TIFF’10: I  Me and Orson Welles sier en av bifigurene: «All the good stuff are happening in the quadruple spaces.» Han mener at de beste, eller ihvertfall mest juicy, sekvensene gjerne overlates til fantasien, der forfatteren hopper over et par linjer og et hvitt felt står igjen i manuskriptet: «Og så gikk de inn på soverommet. … quadruple space …» Mens jeg ser Richard Linklaters hyllest til Orson Welles ønsker jeg at han skulle ha fulgt sin egen devise. Det er for mange eksempler på at ting som overfortelles, overforklares, og kanskje er det slik disse kunne blitt de beste bitene, eller ihvertfall bedre, om de var blitt erstattet med et quadruple space. Filmen har gode partier, men de veldig dårlige smitter over på dem, og blir irriterende nok det jeg husker best av filmen.

Den verste biten er rammefortellingen. Gutt møter jente tilfeldig på gata, de kommer i snakk og finner ut at de begge har kunstneriske drømmer. Dette kommer fram gjennom så pinlig pubertale dialoger at jeg vrir meg i setet, og filmen starter her, noe som effektivt sender forventningene til underjordisk nivå med en gang. Heldigvis følger kun et par små sekvenser av samme type, og først langt ut i filmen. Den ekstremt flaut spillende jenta viser seg å være en bifigur, noe som hjelper godt, selv om High School Musical-vidunderbarnet Zac Efron er en mer enn stor nok prøvelse i rollen som uerfaren skuespiller i troppen til den unge instruktøren Orson Welles (Christian McKay) i 1930-tallets New York.

Under TIFF fredag hadde Kritikerlaget invitert den berømte amerikanske filmkritikeren Jonathan Rosenbaum til å snakke om både denne filmen og Orson Welles’ liv. Et av spørsmålene var hva han likte best ved filmen, og i hvilken grad den baserer seg på virkelighetens Orson Welles. Rosenbaum har truffet Welles kort ved en anledning, men i tillegg undersøkt bakgrunnen hans som research til flere bøker. Han sa at det er vanskelig å skille myten fra mannen Orson Welles, og at filmen nok baserte seg vel mye på myten. I filmen framstår Welles som inkarnasjonen av den kreative og humørsyke despoten, mens de fleste som har jobbet med Welles snakket svært varmt om samarbeidet. Derimot mente Rosenbaum at filmen har én udiskutabel kvalitet: Christian McKay i hovedrollen som Orson Welles. Ikke bare er han forbausende lik modellen, han skal visstnok også ha svært liknende stemme, og ha innstudert kroppsspråket godt.

I min vurdering når filmen Me and Orson Welles aldri opp over en klassisk variant av den slitsomme sjangeren viderverdigheter-under-teateroppsetning, selv om jeg er enig i Rosenbaums vurdering av McKays rolle. Også Claire Danes gjør en god figur i rollen som teatrets ambisiøse sekretær, med ice queen- og femme fatale-egenskaper. Den unge Orson Welles er et interessant tema, likeså et fokus på ham som teatermann. Likevel er det som om regissør Richard Linklater aldri finner fram til de originale og unike vinklene. Han ender med å spille seg gjennom en rekke rituelt forutsigbare scener: Misunnelsen mellom skuespillerne, instruktøren som womanizer, hell og uhell og overtro i teatret, duell mellom lærer og mester, rise and fall of the new kid on the block. At Linklater blir fristet til å ta klisjéen helt ut med denne Singing in the Rain-aktige, barnslige rammefortellingen er kanskje en naturlig konsekvens av sjangertroheten. Men for at det skulle ha fungert burde han ha jobbet mye mer med sjarm, dialoger og casting av birollene.