Montages så «Le Havre» ved filmfestivalen i Cannes i mai 2011, og teksten i denne artikkelen ble publisert i forbindelse med vår festivaldekning. Filmen fikk norsk kinopremiere 16. september.
*
Cannes 2011: Finske Aki Kaurismäki har vært i Cannes med flere av sine titler, og vant sågar Grand Prix du Jury for Mannen uten minne i 2002. Le Havre er hans første film på fem år, og deltar i hovedkonkurransen.
Siden starten av 80-tallet har finsk film hatt sin ankerfeste i Aki Kaurismäkis univers. Regissøren har profilert filmnasjonen på de fleste av verdens mest prestisjetunge festivaler, og Cannes har siden midten av 90-tallet hatt en spesiell posisjon blant disse. Skrudde, karikerte, melankolske og vittige fabler om finsk hverdagsliv har fått plass i et konkurranseprogram som ellers ofte er preget av atskillig mer ensidig dystre og pessimistiske titler. Når så Kaurismäki tar med seg den finsk-fransk-tyske produksjonen Le Havre til årets utgave av Cannes-festivalen, er det derfor ikke spesielt overraskende at det føles som et forfriskende innslag. For her finnes alle trekkene som kjennetegner auteuren: stilisert iscenesettelse i lyssetting og scenografi, smått teatralske skuespillere med slitne pokeransikter i frontale utsnitt, et simpelt og nesten banalt plot, med lavmælt humor…
Men som tittelen hinter til – vi befinner oss ikke i Finland denne gangen. Isteden har Kaurismäki laget sin andre film på fransk jord – etter La Vie de Bohème fra 1992. Co-produsert i samarbeid med franske og tyske selskaper, og satt til Le Havre på kysten av Normandie. Forflytningen innebærer at regissørens så karakteriserende runddans med nasjonale klisjéer i tidligere filmer her får fransk aksent, inklusiv en kafé der innehaversken selvsagt heter Yvette, og et bakeri med baguetter stikkende ut av vinduene. Fransk filmhistorie får også sine referanser med en tydelig Jacques Tati-inspirert politidetektiv, stiliserte lyssettinger à la Jean-Pierre Melville og et gatemiljø som snytt ut av en Marcel Carné-film. I sum er Le Havre blitt en aldri så liten homage til et forgangent Frankrike, og enhver cineast vil fryde seg over hvordan den selverklærte frankofile Kaurismäki boltrer seg med det hele.
Men Le Havre er ikke bare lek. For også i handling innebærer den et skifte for en regissør som riktignok alltid har hatt samfunnskritisk tilsnitt i sine filmer, men som vel aldri har vært mer markant enn her. Sentrert rundt et møte mellom hovedpersonen Marcel Marx, spilt av André Wilms (utvilsomt en favoritt til Gullpalmen for beste skuespiller) og den ulovlige innvandreren Idrissa (debutant Blondin Miguel) tematiserer Kaurismäki dagsaktuell problematikk gjenkjennelig over hele Europa. Rundt disse to spilles hele persongalleriet opp til det som raskt utvikler seg til en katt og mus-lek mellom nevnte politidetektiv (en gnistrende god Jean-Pierre Darroussin) og Marx’ naboer og venner, der alle snart bidrar til å beskytte Idrissa fra de som vil sende ham tilbake til hjemlandet. Resultatet er en sjarmerende og rett og slett strålende fabel om verdien av å gjøre noe bra for andre mennesker, og hvordan gode gjerninger alltid betaler seg.
Kaurismäki vinner kanskje ikke noen Gullpalme for Le Havre, selv om han sjelden har vært nærmere. Forhåpentligvis får han ihverfall en av juryprisene, for dette er blitt en av regissørens mer allmenngyldige og vellykkede filmer, breddfull av sjarme, fin moral og stødig regihåndverk. Samtidig er det også blitt en av hans mest interessante produksjoner rent visuelt. Ikke bare på grunn av nevnte referanser og tydelige filmspråk: arkitekt Auguste Perrets modernistiske havnearkitektur (på Unescos lister forøvrig) danner også et originalt, detaljrikt og fascinerende bakteppe som bare understreker den tegnefilmaktige mise-en-scènen. Og akkurat dét er det få som gjør bedre enn Kaurismäki.