Crassus: Do you eat oysters?
Antoninus: When I have them, master.
Crassus: Do you eat snails?
Antoninus: No, master.
Crassus: Do you consider the eating of oysters to be moral and the eating of snails to be immoral?
Antoninus: No, master.
Crassus: Of course not. It is all a matter of taste, isn’t it?
Antoninus: Yes, master.
Crassus: And taste is not the same as appetite, and therefore not a question of morals.
Antoninus: It could be argued so, master.
Crassus: My robe, Antoninus. My taste includes both snails and oysters.Fra Stanley Kubricks Spartacus
Det er over femti år siden New York Legion of Decency fikk plukket ut en homoerotisk badesekvens i Stanley Kubricks Spartacus (1960). Hintene til den romerske generalens biseksualitet var for sterk kost. Riktignok hadde homoseksualitet så smått begynt å etablere seg i Hollywood-filmen, men frem til da hadde det i det store handlet om karikerte fremstillinger hvis funksjon var å få publikum til å le, eller underbygge andre karakterers maskulintet. Homofile karakterer med dramatiske funksjoner fantes allikevel, eksempelvis Platos ikke altfor subtile forelskelse i Jim Stark i Rotløs ungdom (1956) og Martha Dobies lesbiske følelser i The Children’s Hour (1961). Men førstnevnte blir drept, og sistnevnte henger seg etter å ha vært plaget av sine emosjoner filmen igjennom. Budskapet fra Hollywood var altså enkelt – homofile er ikke bare selvdestruktive og moralsk forkastelige, de er også direkte latterlige. Samtidig er 60-tallet perioden da homofile karakterer smått om sen gis en mer balansert posisjon. Alfred Hitchcocks produksjoner inkluderer eksempelvis karakterene med tydelige hint til homofil langt bortenfor tidens stereoptypiske fremstilling, og en film som This Special Friendship (1964) har tydelige ambisjoner om å gjøre en ærlig skildring av homofile forhold.
Opp gjennom 70- og starten av 80-tallet utviklet fremstillingen av homofili på lerretet seg, men forble i det store og hele sidespor i den egentlige historien, komiske pauseinnslag eller de spilte på stereotypiske skildringer som verken det homofile eller heterofile publikummet lot seg engasjere av. Et grelt eksempel i så måte er Dog Day Afternoon (1975), der Al Pacinos karakter raner en bank for å finansiere sin elskers kjønnskifteoperasjon. Så selv om unntak fantes, er det først mot midten av 80-tallet at Hollywood-studioene virkelig tør å ta temaet på alvor. Et hovedtrekk blir skildringen av AIDS-epidemien, med Buddies (1985) som en av de første, men selv disse filmene stigmatiserte myter mer enn de mante frem et komplett bilde. Fremveksen av den såkalte New Queer Cinema-bølgen på starten av 90-tallet er derfor kanskje første gangen homsefilmen får sin egen identitet, med filmskapere som Todd Haynes, Gregg Araki og Derek Jarman. Fra å spille andrefiolin, tok de tematikken til første rad og lagde filmer om homofili som på kompromissløst vis var seg selv nok.
Spesielt kommersielle produksjoner var de allikevel ikke, og den klassiske Hollywood-filmen var fortsatt tydelig strippet for homofile i førersetet. Det skal sies at studioene forsøkte å gjøre homsefilmen mer allment tilgjengelig med komedier som Threesome (1994) og The Birdcage (1996), men igjen var det den stereotypiske homsen eller lesba som fikk gjennomgå til publikums forlystelse. Disse filmene skapte allikevel grobunn for en interessant subsjanger til den romantiske komedien, der forholdet mellom homofile menn og heteroseksuelle damer dannet basis for bredt tilgjengelige filmer som My Best Friend’s Wedding (1997) og tv-serien Will & Grace. Selv om stereotypene florerte også her, bar de bud om en aldri så liten endring. Ja, i ettertidens lys kan de nesten ses på som parodier på Hollywoods tidligere så karikerte forhold til homofile og lesbiske. Det skulle også vise seg å få en effekt på dramasjangeren når 90-tallet avrundes med Chris Coopers skaphomse i American Beauty, og 00-tallet innledes med fordomsfri fremstilling av Meryl Streep lesbiske legning i The Hours (2002).
Og kanskje var det akkurat der homofile karakterer endelig ble stuerene. For ikke bare var disse realistiske, multifasetterte portretteringer, de nådde også et publikum utover arthaus-kinoene New Queer Cinema-regissørene hadde banet vei med. Sakte, men veldig sikkert begynte altså homofili å innta en noe mer naturlig posisjon hos manusforfattere og regissører, ikke minst legitimert av prisene og kritikerrosen som haglet over Cooper og Streeps tolkinger. Når så New Queer-cinema navn som nevnte Araki og Haynes deretter tar skrittet i en noe mer kommersiell retning med Far From Heaven (2002) og Mysterious Skin (2004), er det da selvsagt signaler om en holdningsendring. Det kulminerer med Ang Lees ”Brokeback Mountain” (2005), som ikke bare blir en publikumsmagnet og snakkis, men som virkelig setter fart i Hollywoods nyfunne interesse for homofili. Stjernene står gjennom 00-tallet i kø for å portrettere lesber og homser, og får igjen i både gullstatuetter og billettsalg. Charlize Theron i Monster, Steve Carrell i Little Miss Sunshine og Sean Penn i Milk er alle gode eksempler på hvordan den tidligere ofte karriereødeleggende homserollen har blitt akkurat det motsatte. Det må allikevel legges til – mange amerikanske kinosjefer nektet å vise Brokeback Mountain, og Jim Carrey/Ewan McGregor-komedien I Love You Phillip Morris (2009) har først nå fått amerikansk distributør og planlagt premiere før jul – to år etter den ble vist på Sundance.
Denne uken demonstreres homofile karakteres nye posisjon til fulle, når Lisa Cholodenkos The Kids Are All Right slippes på kinoer her i landet med den kanskje litt for politisk korrekte påskriften ”et morsomt, varmt og spennende portrett av en moderne familie”. Julianne Moore og Annette Bening spiller et lesbisk foreldrepar hvis barn velger å finne ut hvem deres biologiske far er. Han dukker selvsagt opp, og skaper forstyrrelser. Strålende anmeldelser og publikumsoppmøte i mengder i Statene, har igjen forsterket studioenes tro på at homofil tematikk kan by på penger i kassa. Det har nok overrasket mange, ikke minst fordi filmens trailer ikke legger skjul på hovedpersonenes homofile forhold. I så måte bryter filmen enda en barriere Hollywood har hatt problemer med å krysse, nemlig å presentere tematikken i selve pr-materialet. Brokeback Mountain er kroneksemplet, med dens forsøk på å forme både trailere og plakater til noe som fort kunne misforstås som en kompishistorie. Her derimot har altså katta vært ut av sekken hele tiden. Og selv om vi enda har tilgode å få en homsesuperhelt, og det ikke akkurat går inflasjon i blockbustere med lesbiske i hovedrollen, er utviklingen kommet langt siden Kubrick måtte klippe om Spartacus.