Finland, 1918. Borgerkrigen mellom de røde sosialistene og det hvite borgerskapet har akkurat avløst 1. verdenskrig i et vinterblekt Finland. En krig som kostet over 35 000 menneskeliv, hvor titusener på begge sider ble henrettet og døde i fangeleire. I Apriltårer (Käsky), basert på en bok av Leena Lander, skildres denne virkeligheten gjennom et gryende kjærlighetsforhold på tvers av ideologi og krig.

Vi møter den idealistiske kvinnesoldaten Miina Malin fra den røde armé – og «den hvite soldaten» Aaro Harjula. Miina unnslipper ved første øyekast en massakre, da hennes tropp blir tatt til fange av soldater fra den hvite siden. Kvinnene voldtas og mishandles før de skytes til døde, mens Aaro blir beordret til å likvidere Miina – noe som strider sterkt mot hans moral og samvittighet. Desillusjonert over krigsforbrytelsene han opplever på nært hold, tar han isteden Miina med på reise til dommer Hallenberg, der hun kan få oppleve en rettferdig rettsgang.

Kjærlighetsforholdet, og især Aaros moralske kvaler i møte med Miina, etableres tidlig som filmens kjerne. En kjerne som regissør Aku Louhimies ustanselig pirker borti, og stadfester Apriltårer som et tungt og ubehagelig drama. Likevel oppleves aldri filmen som en emosjonell påkjenning – fordi karakterne og skuespillets underspilte kjølighet ikke inviterer til den nærhet som historien krever. Louhimies fargelegger også filmens ytre med en simpel estetikk; lite ambisiøst fotografert og tidvis hjemmevideoaktig, særlig i innendørsscenene. Særlig savnes et mer aktivt filmspråk for å underbygge de partiene som er ment å gjøre Apriltårer til en psykologisk spenningsfilm. Først idet dommer Hallenberg introduseres, karismatisk spilt av Eero Aho, får filmen en interessant dynamikk og en etterlengtet dristighet. På dette stadiet utvikles nemlig filmen i en slags psykoseksuell retning; et pikant trekantdrama i en kammerspillaktig delhistorie oppstår, men dessverre bare som et sidespor.

Filmens hovedspor skjemmes dessverre av en dvask spenningskurve omkring hovedpersonen Aaro, iskaldt portrettert av Samuli Vauramo. Scenene med Miina, spilt av Pihla Viitala, mangler også den emosjonelle kraften som burde vært katalysator for relasjonsdramaet. Distansen til historien og hovedkarakterene gjør det vanskelig å hengi seg fullt og helt til filmen, og det tidvis unødvendig langsomme filmspråket fungerer heller ikke til dens fordel.

Men med brukbar internasjonal anerkjennelse fra en lang rekke festivaler, kommer likevel Apriltårer til norske kinoer – og kanskje finner den også sitt smale publikum i et eldre segment?