TIFF 2014: Med én fot godt plantet i realistiske filmtradisjoner fra Yasujirô Ozus tid og én i dagens moderne Japan, føles filmene til Hirokazu Kore-eda både tilbakeskuende og moderne på samme tid – både i tematikk og form.
Som i Ozus klassiker Tokyo Story er kultur- og generasjonsforskjeller i Kore-edas filmer knyttet opp mot hvordan de hypermoderne storbyene står i kontrast til Japans historiske kultur og livet i distriktene. Kore-eda holder fast i verdier som ikke akkurat ligner det vi forbinder med nyere japansk populærkultur (les: «Pikachu»-epoken); filmene hans er saktegående, tålmodige og nøysomme. Langsomme dramaer med et enkelt utgangspunkt som ytterst subtilt, nesten umerkelig utvikler seg til å bli rike fortellinger er et kjennetegn ved Ozus filmer, og Kore-eda trasket i mesterens fotspor i Still Walking. Fjorårets vinner av juryprisen i Cannes, Som far, så sønn, har lignende tilløp.
Tokyo Story og Still Walking utforsker hvordan endringene i det moderne Japan påvirker familien og graver kløfter både mellom generasjoner, og mellom Tokyo og resten av Japan. I Som far, så sønn danner tematikken en bakgrunn, men her blir spørsmålet om hva som faktisk utgjør en familie i enda tydeligere grad utforsket. Foreldrene Midori og Ryota opplever noe av det verste man kan forestille seg som forelder: Når sønnen Keita skal begynne på skolen får de beskjed om at Keita ikke er deres egentlige sønn. At han ble forvekslet med en annen baby dagen han ble født. Situasjonen reiser en rekke spørsmål.
Skal de bytte barna tilbake? Er det det biologiske, «blodet», som holder en familie sammen, eller er det de menneskelige relasjonene? Er det personen du har født, men aldri møtt, som er din sønn eller er det gutten du har oppfostret i seks år? Er det arv eller miljø som gjør at vi til stadighet kan ta i bruk uttrykket «som far, så sønn»? Er det fornuftig å arrangere et møte med den andre familien og den biologiske sønnen?Filmen diskuterer, men gir få svar – det eneste som er sikkert er at familiene blir ødelagt av informasjonen de har fått.
Det blir ikke bedre av at det er en enorm kulturforskjell mellom de to familiene som har oppdratt hverandres barn, hvilket tydeliggjør spørsmålet om det er arv eller miljø som gjør deg til den du er. Familien på tre som vi i utgangspunktet følger er velstående og moderne. De bor i en steril, nymotens leilighet i Tokyo. Faren, Ryota, er en overtidsarbeidende og anerkjent arkitekt, mens moren, Midori, steller hjemme og tar seg av sønnen, som de har store ambisjoner for. Han skal bli en mester på piano (noe faren aldri klarte), og hjemmet preges av streng disiplin – en fremdriftsplan for guttens opplæring til å bli best både på skolen og i arbeidslivet er allerede lagt. Keita er pliktoppfyllende og snill, men når ikke helt opp til foreldrenes harde krav. I tillegg lider han under en fraværende far som aldri har tid til ham.
Deres biologiske sønn Ryusei har vokst opp i helt andre omgivelser, hos en arbeiderklassefamilie med enkle gleder og små krav til livet. Med en søskenflokk på fire og en barnlig og leken – og i Ryotas øyne enkel og smådum – pappa, fremstår familien som et eneste stort kaos i møte med Tokyo-familien. Ryusei er blitt en utålmodig villstyring som tygger i stykker sugerør og er besatt av lekepistoler, men med et svært nært forhold til både sin far og resten av familien.
Kulturkrasjen er uunngåelig og familienes fordommer mot hverandre vanskeliggjør prosessen frem mot den store avgjørelsen om de skal bytte barn eller ikke. Der begge de to familiene ser på seg selv som bedre enn den andre, er filmens blikk mer nøytralt og ser på de ulike oppvekstmiljøenes sterke og svake sider. Den åpne og utforskende tilnærmingen til problemstillingen er en av filmens styrker; Kore-eda tar ikke parti og unngår enkle løsningsforslag. Filmspråket er elegant, men enkelt, ribbet for fiksfakseri. Stemningen er ladet, men aldri sentimental. Det samme kan sies om skuespillerne, som gjør upåklagelige rolleprestasjoner, men samtidig holder litt tilbake – de er tjenere for filmen og den overordnede tematikken.
Som far, så sønn blir aldri spesielt gripende; det er som om han holder seg for god til å forløse det melodramatiske potensialet som ligger i fortellingen. Han lar seg heller ikke friste til å øke tempoet for å skape spenning i filmens siste akt, der den tar flere potensielt dramatiske vendinger.
Kore-edas evne til å tegne bilder av dagens Japan og samtidig diskutere noe universelt er mesterlig, men filmen klapper dessverre litt sammen mot slutten. Paradoksalt nok blir det tankevekkende temaet et problem. Selve problemstillingen blir filmens drivkraft, i en slik grad at rollefigurene havner litt i bakgrunnen. Halvveis ut i filmen har Kore-eda diskutert tematikken i tilstrekkelig grad, og den gjennomgående selvdisiplinen som preger fortellerstilen og det visuelle hindrer ham fra å sette en støkk i tilskueren. Forsøket på en forløsning fungerer bare delvis, fordi man rett og slett har mistet litt av interessen. Det er aldri et godt tegn ved en film at den første halvdelen er mest interessant; der Still Walking folder seg ut blad for blad til en fullutsprungen blomst stopper Som far, så sønn liksom opp etter at knoppen for alvor har begynt å springe.
Som far, så sønn lykkes bedre med å skape samtaler rundt et spennende tema enn å være en engasjerende fortelling, men Kore-eda imponerer stadig med sin evne til å skildre den moderne japanske familien.