjøre er å holde minnet varmt.
På sett og vis gjelder det samme når en TV-serie du trykker til ditt bryst blir tatt av lufta etter et par skarve sesonger. Heldigvis er vi her i Montages så heldige at vi kan rippe opp i slike sørgelige omstendigheter og spre vår kjærlighet til fantastiske, efemeriske TV-fenomener ut over nettet slik at sorgen kan deles med flere. Her er mitt forsøk på å puste nytt liv inn i den aldeles vidunderlige TV-serien Pushing Daisies (2007-09).
Kjerneideen i Pushing Daisies er nettopp dette med å vekke de døde. Men ikke på en fryktinngytende måte. Selv om serien absolutt har flust av makabre øyeblikk, er dette en utrolig morsom, lys, fargerik og varm produksjon. Se for deg en god dose morbid humor satt sammen med minst like mye uforløst kjærlighet, en bamsete privatdetektiv, kjappe replikker, masse pai, synkronsvømmende tanter med lapp for øyet, bikuber på taket, en aldri så liten Norge-fetisj og ikke minst en scenografi som er sukkertøy for øyet. Jeg har sjelden opplevd at kostymer og settdesign har fått meg til å glise så bredt. Alt er jo helt nydelig! Og da mener jeg nydelig på en forunderlig korkete og snodig måte som ikke ligner på noe jeg har sett før. Det finnes ikke et snev av historisk realisme à la Mad Men selv om kjolene er like fine. Ei heller er den røff eller mørk. Den byr på et eklektisk vell av farger og mønstre, men utrolig nok er alt satt sammen på en stilren og velbalansert måte. Dette søte, pussige fantasiuniverset fungerer perfekt som arena for drap av den virkelig bisarre sorten, for åpne graver og ikke minst for døde som våkner til liv igjen.
Seriens litt sjenerte og hysterisk sjarmerende helt, paibakeren Ned (Lee Pace), har en magisk hemmelighet. Helt siden han la hånden på hunden Digby etter at den ble påkjørt i barndommen, har han visst at han ved en enkel berøring kan vekke de døde. Denne evnen har en del mindre heldige bivirkninger, noe han fikk oppdage på alskens traumatiserende vis gjennom oppveksten. For eksempel viste det seg at å berøre noen han allerede hadde vekket til live, ville få vedkommende til å dø igjen. For alltid. Og hvis han holdt noen i live mer enn ett minutt, ville noen andre dø i stedet. Måten han oppdaget disse to tingene på gikk hardt utover både hans egen mor og faren til hans barndoms store kjærlighet, nabojenta Chuck. Når Ned går med på å hjelpe privatdetektiven Emerson Cod (Chi McBride) å løse mordgåter ved å vekke offeret til live og spørre hvem som begikk udåden, møter han Chuck igjen. Denne gangen voksen og vakker (spilt av Anna Friel). Og død… Dette er bare begynnelsen på serien, så frykt ikke for at jeg har spolert overraskelsesmomentene.
Ned spilles altså av fantastiske Lee Pace, som jeg har skrevet om før (i min artikkel om The Fall), og som jeg kommer til å skrive om igjen. Han har en enorm utstråling, og en egen evne til å få Neds småsjenerte nykker til å treffe en midt i brystet. Men jeg vet ikke helt om det er Pace eller Bryan Fuller, skaperen av serien, jeg er mest fascinert av. Fuller har en rik fantasi og et indre univers det bare er å bøye seg i støvet over. Og ikke minst har han evnen til å skrive genuint engasjerende karakterer og smart dialog i særklasse. Det er for meg et mysterium at han ikke ble tildelt en Emmy Award for Outstanding Writing For a Comedy Series da han var nominert i 2008. Men jeg skal ikke klage. Serien har fått en haug Emmy Awards, blant annet for beste kostymedesign, art direction og sminke.
Michael Wylie som har ansvaret for produksjonsdesignet har beskrevet hvordan han ønsket å få serien til å ligne på en tegneserie eller eventyrbok, og filmfotograf Michael Weaver har beskrevet den fotografiske stilen som et krysningspunkt mellom Amèlie og en film av Tim Burton. Både fotograf Weaver og kostymedesigneren Robert Blackman har Fuller med seg fra sin tid på Star Trek, hvor han har skrevet en rekke episoder -- for både Deep Space Nine og Voyager. Faktisk er Star Trek ifølge Fuller selv grunnen til at han i det hele tatt begynte å skrive. Han er en selvutnevnt Star Trek-geek av dimensjoner: «I got into writing to become a Star Trek writer. I was a rabid fan. I had shelves and shelves and shelves of action figures in my bedroom that scared away more dates than I care to admit to.»
Serien bærer også preg av humoren og stilsikkerheten til en annen pussig skrue, Barry Sonnenfeld, som jeg sist omtalte i forbindelse med saken om The Addams Family. Sonnenfeld var inne som en av seriens sjefsprodusenter og han regisserte selv to episoder, blant annet piloten, noe han landet en Emmy for. Haugevis av priser til tross, midt ute i andre sesong trakk ABC seg ut, og serien ble avsluttet såpass raskt at det merkes godt på plottet. Før trådene ble knyttet sammen rakk de heldigvis å produsere episoden som har gitt serien noen forundrede avisoppslag her på berget, og som er grunn nok i seg selv til å ta en titt. «The Norwegians» heter den, og la oss bare si at både kostyme- og settdesignere har lekt seg en aldri så liten smule med det norske flagget. Skubbe du? (Do you hustle?) var en intern spøk i min nærmeste omgangskrets i flere måneder etter den episoden. Og nå synes jeg altså det er på tide at flere blir kjent med Bryan Fullers eventyrlige morbiditet.
Hvis pennen virkelig er mektigere enn sverdet bør denne serien få en liten gjenoppvåkning blant Montages’ utmerkede lesere. Pronto.