OIFF’13: Alain Guiraudies Fremmed ved sjøen har fått flere øyenbryn til å heve seg, både da den ble vist i Cannes, og nå som den har fått kinodistribusjon i Norge. Dette skyldes hovedsakelig filmens usjenerte fremstillinger av homofil sex, og ordet «homseporno» har dessverre blitt en gjenganger i omtaler og anmeldelser av filmen. Et slikt stempel er ikke bare en grov forenkling, men avslører også en ganske reduktiv lesning av filmen. 

Filmen dreier seg rundt Franck (Pierre Deladonchamps), en ung mann som tilbringer sommerdagene på en nudiststrand ved den titulære innsjøen. Han finner seg til rette sammen med den heterofile, middelaldrende Henri (Patrick D’Assumçao), som nyter ensomheten et stykke unna stranden og samler seg etter en skilsmisse. Det tar imidlertid ikke lang tid før Franck blir hemningsløst betatt av den Tom Selleck-aktige kjekkasen Michel (Christophe Paou), og selv det at han blir vitne til at Michel kaldblodig drukner sin elsker er ikke nok til å stagge begjæret.

Herfra oppstår et slags forhold mellom Franck og Michel, og en politietterforsker begynner å frekventere stranden og avhøre badegjestene – og mer skal jeg ikke avsløre. Det at Fremmed ved sjøen gjerne blir omtalt som en erotisk thriller antyder imidlertid noe om hvor det bærer videre. Men heller ikke denne kategoriseringen er helt dekkende, for en betydelig del av filmen er viet selve forelskelsen og lidenskapen. Francks følelsesmessige dilemma og naiviteten (eventuelt fornektelsen) han utviser, skildres med stor empati, og dét med rette – det er helt avgjørende at vi forstår Francks motivasjon for å ignorere det mest rasjonelle alternativet, og i stedet begi seg direkte mot løvens gap.

Her blir de mye omtalte sexscenene essensielle, i egenskap av både å være sensuelle og eksplisitte. De illustrerer lidenskapen og tilfredsstillelsen som får Franck til å la de seksuelle driftene overvinne overlevelsesinstinktet. Men det er de utilslørte fremstillingene av sexen som virkelig poengterer dette, for her blir nærheten og intimiteten de to rollefigurene imellom helt utvetydig. Seksuell omgang på film foregår stort sett godt gjemt under dynetrekkene, og det er ikke sjelden at denne bluferdigheten fratar sexscenene sin potensielle kraft eller troverdighet, eller, enda verre, gjør de ufrivillig komiske. Det finnes ingen slik distanse i sexscenene i Fremmed ved sjøen; Guiraudie skildrer dem med nære bilder, varme farger og stor oppriktighet. Dermed skapes en intimitet som, paradoksalt nok, føles mer universell jo nærmere vi kommer inn på de elskende mannfolkene.

Derfor er det selvfølgelig veldig synd, om ikke uventet, at enkelte henger seg opp i homosexen alene. Riktignok har de fleste kritikere her til lands tatt filmen på dens premisser, men som tidligere nevnt har det overforenklende og ofte avvisende porno-stempelet blitt trukket frem skuffende ofte. Ingen drar dette like langt som Sunnmørspostens anmeldelse av filmen, som nesten utelukkende handler om anmelderens aversjon mot homosex (og minimalt om Fremmed ved sjøen som et filmverk). Selv om denne er et klart ytterpunkt, er den likevel betegnende for en tendens til å redusere en film til de mest oppsiktsvekkende delene av den, spesielt når sex er involvert. Jeg klandrer ingen for å bli satt ut av sexscenene i denne filmen, siden de tross alt er usedvanlig eksplisitte, men ordet porno virker generelt å bli hyppigere brukt når det er snakk om sex mellom to menn.

Når det er sagt, er Fremmed ved sjøen også en svært virkningsfull thriller. Den utvikler seg langsomt, men det ligger hele veien en nerve under vissheten om at Franck har drevet ut på dypt vann – billedlig talt. Trusselen er alltid innen rekkevidde, og dette gir hver dialog og hvert kjærtegn de to mennene imellom en ekstra klangbunn. Filmen har dessuten en bedagelig, gjentakende rytme som farges av den konstante trusselen. Hver dag starter med et klipp hvor Franck kjører inn på en parkeringsplass ved stranden, og følger ham deretter i hans gjøremål utover dagen, som ikke endrer seg stort fra dag til dag. Når stamgjesten Michel blir identifisert som dødelig, uberegnelig kraft, får denne rutinen en dyster undertone. Etterhvert blir selve ankomsten på parkeringsplassen urovekkende, for man vet at det er et ledd i å kaste seg velvillig ut i en potensiell fare.

Dialogene, spesielt mellom Franck og Michel, er svært tvetydige, og rollefigurenes motivasjoner blir fort uklare. Dette skaper en uforutsigbarhet som bygger opp under spenningen, men Fremmed ved sjøen tipper over ved et par anledninger. Én rollefigurs aktive innsats for å dø mot slutten av kommer litt ut av det blå, selv om den ikke nødvendigvis er overraskende. Det mest overraskende blir i grunn at det forekommer vendinger som ikke er fullstendig underbygget, etter at Guiraudie så kontrollert har latt filmen putre på svak varme frem til da.

Det koker litt over i sluttminuttene, men filmen avsluttes med en nervepirrende katt-og-mus-sekvens, hvor stillhet er nøkkelordet. Ser man bort fra sexscenene, som ikke er tilbakeholdne på noe vis, er Fremmed ved sjøens fremste egenskap nettopp dens gjennomgående tilbakeholdenhet. Guiraudies kontrollerte rytme og knappe dialog holder igjen, slik at man som tilskuer ikke finner noe håndfast å støtte seg på, og dermed tvinges til å alltid forvente det verste.