På papiret er William Eubanks Underwater (2020) den perfekte møteplassen for en idérik, ambisiøs og stilsikker indie-sci fi-regissør og et bløtkokt sjangerlandskap. Filmens geografi er dessverre blitt for rotete til dét, men glimtvis aner vi både viljen til og gleden over å boltre seg i velkjente troper.

Jeg forelsket meg umiddelbart i William Eubank etter Love (2011). Filmen var et initiativ fra rockebandet Angels & Airwaves, og er i all hovedsak en krysning mellom Solaris (1972), 2001: En romodyssé (1968) og Terrence Malick i sine beskrivelser av en astronaut forlatt på en romstasjon. Vidløftig og etter hvert abstrakt i sine iscenesettelser (hakeslippende vakre, gitt filmens minimale budsjett), men med en kjerne av menneskelig varme. I sin andre spillefilm, The Signal (2014), aner man igjen referansepunkter som Logan’s Run (1976) og X-Files, men med tunge tematiske grunnvoller omkring konflikten mellom logiske og emosjonelle valg.

I begge disse filmene demonstrerer Eubank sin evne til å kombinere det konvensjonelle med det sjangeroverskridende, særlig gjennom et stadig tiltagende abstraksjonsnivå: I starten er det realistisk og nærværende; vi får tid til å orientere oss i omgivelsene og relatere oss til rollefigurene. Deretter blir det gradvis mer poetisk, metafysisk og nesten psykedelisk. Derfor var entusiasmen stor da jeg høsten 2019 fikk høre om prosjektet Underwater – Eubanks første film på 6 år, nå med større budsjett og et premiss som tilsynelatende kombinerte The Abyss (1989) med Alien (1979).

Og bare for å få det unna først, siden det ligger sånn i overflaten – joda, det er definitivt markante nikk mot både Cameron og Scotts mesterverker, og kanskje til og med mer campy forgjengere som Leviathan og Deep Star Six (også de fra «undervannsåret» 1989), og ikke overraskende har mange kritikere brukt referansene til å redusere filmen. Mer interessant er det imidlertid å lete etter Eubanks egen stemme og identifisere hvorvidt hans spesielle kombinasjonsestetikk lykkes.

Filmens virtuose åpning er det første signalet om at Eubank delvis har snudd opp-ned på abstraksjonsstrukturen denne gang – hva dette klimakset innebærer avtegnes først etter hvert. Etter tittelsekvensen (som på nittitallsvis beskriver foranledningen til dypvannsborringen med avisoverskrifter), blir vi introdusert for Norah (Kristen Stewart) i garderoben et eller annet sted i det gigantiske undervannskomplekset. Som i Love og The Signal fabulerer hun rundt sin egen identitet gjennom en poetisk fortellerstemme, mens kameraet smyger seg langsomt gjennom korridorene. Når veggene plutselig imploderer og vannet fosser inn fra alle kanter, veksler Eubank mellom uoversiktlige, håndholdte kameraer og grasiøs, John Woo-aktig saktefilm. Sekvensen er blant filmens suverene høydepunkter, og lover egentlig det man har håpet på hele veien – en hybrid av sjangerkonvensjoner og mer visjonære iscenesettelser.

Men filmen blir ikke der – i stedet dras den mellom to poler, som om Eubank har forsøkt å gjøre to ting på én gang fremfor å kombinere dem sømløst som i sine to første filmer.

På den ene siden forsøker han å holde tunga rett i munnen mens han hyller åtti- og nittitallets actionestetikk – hovedsakelig lettbent og konkret, og med rollefiguren Paul (T.J. Miller) som et slags comic sidekick. Som Paul selvrefleksivt påpeker i et kritisk øyeblikk: «This better not be some 20.000 Leagues Under the Sea shit!», og så er det naturligvis akkurat det som skjer. Filmens tempo er dessuten like propulsivt som hos sine inspirasjonskilder: Det handler ene og alene om å overleve, om å finne en vei ut og vekk.

På den andre siden ønsker ikke Eubank å utradere sin bakgrunn som en mer cerebral regissør. Som i sine foregående filmer, holder han for eksempel historiens mysterium på armlengdes avstand helt til det siste, gjennom uhyggelig lyddesign og manglende visuell informasjon – inntil han endelig kan slå seg løs med fandenivoldske, Lovecraft-inspirerte monstre i finalen.

Problemet er bare at han opererer i en veldig sårbar sjanger – du skal ikke fravike en enhetlig visjon for mye før det knirker i treverket. Eubank har helt klart etterstrebet en markant kapittelstruktur som i The Abyss, men sekvensene blir ofte for korte til å fungere som semi-uavhengige «mini-filmer», og får – med et par unntak – heller ikke tid til å sette seg som omsluttende, nærværende stemning. Begge helt essensielle råvarer i denne type film.

Konsekvensen er at filmen får en veldig rotete geografi. Det er vanskelig å holde styr på omgivelsene, hvor rollefigurene befinner seg til enhver tid; fotoet er fryktelig mørkt og klippingen rotete. Når actiontablåene beveger seg fra punkt B til punkt C, forstår vi ikke lenger hvor punkt B var, og heller ikke det foregående punkt A. Og vi kan i hvert fall ikke se sammenhengen mellom punkt A, B og C.

Så kan man argumentere for at dette er meningen – undervannsanlegget er stort, og det skal være desorienterende. Dessuten er det i tråd med Eubanks tidligere filmer (særlig sisteaktene). Men i det sjangerlandskapet han har valgt, og ikke minst i den mer tradisjonelle innfallsvinkelen, fungerer bare desorientering på denne måten hvis tilskueren først kan rotfeste seg enten til en rollefigur eller til et sted – gjerne et klamt, klaustrofobisk ubehag som skriker etter forløsning. Det har den egentlig aldri.

Derfor er det nærliggende å konkludere med at de to innfallsvinklene kansellerer hverandre, men det blir til gjengjeld overilt – til det er filmen altfor underholdende. Det handler mer om spilletiden på snaue nitti minutter. Jeg tror Underwater hadde vært en strålende film med en ekstra time på labben, fordi det er det den egentlig har lyst til; ekstra tid til å fylle inn de ufrivillige ellipsene, ekstra tid til å omslutte tilskueren med trykkende stemning, ekstra tid til å formulere filmens geografi og ikke minst ekstra tid til å utbrodere Eubanks mer filosofiske, personlige betraktninger. Den tematiske kjernen kokes nå ned til et miljøbudskap om konsekvensene av overdreven, grisk ressursutvinning.

Jeg tror Eubank har sett på Underwater som en morsom stiløvelse, men at han ikke har vært helt komfortabel med et mer rendyrket sjangerderivat. Hans konseptuelle inngang til science fiction er mer induktiv, ikke deduktiv. I motsetning til James Cameron og Ridley Scott, trives han best når han kan bruke et tradisjonelt utgangspunkt til å gradvis komplisere og abstrahere, fremfor å tilføre subtil kompleksitet underveis og innenfor en klassisk struktur.

Underwater hadde internasjonal premiere i januar, og fikk leke seg på kino et par måneder (riktignok med middelmådige besøkstall og kritikker), før også den ble offer for koronasituasjonen og tatt av plakaten. Den fikk aldri noen distributør i Norge, og man må da også ty til internasjonale strømme- og klikketjenester om man vil se den i dag (som Amazon Prime).

Selv om Underwater nok er William Eubanks svakeste film så langt, litt utenfor regissørens komfortsone, er den likevel verdt en fredagskveld i sofaen, der fornøyelig sjangerlek kan trumfe rotete geografi.